You are here: BP HOME > LON > HK01: Ynglinga Saga > fulltext
HK01: Ynglinga Saga

Choose languages

Choose images, etc.

Choose languages
Choose display
  • Enable images
  • Enable footnotes
    • Show all footnotes
    • Minimize footnotes
Search-help
Choose specific texts..
    Click to Expand/Collapse Option Complete text
Click to Expand/Collapse Option1. Of the Situation of Countries
Click to Expand/Collapse Option2. Of the People of Asia
Click to Expand/Collapse Option3. Of Odin's Brothers
Click to Expand/Collapse Option4. Of Odin's War With the People of Vanaland
Click to Expand/Collapse Option5. Odin Divides His Kingdom: Also Concerning Gefion
Click to Expand/Collapse Option6. Of Odin's Accomplishments
Click to Expand/Collapse Option7. Of Odin's Feats
Click to Expand/Collapse Option8. Odin's Lawgiving
Click to Expand/Collapse Option9. Of Odin's Death
Click to Expand/Collapse Option10. Frey's Death
Click to Expand/Collapse Option11. Of King Fjolne's Death
Click to Expand/Collapse Option12. Of Swegde
Click to Expand/Collapse Option13. Of Vanlande, Swegde's Son
Click to Expand/Collapse Option14. Of Visbur, Vanlande's Son
Click to Expand/Collapse Option15. Of Domald, Visbur's Son
Click to Expand/Collapse Option16. Of Domar, Domald's Son
Click to Expand/Collapse Option17. Of Dygve, Domar's Son
Click to Expand/Collapse Option18. Of Dag The Wise
Click to Expand/Collapse Option19. Of Agne, Dag's Son
Click to Expand/Collapse Option20. Of Alric and Eric
Click to Expand/Collapse Option21. Of Yngve and Alf
Click to Expand/Collapse Option22. Of Hugleik
Click to Expand/Collapse Option23. King Gudlog's Death
Click to Expand/Collapse Option24. Jorund, Yngve's Son
Click to Expand/Collapse Option25. Of King On, Jorund's Son
Click to Expand/Collapse Option26. Of Egil and Tunne
Click to Expand/Collapse Option27. Of King Ottar
Click to Expand/Collapse Option28. Of King Adils' Marriage
Click to Expand/Collapse Option29. Of King Adils' Death
Click to Expand/Collapse Option30. Rolf Krake's Death
Click to Expand/Collapse Option31. Of Eystein and the Jutland King Solve
Click to Expand/Collapse Option32. Of Yngvar's Fall
Click to Expand/Collapse Option33. Of Onund the Land-clearer
Click to Expand/Collapse Option34. Of Ingjald the Bad
Click to Expand/Collapse Option35. Of King Onund's Death
Click to Expand/Collapse Option36. The Burning in Upsal
Click to Expand/Collapse Option37. Of Hjorvard's Marriage
Click to Expand/Collapse Option38. War Between Ingjald and Granmar and Hjorvard
Click to Expand/Collapse Option39. Death of the Kings Granmar and Hjorvard
Click to Expand/Collapse Option40. Of Ingjald's Death
Click to Expand/Collapse Option41. Of Ivar
Click to Expand/Collapse Option42. Of Olaf the Tree-feller
Click to Expand/Collapse Option43. Olaf the Tree-feller's Death
Click to Expand/Collapse Option44. Of Halfdan Hvitbein
Click to Expand/Collapse Option45. Of Ingjald, Brother of Halfdan
Click to Expand/Collapse Option46. Of King Eystein's Death
Click to Expand/Collapse Option47. Of Halfdan the Mild
Click to Expand/Collapse Option48. Of Gudrod the Hunter
Click to Expand/Collapse Option49. Of King Olaf's Death
Click to Expand/Collapse Option50. Of Rognvald the Mountain-high
Heimskringla
Ynglinga Saga 
HEIMSKRINGLA
(9) Ynglinga Saga 
Snorre Sturlesons norske Kongers Sagaer
(4) Ynglinga-Saga 
Kongesogur
(6) Ynglinga-soga 
Kongesagaer
(6) Ynglinge-saga 
HEIMSKRINGLA OR THE LIVES OF THE NORSE KINGS
(1) Ynglinga Saga 
 
I. KAPÍTULI [Hér segir frá landa-skipan] 
1de Cap. Her tales om Landenes Beliggenhed. 
1. 
1. 
I. [Of the Situation of Countries] 
(1,1) Kringla heimſins ſủ er (2) maɴfolkit byɢir er mioc vag (3) ſcorin. ganga hꜹf ſtor or (4) útſiánom iɴ i jorðena.  er þat (5) kủɴect at haf gengr fra (6) norva ſủndom oc allt ủt til (7) Jorſala landz. Af hafino gen- (8)gr langr hafs botn til Land (9) norðrs, er heitir ſvarta haf. (10)  þa ſcilr heims þriðiungana. (11)  heitir fyrir ꜹſtan, Aſia, en (12) fyrir veſtan calla ſủmir Európa (13) en ſủmir Enea. 
Kringla heimsins sú er mannfólkit byggvir, er mjǫk vágskorin. Ganga hǫf stór ór útsjánum inn í jǫrðina.  Er þat kunnigt, at haf gengr frá Nǫrvasundum ok allt út til Jórsalalands. Af hafinu gengr langr hafsbotn til landnorðrs, er heitir Svartahaf.  Sá skilr heimsþriðjungana.  Heitir fyrir austan Ásíá, en fyrir vestan kalla sumir Európá, en sumir Eneá. 
Saa er sagt, at Jordens Kreds, som Menneskeslægten beboer, er gjennemskaaren af mange Bugter, saa at store Have gaae ind i Landene fra Verdens-Havet.  Saaledes er det bekjendt, at der gaaer et stort Hav fra Njørvasund og alt ud til Jorsalaland. Fra samme Hav gaaer en lang Havbugt mod Nordos, som heder det sorte Hav,  ok skiller Jordens tvende Parter,  hvoraf den østlie Deel heder Asia; men den vestlige kalde Nogle Europa, Nogle Enea
Jordskiva, som menneskja bur paa, skjer de mange vikar inn i; store hav gjeng fraa den ytre sjøen inn i landi.  De er kunnugt, at de gjeng eit hav fraa Norvasund og alt ut til Jorsalaland. Fraa dette have gjeng de ein lang havsbotn i nordaust, som heiter Svartehave,   og skil jordbolkane fraa kvarandre.  Austanfor heiter lande Asia, men vestanfor kallar sume Europa, men sume Enea. 
Jordens runde skive, som menneskene bor paa, er meget kløftet, thi store havbugter gaar fra Udhavet ind i jorden.  Det er kjendt, at et hav gaar ind fra Nårvesund helt ud til Jorsaleland; fra dette hav gaar en lang havbugt mod nordøst, som heder Sortehavet.  Der er skillet mellem de tre verdensdele;  østenfor kaldes det Asia, men landene vestenfor kalder nogle Europa, nogle Enea. 
The earth's round face, whereon mankind dwells, is much cleft because great gulfs run up into the land from the ocean.  It is known that a sea stretches from Norvasund to Jorsalaland, and from the sea there goes towards the north-east a bight which is called the Black Sea.  It is there that one finds the division between the three parts of the earth:  to the east it is called Asia, but the land to the west is sometimes called Europa, sometimes Enea. 
En norþan (14) at ſuarta hafe gengr Svið-(15)-ioð hin micla eða hin callda. (16)  Sviþioð ena miclo calla ſủ-(17)-mir menn eigi miɴe en Sercland (18) hit micla, ſumir jafna henne (19) v bláland hit micla.  Hiɴ (20) nrþri lủtr Sviþioþar liɢr (21) obygðr af froſti oc kủlþa s (2,1) ſem hiɴ ſyðri lutr blálandz (2) er ꜹðr af ſolarbrủna.  J Svi-(3)-þioð ero ſtor heroð morg. þar (4) ero oc margsconar þioðir oc mar-(5)-gar tủngor, þar ero riſar oc þar (6) ero dvergar þar ero blámenn (7) oc þar ero margs konar ủndarlegar (8) þioþir þar ero oc dyr oc (9) drekar furþolega furþolega ſtórir
En norðan at Svartahafi gengr Svíþjóð in mikla eða in kalda.  Svíþjóð ina miklu kalla (10) sumir menn eigi minni en Serkland it mikla, sumir jafna henni við Bláland it mikla.  Inn nørðri hlutr Svíþjóðar liggr óbyggðr af frosti ok kulða, svá sem inn syðri hlutr Blálands er auðr af sólarbruna.  Í Svíþjóð eru stórheruð mǫrg. Þar eru ok margs konar þjóðir ok margar tungur.  Þar eru risar, ok þar eru dvergar, þar eru blámenn, ok þar eru margs konar undarligar þjóðir. Þar eru ok dýr ok drekar furðuliga stórir. 
Nordenfor det sorte Hav ligger Svithiod hiint store eller hiint kolde.  Det store Svithiod kalde Somme ikke mindre end Serkland det Store; Andre ligne det med det store Blaaland.  Den nordre Deel av Svithiod ligger ubygget af Frost og Kulde, ligesom den søndre Deel af Blaaland er øde af Solbrand.  I Svithiod ere mange store Herreder, der ere og mangeslags forunderlige Folkeslag, og mange Tungemaal.  Der er Kiæmper, der er Dværge, og der er ogsaa Blaamænd. Der er Dyr og forfærdeligen store Drager. 
Nordanfor Svartehave ligg Store-Svitjod eller de kalde Svitjod.  Store-Svitjod segjer sume er ikkje mindre enn Store-Serkland; sume liknar de med Store-Blaaland.  Nørdste luten av Svitjod ligg ubygd av frost og kyld, sameleis som synste luten av Blaaland ligg i øyde av solsteik.  I Svitjod er mange storbygdir, der er mange slag folk og, og mange maalføre:  der er de kjempur, og der er de dvergar, og der er de blaamenn og, og der er de mange slag underlege folk og dyr og fælande store drakar. 
Men nordenfor mod Sortehavet strækker sig det store eller kolde Svitjod;  Svitjod det store regner somme ligesaa stort som det store Serkland, andre jevner det med det store Blaaland.  Den nordre del af Svitjod ligger ubygget for frost og kulde, ligesom den søndre del af Blaaland er øde af solens brand.  I Svitjod er der mange storherreder, mange slags folk og mange tungemaal;  der er riser, og der er dverger, og der er blaamænd, og der er mange slags underlige skabninger, der er ogsaa umaadelig store dyr og (7) drager. 
But to the north of the Black Sea there stretches the great but icy Sweden;  Sweden the Great some men reckon as large as the great Serkland, others equate it with the great Blaland.  The northern part of Sweden the Great lies unpeopled through frost and cold, just as the southern part of Blaland is wasted by the heat of the sun.  In Sweden there are many great lordships, many kinds of people, and many tongues;  there are giants and there are dwarfs and there are black men, and there are many kinds of strange creatures, there are great savage beasts and dragons. 
Or norþri (10) fra fiollom þeim er fyrir utan (11) ero bygð alla, fellr (12) á ủm Sviþioð, Sủ er at rét-(13)-to heitir Tanais,  hon var (14) forðom cǫllot Tana qviſl (15) eða Vana qviſl, hon kømr til (16) ſiavar iɴ i Svarta haf.  J (17) Vanaqviſlom var þa callat (18) Vanaland eða Vanaheimr.  Su (19) á ſcilr heims þriðiủngana. hei-(20)-tir fyrir ꜹſtan Aſia, en fyrir (21) veſtan Európa. (22) 
Ór norðri frá fjǫllum þeim, er fyrir útan eru byggð alla, fellr á um Svíþjóð, sú er at réttu heitir Tanais.  Hon var forðum kǫlluð Tanakvísl eða Vanakvísl. Hon kømr til sjávar inn í Svartahaf.  Í Vanakvíslum var þá kallat Vanaland eða Vanaheimr.  Sú á skilr heimsþriðjungana. Heitir fyrir austan Ásíá, en fyrir vestan Európá. (11) 
Norden for de Fielde, som ligge uden for alle bebyggede Lande falder en Aa gjennem Svithiod, som med sitt rette Navn heder Tanais Fordum kaldtes den Tanaqvisl eller Vanaquisl, og kommer ud til Søen ved det sorte Hav.  Landet ved Vanaqvislerne blev kaldet Vanaland eller Vanaheim og Floden selv adskiller de tre Verdensdele, hvoraf den østlige heder Asia, den vestlige Europa. 
Nordantil dei fjelli, som ligg utanfor der folk bur, renn de ei aa gjenom Svitjod, som med retten heiter Tanais.  Fyrr kalla dei ho Tanakvisl eller Vanakvisl; (7) ho kjem til sjøen inne i Svartehave.  Lande i Vanakvisline kalla dei Vanaland eller Vanaheim.  Denne aai skil millom jordbolkane. Austanfor heiter Asia, men Vestanfor Europa. 
Sydover fra de fjeld, som gaar udenfor alt bygget land, falder gjennem Svitjod en aa, som i ret maal heder Tanais,  den blev fordum kaldet Tanakvisl eller Vanakvisl; den flyder ud i Sortehavet.  I Vana-kvislene kaldtes det dengang Vaneland eller Vanehjem.  Den aa skiller mellem verdensdelene; østenfor heder det Asia, men vestenfor Europa. 
To the south of the fells which lie outside all the inhabited land there runs through Sweden the Great a river which in proper speech is called the Tanais;  it was formerly called the Tanakvisl or Vanakvisl; it flows out into the Black Sea.  In the olden days the land between the Vanaforks was called Vanaland or Vanaheim.  This river divides the (2) world into parts; that to the east is known as Asia, and that to the west as Europe. 
II. Fra Aſiamǫnnom. (23) 
 II. KAPÍTULI [Frá Óðni] 
2det Cap. Om Asia-Mændene. 
2. 
2. 
2. [Of the People of Asia] 
Fyrir ꜹſtan Tanaqviſl i (24) Aſia var callat Aſaland eða Aſa (25) heimr Eɴ hǫfot borgin er (26) var i landino colloðo þeir (3,1) Aſgarð.  En i borgiɴi var hǫfþin-(2)-gi ſa er Oþiɴ var callaðr. þar (3) var blotſtaðr micill.  þat var (4) þar ſiþr at xij. hofgoðar váro ztir. (5) ſcylldo þeir raða fyrir blótum oc (6) domom manna i milli.  þat ero diar (7) callaðir eða drotnar, þeim ſcylde þio-(8)-noſto veita oc lotning allt folc. (9) 
Fyrir austan Tanakvísl í Ásíá var kallat Ásaland eða Ásaheimr, en hǫfuðborgin, er var í landinu, kǫlluðu þeir Ásgarð.  En í borginni var hǫfðingi sá, er Óðinn var kallaðr. Þar var blótstaðr mikill.  Þat var þar siðr, at tólf hofgoðar váru œztir. Skyldu þeir ráða fyrir blótum ok dómum manna í milli.  Þat eru díar kallaðir eða dróttnar. Þeim skyldi þjónostu veita ok lotning allt fólk. 
Landet østen for Tanaqvisl i Asien blev kaldet Asaland eller Asaheim; men hovedborgen, som var i Landet, kaldtes Asgaard I denne Borg var en høvding ved navn Odin, og der var et stort Offersted.  Det var Skik der, at 12 Tempelgoder vare de ypperste Goder, som baade skulde raade for Offrinerne og dømme Mand imellem.  Disse kaldtes Diar eller Drotner, og dem skulde Alt Folket vise Tjeneste og Lydighed. 
Lande austanfor Tanakvisl i Asia kalla dei Aasaland eller Aasaheim, men hovudborgi, som var i lande, kalla dei Aasgard.  I borgi var de ein hovding som heitte Odin, og der var ein stor blotstad.  De var skikk der, at tolv hovgodar var dei fremste; dei skulde raada for blotingi og døma mannemillom.  Desse vart kalla diar eller drottnar; deim skulde alt folke tena og lyda. 
Landet østenfor Tanakvisl i Asia kaldtes Aaseland eller Aasehjem, men hovedborgen i landet kaldte de Aasgaard.  I borgen var den høvding, som hed Oden; der var et stort blotsted.  Det var der sed, at tolv hovgoder var de fornemste, de skulde raade for blot og dommer mellem folk;  de kaldtes diar eller drotner; dem skulde alt folk tjene og hylde. 
The land in Asia to the east of the Tanakvisl was called Asaland or Asaheim and the chief town in the land was called Asagarth (or Asagard).  In the town there was the chief who was known as Odin and it was a great place for sacrificing.  It was the custom for twelve chief priests of the temple to direct the sacrifices and to judge between men;  they were called diar or drottnar; and them should all people serve and obey. 
Oþiɴ var hermaðr micill oc mioc (10) viþfǫroll oc eignaðiz morg riki. (11)  hann var ſva ſigrſæll at i hveʀi (12) orrosto feck hann gagn. Oc ſva com (13) at hans menn trủþo þvi, at hann ætti (14) heimilan ſigr i hverri orrosto. 
Óðinn var hermaðr mikill ok mjǫk víðfǫrull ok eignaðisk mǫrg ríki.  Hann var svá sigrsæll, at í hverri orrostu fekk hann gagn, ok svá kom, at hans menn trúðu því, at hann ætti heimilan sigr í hverri orrostu. 
Odin var en stor og meget vidfaren Krigsmand, som underlagde sig mange Riger,  og saa seiersæl var han, at han i hvert Slag havde helden paa sin Side. Deraf kom den Tro ho hans Folk, at Seieren tilhørte ham i hvert Slag. 
Odin var ein stor her-mann og var mykje vidfarin, og lagde mange rike under seg.  Han var so sigersæl at han hadde yvi-take i alle slag, og de kom til de, at mennane hans trudde at sigeren var han viss i kvart slag. 
Oden var en stor hærmand, som fór vidt om og vandt sig mange riger;  han var saa seiersæl, at han vandt i hvert slag; deraf kom det, at hans mænd troede, at han maatte seire i hver kamp. 
Odin was a mighty warrior who had wandered far and won for himself many kingdoms;  he was so victorious that he won every battle, and through that it came about that his men believed he must needs be winner in every fight. 
Þat (15) var háttr hans ef haɴ ſende menn (16) ſina til orrosto eða aðrar ſendefarar. (17) at hann lagði aðr hendr i hꝼot (18) þeim oc gaf þeim bianac.  Trủ-(19)-ðo þeir at þa myndi væl faraz. (20)  Sva var oc ủm hans menn, hvar (21) ſem þeir urðo i nꜹþom ſtaddir (22) a ſia eða a Landi. þa cǫlloðo (23) þeir a nafn hans, oc þótte jafnan (24) fá af þvi fró. þar þóttuz (25) þeir eiga allt trꜹſt er hann (26) var.  Hann fór opt ſva langt (4,1) i brot at hann dvalþiz i ferþiɴi (2) morg miſſere. (3) 
Þat var háttr hans, ef hann sendi menn sína til orrostu eða aðrar sendifarar, at hann lagði áðr hendr í hǫfuð þeim ok gaf þeim bjannak.  Trúðu þeir, at þá myndi vel farask.  Svá var ok um hans menn, hvar sem þeir urðu í nauðum staddir á sjá eða á landi, þá kǫlluðu þeir á nafn hans, ok þótti jafnan fá af því fró. Þar þóttusk þeir eiga allt traust, er hann var. (12)  Hann fór opt svá langt í brot, at hann dvalðisk í ferðinni mǫrg misseri. 
Det var hans Vane, naar han sendte sine Mænd i Slag eller andre Sendefærd, at han først lagde Hænderne paa deres Hoveder, og lyste Vel(5,1)signelse over dem;  da troede de paa en lykkelig Færd.  Saa pleiede og hans Mænd, hvorsomhelst de vare stedte i Nød, til Søes eller Lands, at paakalde hans Navn, og syntes jævnligen deraf at faae Ro og Lise; thi hvor han var, tykkedes dem dem Trøsten nær.  Ofte foer han saa langt bort, at han dvælede paa Reisen i mange Aar. 
Han hadde for skikk, naar han sende mennane sine til strid eller i andre ærendir, at han fyrst lagde hendane paa hovude deira og velsigna deim;  dei trudde, at daa vilde dei hava lukka me seg.  Soleis var de med mennane hans og, at kor dei kom i naud, paa sjø eller land, kalla dei paa hans namn, og dei totte jamnan dei fekk hjelp utav de. All si lit sette dei til honom.  Han fór tidt so langt burt, at han var ute på ferdi mange aar. 
Det var hans skik, at naar han sendte sine mænd til kamp eller i andre sendefærder, lagde han forud sine hænder paa deres hoved og gav dem velsignelse;  de troede, at da vilde det gaa dem godt.  Saa var det og med hans mænd: naar de kom i nød paa sjø eller land, da kaldte de paa hans navn og tyktes (8) stadig at faa hjælp af det; hos ham havde de al sin trøst.  Han for ofte saa langt bort, at han var flere aar ad gangen paa færden. 
It was his wont when he sent his men to battle or on any other journey to lay his hands on their heads and give them his blessing;  they then believed that all would go well with them.  And so it was with his men: when they were hard beset on sea or land they called on his name and always thought they got help from it; in him had they all their trust.  He often went so far away that he was many years on the journey. 
III. C. Fra broðrom Oðens. (4) 
III. KAPÍTULI [Frá Óðni ok brœðrum hans] 
3die Cap. Om Odins Brødre. 
3. 
3. 
3. [Of Odin's Brothers] 
Oþiɴ átte ij brðr, het aɴaʀ (5) Ve en aɴaʀ Vilir. þeir brǿðr hans ſtyr-(6)-ðo ríkeno, þa er hann var i brotto.  Þat (7) var eitt ſiɴ þa er Oðinn var fariɴ lan-(8)-gt i brot oc hafði lengi dvalz. at (9) áſom þotti rvænt hans heim,  þa (10) toco brǿðr hans at ſcipta arfe hans. En (11) kono hans friɢ gengo þeir baþir at (12) eiga.  Eɴ litlo ſiðaʀ com Oðinn (13) heim. toc hann þa uið kono ſiɴi. (14) 
Óðinn átti tvá brœðr. Hét annarr Vé, en annarr Vílir. Þeir brœðr hans stýrðu ríkinu, þá er hann var í brottu.  Þat var eitt sinn, Þá er Óðinn var farinn langt í brot ok hafði lengi dvalzk, at Ásum þótti ørvænt hans heim.  Þá tóku brœðr hans at skipta arti hans, en konu hans, Frigg, gengu þeir báðir at eiga.  En litlu síðar kom Óðinn heim. Tók hann þá við konu sinni. 
Odin havde to Brødre, den ene hedte Ve, den anden Vilir, og disse hans Brødre styrede Riget naar han var borte.  Det var engang, da Odin var faren langt bort, og havde været saa lenge hjemme fra, saa Aserne tvivlede om hans Hiemkomst ,  at Brødrene toge sig for at skifte hans Arv; men hans Kone Frigg toge de begge til Eie;  dog kort efter kom Odin hjem, og tog sin Kone tilbage. 
Odin hadde tvo brørar, den eine heitte Ve og hin heitte Vilje. Desse brørane styrde rike, naar han var burte.  De var ein gong Odin var farin langt burt og hadde vori lengi ute, so Æsine totte at de ikkje var von um, at han skulde koma heimatt;  daa tok brørane og skifte arven, men Frigg, (8) kona hans, gifte dei seg med baae tvo.  Meen ei stund etter kom Odin heim, og daa tok han att kona si. 
Oden havde to brødre; den ene hed Ve, den anden Vilje. Disse brødre styrede riget, naar han var borte.  Det hændte engang, da Oden var draget langt bort og havde været længe hjemmefra, at æserne troede, han ikke skulde komme hjem.  Da tog hans brødre sig for at skifte arven efter ham, men hans kone Frigg tog de begge til hustru.  Men lidt senere kom Oden hjem og tog da sin kone til sig. 
Odin had two brothers; one was called Ve, the other Vili. These two ruled the kingdom when he was away.  It once happened when Odin was gone far away and had been a long time home that his people thought he would not come back.  Then his brothers took it upon themselves to divide his goods in succession to him, but they both took to wife his spouse Frigga.  But a httle later Odin came home and once more took his wife to himself. 
Cap IV. Ofriðr við Váne. (15) 
IV. KAPÍTULI [Ófriðr við Vani] 
4de Cap. Ufred med Vanerne. 
4. 
4. 
4. [Of Odin's War With the People of Vanaland] 
Oþiɴ for með her a hendr (16) Vǫnom, en þeir urðo væl við oc (17) vǫrðo land ſit. oc hafðo ymsir (18) ſigr.  herioðo. hvárir land aɴara (19) oc gerþo ſcaða.  En er þat leiddiz hva-(20)-rom tveɢiom, lꜹgðo þeir mille (21) sín ſǽttar ſtefno oc gerþo frið oc (22) ſelldủz giſlar.  fengo Vanir ſi-(23)-na ena agæzto menn, Niorð hiɴ (24) ꜹðga oc ſon hans Frey. En (25) æsir þar i mot þaɴ er Hnir (26) hét oc cǫlloðo hann allvel til hǫf-(27)þingia falliɴ. hann var micill maðr (5,1) oc hiɴ vænſti,  með honom ſendo æsir (2) þaɴ er Mimir hét hiɴ vitraſti maðr (3) En Vanir fengo þar i mot þann er (4) ſpacaſtr var i þeira flocki, ſa hét (5) qvaſir, 
Óðinn fór með her á hendur Vǫnum, en þeir urðu vel við ok vǫrðu land sitt, ok hǫfðu ýmsir sigr.  Herjuðu hvárir land annarra ok gerðu skaða.  En er þat leiddisk hvárumtveggjum, lǫgðu þeir milli sín sættarstefnu ok gerðu frið ok seldusk gíslar.  Fengu Vanir sína ina ágæztu menn, Njǫrð inn auðga ok son hans, Frey, en Æsir þar í mót þann, er Hœnir hét, ok kǫlluðu hann allvel til hǫfðingja fallinn. Hann var mikill maðr ok inn vænsti.  Með honum sendu Æsir þann, er Mímir hét, inn vitrasti maðr, en Vanir fengu þar í mót þann, er spakastr var í þeira flokki. Sá hét Kvasir. (13) 
Odin foer med en Hær imod Vanerne; men de vare vel beredte. og værgede deres Land, saa de havde skifteviis Seier,  hærjede hinandens Land og giorde Skade derpaa.  Da de omsider lededes derved, satte de paa begge Sider et Forligs-Stevne mellem sig, giorde Fred og gave hinanden Gidsler.  Vanerne sendte deres giæveste Mænd, Njord den Rige og hans Søn Frey, Aserne sendte derimod en Mand ved Navn Hæner, som de kaldte vel skikket til Høvding, og var en stor og overmaade væn Mand.  Med ham sendte Aserne en høist forstandig Mand, som hedte Mimer, hvorimod Vanerne stillede den klogeste Mand i deres Flok ved Navn Qvaser
Odin fór med ein her mot Vanine; men dei tok djervt mot han og varde lande sitt, og de var ymist med sigeren.  Dei herja lande aat kvarandre og gjorde skade.  Men daa dei vart leide av dette, sette dei stemnelag med kvarandre og gjorde fred og gav kvarandre gislar.  Vanine gav dei gjævaste mennane sine, Njord den rike og Frøy, son hans, men Æsine ein som heitte Høne, og sagde at han høvde framifraa godt til aa vera hovding. Han var ein stor og utifraa væn mann.  Med honon sende Æsine ein som heitte Mime og var ein ovleg klok mann. Men Vanine paa si side gav den visaste mannen i sin flokk, som heitte Kvaase. 
Oden fór med hær imod vanerne, men de stod vel imod ham og vergede sit land; hver af dem seirede skiftevis,  begge herjede de andres land og gjorde hverandre skade.  Men da begge blev lei af det, satte de forligsstævne mellem sig, gjorde fred og gav hverandre gisler.  Vanerne gav sine ypperste mænd, Njård den rige og hans søn Frøi, men æserne til gjengjæld den mand, som hed Høne, og som de kaldte vel skikket til høvding; han var en stor og en meget smuk mand.  Med ham sendte æserne Mime, den viseste mand, men vanerne gav til gjengjæld den, som var visest i deres flok; han hed Kvase. 
Odin went with his army against the Vanes, but they withstood him well and defended their land. Each of them was in turn winner;  both sides harried one another's land, and did each other great scathe.  And when they both became weary of it, they arranged a meeting to make peace and gave each other hostages.  The Vanes gave them their highest men, Niord the Wealthy and his son Frey, and the people of Asaland in return gave the man called Hænir, whom they (3) thought well fitted to be a leader, being a big and handsome man.  With him they sent Mimir, the wisest of men, and the Vanes in return gave the wisest of their men called Kvasir, 
eɴ er Hnir com i Vana heim (6) þa var hann þegar hǫfþingi gʀ, Mi-(7)-mir kendi honom rad ǫll.  En er H-(8)-nir var ſtaddr a þingom eða ſtefnom (9) ſva at Mimir var eigi nær ocmi (10) nockor vanda mál fyrir hann, þa (11) ſvaraðe hann æ eno ſama. raðe aþrir (12) qvað hann
En er Hœnir kom í Vanaheim, þá var hann þegar hǫfðingi gǫrr. Mímir kenndi honum ráð ǫll.  En er Hœnir var staddr á þingum eða stefnum, svá at Mímir var eigi nær, ok kœmi nǫkkur vandamál fyrir hann, þá svaraði hann æ inu sama: "ráði aðrir," kvað hann. 
Da nu Hæner kom til Vanaheim blev han strax giort til Høvding, og Mimir gik ham til Haande med alle gode Raad.  Men naar Hæner stod paa Thinge eller i andet Møde, uden at Mimer var ham nær, og nogen vanskelig Sag blev ham forelagt, svarede han stedse paa eet Viis: „raade nu Andre.“ 
Daa Høne kom til Vanaheim, gjorde dei han straks til hovding. Mime gav han alltid raad.  Men naar Høne var paa ting eller stemne, og Mime var burte og de kom vanskelege sakir for han, daa svara han støtt sameleis: «Lat andre raada,» sagde han. 
Men da Høne kom til Vanehjem, blev han strax gjort til høvding; Mime gav ham alle raad.  Men naar Høne var paa ting eller stævner, uden at Mime var tilstede, og det blev lagt vanskelige sager for ham, da svarede han altid det samme: «nu faar de andre raade», sagde han. 
and when Hænir came to Vanaheim he was chosen as leader and Mimir gave him every advice.  But when Hænir was at the thing or at gatherings, where any difficult matter came before him, then he always answered the same (unless Mimir was present), "Now get the counsel of others", said he. 
þa grunaðe Vane at æſir (13) mundi hafa falſat þá i manna (14) ſciptino.  þa tocó þeir mimi oc (15) háls hioɢio. oc ſendo hǫfotit áſom. (16) inn tóc hǫfotit oc ſmurþi urtum (17) þeim er eigi mátte fúna. oc (18) qvað þar yfir galdra oc magnaðe ſva (19) at þat mælte v hann, oc ſagðe honom (20) marga leynda lute. 
Þá grunaði Vani, at Æsir myndi hafa falsat þá í mannaskiptinu.  Þá tóku þeir Mími ok hálshjoggu ok sendu hǫfuðit Ásum.  Óðinn tók hǫfuðit ok smurði urtum þeim, er eigi mátti fúna, ok kvað þar yfir galdra ok magnaði svá, at þat mælti við hann ok sagði honum marga leynda hluti. 
Da fattede Vanerne Mistanke om, at Aserne havde bedraget dem i Mandeskiftet;  thi toge de Mimer, halshuggede ham, og sendte Hovedet til Aserne Odin tog Hovedet, indsmurte det i Urter, for at det ei skulde raadne og goel Galder derover.1 Derved gav han det den Evne, at det talede med ham og aabenbarede mange Hemmeligheder. 
Daa kom Vanine paa den trui, at Æsine hadde sviki deim paa mannebyte.  Daa tok dei Mime og hogg hovude av han og sende til Æsine.  Odin tok hovude og smurde de med slikt gras, at de ikkje kunde rotna, og kvad galdrar yvi og trolla de slik at de tala ved han og sagde mange løynde ting til han. 
Da fattede vanerne mistanke om, at æserne havde sveget dem i mande-skiftet.  Derfor tog de Mime og halshuggede ham, men hovedet sendte de til æserne.  Oden tog hovedet, smurte det med saadanne urter, at det ikke kunde raadne, kvad galdrer derover og tryllede saa, at det talte med ham og sagde ham mange skjulte ting. 
Then the Vanes had a suspicion that the Asaland people had played them false in the exchange of men.  They therefore took Mimir and beheaded him and sent his head to the Asaland people.  Odin took the head, smeared it with such herbs that it could not rot, quoth spells over it and worked such charms that it talked with him and told him many hidden things. 
Niorð oc (21) Frey ſetti Oðinn blótgoða oc váro (22) þeir díar með Áſom.  Dottir Nia-(23)-rþar var Freyia, hon var blot-(24)-gyðia hon kende fyrſt með (25) Áſom ſeið ſem Vǫnom var (26) títt.  Þa er Niorðr var með (27) Vǫnom þa hafðe hann átta ſy-(6,1)-ſtor ſina, þviat þat váro þar lꜹg. (2) váro þeira bǫrn freyr oc freya,  en (3) þat var baɴat með áſom at by-(4)-ɢia ſva náit at frændſemi. (5) 
Njǫrð ok Frey setti Óðinn blótgoða ok váru þeir díar með Ásum.  Dóttir Njarðar var Freyja. Hon var blótgyðja. Hon kenndi fyrst með Ásum seið, sem Vǫnum var títt.  Þá er Njǫrðr var með Vǫnum, þá hafði hann átta systur sína, því at þat váru þar lǫg. Váru þeira bǫrn Freyr ok Freyja.  En þat var bannat með Ásum at byggva svá náit at frændsemi. (14) 
Odin indsatte Njord og Frey til Offergoder, og disse bleve Asernes Diar Njords Datter var Freya, der var Offerpræstinde, og lærte først Aserne det Seid-Væsen som var i Skik og Brug hos Vanerne.  Medens Njord var hos Vanerne havde han taget sin egen Søster til Ægte; thi dette var tilladt efter deres Lov. Deres Bør vare Freyr og Freya Derimod var det forbudt hos Aserne at bygge Bo sammen saa nær i Slægtskabet. 
Odin sette Njord og Frøy til blotgodar, og dei var diar hjaa Æsine.  Dotter hans Njord heitte Frøya; ho var blotgydju, og ho lærde fyrst Æsine seid, som var skikk hjaa Vanine.  Daa Njord var hjaa Vanine, hadde han vori gift med syster si; for slik var lovi der. Borni deira var Frøy og Frøya.  Men hjaa Æsine var de forbodi aa gifta seg med so nært skyldfolk. 
Oden satte Njård og Frøi til hovgoder, og var de nu diar hos æserne.  Njårds datter var Frøia; hun var blotgydje; hun lærte først æserne seid, som var i brug hos vanerne.  Medens Njård var hos vanerne, havde han havt sin søster til hustru (thi det var lov hos dem), deres børn var (9) Frøi og Frøia.  Men hos æserne var det forbudt at gifte sig med saa nære frænder. 
Odin sent Niord and Frey to the temple priests and they now became priests.  Niord's daughter was Freya. She was a priestess and she first taught the Asaland people wizardry, which was in use with the Vanes.  Whilst Niord was with the Vanes he had espoused his own sister (for that was lawful with them), and their children were Frey and Freya.  But in Asaland it was forbidden to wed such near kin. 
5. Cap. V. Fra Gefian. (6) 
 V. KAPÌTULI [Frá Gefjun] 
5te Cap. Odin stifter Riget, og om Gefion. 
5. 
5. 
5. [Odin Divides His Kingdom: Also Concerning Gefion] 
Fiallgarðr micill gengr af Land-(7)-norþri til utſủðrs. ſa ſcilr Sviðioð (8) ena miclo oc ǫnnor riki.  Fyrir ſủɴan (9) fiallit er eigi langt til Tyrclandz. (10) þar átti Oþinn eignir ſtórar.  J þaɴ (11) tíma fóro rumveria hǫfþingiar ví-(12)ða ủm heimeɴ oc bruto undir (13) ſic allar þioþir. En margir hofþingiar (14) flyðo fyrir þeim ofriðe af ſinom (15) eignom,  en fyrir þ at Oþinn (16) var fórſpár oc fiolkuɴigr. (17) þa viſſi hann at hans afqmi (18) mundi ủm norðr hálfo heim-(19)ſens byɢia. 
Fjallgarðr mikill gengr af landnorðri til útsuðrs. Sá skilr Sviþjóð ina miklu ok ǫnnur ríki.  Fyrir sunnan fjallit er eigi langt til Tyrklands. Þar átti Óðinn eignir stórar.  Í þann tíma fóru Rúmverjahǫfðingjar víða um heiminn ok brutu undir sik allar þjóðir, en margir hǫfðingjar flýðu fyrir þeim ófriði af sínum eignum.  En fyrir því, at Óðinn var forspár ok fjǫlkunnigr, þá vissi hann, at hans afkvæmi myndi um norðrhálfu heimsins byggva. 
       
Der gjeng ein stor fjellgard fraa nordaust og til sudvest; han skil millom Store-Svitjod og andre rike.  Sunnanfor fjelle er ikkje langt til Tyrkland; der hadde Odin store eige(9)domar.  Paa den tid fór romerske hovdingar vidt umkring i verdi og lagde under seg alle folk, men mange hovdingar rømde eigedomen sin for ufreden.  Men for di at Odin var framsynt og kunde trolla, so visste han, at avkjøme hans skulde bu i den nørdste luten av verdi. 
En stor fjeldryg gaar fra nordøst til sydvest, den skiller det store Svitjod fra andre riger.  Søndenfor fjeldet er det ikke langt til Tyrkland, der havde Oden store eiendommer.  I den tid fór romerhøvdingene vide om verden og tvang under sig alle folkeslag, men mange høvdinger flyede for den ufred fra sine lande.  Da Oden var fremsynt og tryllekyndig, vidste han, at hans afkom skulde bo og bygge paa jordens nordkant. 
A great ridge of mountains goes from north-east to south-west dividing Sweden the Great from other kingdoms.  To the south of the fells it is not far to the land of the Turks where Odin had great possessions.  At that time the Roman Emperors were going far and wide over the world and in battle beat down all people; because of the unrest many lords fled from their lands.  When Odin looked into the future and worked magic, he knew that his offspring would dwell and till in the northern parts of the earth. 
Þa ſetti hann brøðr (20) ſina Ve oc Vila yfir Asgarð. (21) En hann fór oc diar allir með (22) honom. oc micit maɴ folc.  For (23) hann fyrſt veſtr i Garðaríki oc (24) þa ſuþr i Saxland. Hann átti (25) marga ſono. hann eignaðiz ríki (26) víða ủm Saxland, oc ſetti þar (27) ſono ſina til landz gøzlo.  Þa (7,1) for hann norþr til ſiávar. oc toc (2) sér búſtað i ey eiɴi. þar heitir nủ (3) Oþins ey í Fíone, 
Þá setti hann brœðr sína, Vé ok Víli, yfir Ásgarð, en hann fór ok díar allir með honum ok mikit fólk annat.  Fór hann fyrst vestr í Garðaríki ok þá suðr í Saxland. Hann átti marga sonu. Hann eignaðisk ríki víða um Saxland ok setti þar sonu sína til landsgæzlu.  Þá fór hann norðr til sjávar ok tók sér bústað í ey einni. Þar heitir nú Óðinsey i Fjóni. 
     
Daa sette han brørane sine Ve og Vilje yvi Aasgard, men sjølv drog han burt, og alle diane med, og mange andre folk.  Fyrst fór han vest til Gardarike og so sør til Saksland. Han aatte mange sønir; han lagde rike under seg rundt um Saksland, og sette sønine sine til aa styra lande der.  So fór han nord til sjøen og tok bustad paa ei øy; der heiter de no Odinsøy paa Fyn. 
Derfor satte han sine brødre, Ve og Vilje, over Aasgaard; men selv fór han bort og med ham alle diar og mange af hans folk.  Først for han vest til Gardarike og derpaa syd til Saxland. Han havde mange sønner; han vandt rige vide over Saxland og satte der sine sønner til landsstyrere.  Derpaa fór han nord til havet og tog sig bosted paa en ø; der hedder det nu Odensø paa Fyn. 
He, therefore, set his brothers Ve and Vili over Asagarth and he himself went away and with him went all the priests and many of his folk.  First he went to Gardarik and from there he went south to Saxland. He had many sons; he won kingdoms far over Saxland and set his sons as rulers over them.  From there he fared north to the sea and found himself a dwelling on an island which is now called Odensö in Fyn. 
þa ſende hann (4) Gefion norðr yfir ſủndit a landa (5) leitan, þa com hon til Gylfa oc (6) gaf hann henne eítt plógsland.  Þa (7) for hon i jǫtủnheima oc gat þar (8) iiij ſono v jotni nockorom. Hon (9) bra þeim i yxnalike oc førðe þa (10) fyrir plógiɴ oc dró landit ủt a (11) hafit oc veſtr gegnt Oðens ey. (12) oc er þat cǫllot Selủnd. þar byg-(13)-ðe hon ſiþan hennar fecc Scioldr (14) ſonr Oðins. þꜹ bioɢo at Hleiðro. (15)  þar er vatn eða ſiár eptir. þat er callat (16) lꜹgriɴ. Sva liɢia firþir i leginom (17) ſem nes i Selủnde. 
Þá sendi hann Gefjun norðr yfir sundit á landaleitan. Þá kom hon til Gylfa ok gaf hann henni eitt plógsland.  Þá (15) fór hon i Jǫtunheima ok gat þar fjóra sonu við jǫtni nǫkkurum. Hon brá þeim i yxnalíki ok fœrði þá fyrir plóginn ok dró landit út á hafit ok vestr gegnt Óðinsey, ok er þat kǫlluð Selund. Þar byggði hon síðan.  Hennar fekk Skjǫldr, sonr Óðins. Þau bjoggu at Hleiðru.  Þar er vatn eða sjár eptir. Þat er kallat Lǫgrinn. Svá liggja firðir í Leginum, sem nes í Selundi. 
       
Daa sende han Gjevjon nord yvi sunde paa lande-leit. Daa kom ho til kong Gylve, og han gav henne eit plogsland.  So fór ho til Jotunheim, og fekk der fire sønir med ein jotun; ho skapa deim um til uksar, og spende deim for plogen og drog lande ut i have gjegnt imot Odinsøy; de kallar dei Selund, og der budde ho sidan.  Ho vart gift med Skjold, son til Odin. Dei budde i Leidra.  De er eit vatn eller ein sjø etter der no, som heiter Logen. Fjordane ligg i Logen sameleis som nesi paa Selund. 
Saa sendte han Gevjon nord [øst] over sundet at lede efter land; da kom hun til kong Gylve, som gav hende et plogsland.  Saa får hun til jåtnernes hjem og avlede der fire sønner med en jåtun; dem skabte hun om til oxer, spændte dem for plogen og drog saa landet ud i havet mod vest ligeoverfor Odensø; det blev kaldt Selund, og der byggede hun siden.  Skjold, Odens søn, fik hende til hustru; de boede i Leidra.  Der hun pløiede, er nu et vand eller sjø, som kaldes Lågen; saa ligger fjordene i Lågen som nesene paa Selund. 
Then he sent Gefion north-east over the sound to look for land; she then came to Gylfi, who gave her a ploughland.  Next she went to a giant's home and there begot four sons with a giant. She shaped them in the likeness of oxen, yoked them to a plough and broke up the land unto the sea westwards opposite Odensö; it was called Selund, and there she dwelt after(4)wards.  Skjold, Odin's son, took her to wife and they lived in Leidra.  There where she ploughed is now a lake or sea called Löginn; the fjords in Löginn answer to the nesses in Selund. 
Sva qvaþ Bra-(18)-gi hiɴ gamli. (19) 
Svá kvað Bragi inn gamli: 
 
Soleis kvad Brage den gamle: 
Saa kvad Brage den gamle: (10) 
Thus said Bragi the Old: 
Gefion dro fra Gylfa (20)
glꜹð diủprꜹðủl ꜹðla (21)
ſva at af reɴi rcnom (22)
rc Danmarkar hꜹca. (23)
báro yxn oc viij (24)
eɴi tủngl. þar er gengo (25)
fyrir víneyiar viðri (26)
valrꜹf fiǫgor hꜹfot (27) 
1. Gefjun dró frá Gylfa
glǫð djúprǫðul óðla,
svát af rennirauknum
rauk, Danmarkar auka.
Bǫ́ru øxn ok átta
ennitungl, þars gingu
fyr vineyjar víðri
vallrauf, fjogur haufuð. (16) 
 
Gjevjon glad drog lande
fraa Gylve, rik på sylv.
Daa tjoran’ rende, for fotom
de rauk, og Danmark aukast.
Med aatte stjernur i skallen
stutan' fór til aa kuta;
med fire hovud sitt herfang
aat have dei drog i kav. 
Gevjon trak med glæde
fra den guldrige Gylve
(saa at det røg af dyrene)
Danmarks nye øgning;
oxerne bare otte
øine og hoveder fire,
der de gik for den vide
Vinøens aabning. 
Gefion drew with gladness
From the gold-rich Gylfi
Denmark's new increase
(So that it reeked from the beasts).
The oxen bore eight eyes
And four heads.
There they went forth,
Far over Vinö's bay. 
Eɴ erinn ſpủrðe at goþir Landz-(8,1)-coſtir váro ꜹſtr at Gylfa, for (2) þaɴoc. oc gerþo þeir Gylfi ſætt (3) ſina, þ at Gylfi þóttiz engi crapt (4) til hafa til mót ſtoðo v Áſana. (5)  Mart attuz þeir Oðiɴ v oc Gylfi i brogðum (6) oc ſionhverfingom. oc ủrðo æsir jaf-(7)-nan rikri. 
En er Óðinn spurði, at góðir landskostir váru austr at Gylfa, fór hann þannog, ok gerðu þeir Gylfi sætt sína, því at Gylfi þóttisk engi krapt til hafa til motstǫðu við Ásana.  Mart áttusk þeir Óðinn við ok Gylfi í brǫgðum ok sjónhverfingum, ok urðu Æsir jafnan ríkri. 
   
Men daa Odin spurde at de var godt land aust hjaa Gylve, fór han dit, og han og Gylve gjorde forlik, av di Gylve totte ikkje han hadde magt til å standa mot Æsine.  Odin og (10) Gylve hadde mangt seg imillom med prettur og syn-kvervingar, og Æsine hadde jamnan yvitake. 
Men da Oden fik høre, at det var godt om land øster hos Gylve, fór han did, og Gylve gik til forlig med ham, thi Gylve mente ikke at have kraft til modstand imod æserne.  Mangt havde Oden og Gylve sig imellem i list og koglerier, men æserne vandt altid. 
And then when Odin got to hear that there was good land to the east in Gylfi's country he went there and Gylfi came to terms with him because he deemed he had no power to withstand the Asaland people.  Many dealings had Odin and Gylfi between themselves in cunning and charms, but the Asa people always won. 
Oðinn toc ſér buſtað v (8) lꜹgiɴ, þar ſem nủ ero callaþar (9) forno Sigtúnir. oc gerþi þar micit hof (10) oc blót eptir ſiðvenio Aſaɴa,  hann ei-(11)-gnaðiz þar lǫnd ſva vítt ſem (12) hann let heita Sigtủnir Hann gaf bú-(13)ſtaði hofgoðonom.  Niorðr bió. (14) i Nóatúnom. en Freyr at Up-(15)ſǫlủm. Heimdallr at himinbiorgom. (16) Þóʀ a þruðvangi. Balldr a (17) Breiðablike.  Ǫllom fecc hann (18) þeim goða bólſtaði. (19) 
Óðinn tók sér bústað við Lǫginn, þar sem nú eru kallaðar fornu Sigtúnir, ok gerði þar mikit hof ok blót eptir siðvenju Ásanna.  Hann eignaðisk þar lǫnd svá vítt, sem hann lét heita Sigtúnir.  Hann gaf bústaði hofgoðunum.  Njǫrðr bjó í Nóatúnum, en Freyr at Uppsǫlum, Heimdallr at Himinbjǫrgum, Þórr á Þrúðvangi, Baldr á Breiðabliki.  Ǫllum fekk hann þeim góða bólstaði. (17) 
         
Odin tok seg bustad ved Logen, der som no heiter Gamle Sigtun, og gjorde der eit stort hov og blot, som skikk var hjaa Æsine.  Han lagde under seg der alt de land som han gav namne Sigtun.  Han gav bustad til hovdgodane;  Njord budde paa Noatun, og Frøy i Uppsalir, Heimdall paa Himinbjørg, Tor paa Trudvang, Balder paa Breidablik.  Alle deim gav han gode gardar. 
Oden satte bo ved Lågen, der som nu kaldes Gamle Sigtuner, og gjorde der et stort hov og blot efter æsernes vis;  han tilegnede sig der land saa vide, som han lod det kalde Sigtuner.  Han gav hovgoderne bosteder:  Njård boede i Noatuner, Frøi ved Upsaler, Heimdal ved Himenbjergene, Tor paa Trudvang, Balder paa Breideblik;  dem alle gav han gode gaarder. 
Odin set his dwelling near Lögrinn where it is now called Gamla-Sigtun, and where he built a large temple for blood offerings according to the customs of his people.  He conquered all the land round it, and called his place Sigtun.  He gave the temple priests dwelling-places;  Niord lived in Noatun, Frey near Upsala, Heimdal by the Himenfell, Thor in Trudvang, Balder in Breidablik;  to all of them he gave good lands. 
VI. Cap. Fra atgervi Oþins (20) 
 VI. KAPÍTULI [Frá atgørvi Óðins] 
 
6. 
6. 
6. [Of Odin's Accomplishments] 
Þa er Aſa Oþenn com a norþ-(21)-lǫnd oc m honom díar, er þat (22) ſagt m ſaɴenndom at þeir hófo (23) oc keɴdo iþrottir þær er menn hafa (24) lengi ſiþan m farit. inn var (25) gǫfgaſtr af ǫllom, oc af honom (26) namo þeir allar iþróttirnar. þat (27) hann kuɴi fyrſt allar oc þo fleſtar. (9,1)  En þat er at ſegia fyrir hveria ſǫc hann (2) var ſva mioc tígnaðr. þa baro þeꜱir (3) lutir til.  Hann var ſva fagr oc go–-(4)-fugligr alitom. þa er hann ſat m (5) ſinom vinom oc at ǫllom hló hủ-(6)-gr v. En þa er hann var i her þa (7) ſyndiz grimligr ſinom ủvinom. (8) 
Þá er Ása-Óðinn kom á Norðrlǫnd ok með honum díar, er þat sagt með sannendum, at þeir hófu ok kendu íþróttir þær, er menn hafa lengi síðan með farit.  Óðinn var gǫfgastr af ǫllum, ok af honum námu þeir allar íþróttirnar, því at hann kunni fyrst allar ok þó flestar.  En þat er at segja, fyrir hverja sǫk hann var svá mjǫk tígnaðr, þá báru þessir hlutir til:  Hann var svá fagr ok gǫfugligr álitum, þá er hann sat með sínum vinum, at ǫllum hló hugr við. En þá er hann var í her, þá sýndisk hann grimligr sínum óvinum. 
       
Daa Aasa-Odin kom til nordlandi, og diane med honom, er de sagt for visst, at dei tok til med og lærde folk dei kunstir, som dei lengi etter hev drivi paa med.  Odin var den gjævaste av deim alle, og av honom lærde dei alle ihop kunstine; for han var den fyrste som kunde deim, og var attaat den som kunde flest.  Men um de er aa segja, kvifor han var so æra, at de kom seg av di,  at han var so væn og drusteleg å sjaa, naar han sat med venine sine, at de var reint ein hugnad for alle. Men naar han var i ufred, saag han fæl ut for uvenine sine. 
Det siges med sandhed, at da Aase-Oden og med ham diarne kom til Nordlandene, indførte de og lærte fra sig de idrætter, som man der længe siden har havt.  Oden var gjævest blandt alle, og af ham lærte de alle idrættene, thi han kunde først de fleste af dem.  Og om det skal siges, hvorfor han var saa hædret, da havde det saadanne aarsager:  naar han sad blandt sine venner, var han saa fager og værdig af udseende, at alles hug maatte frydes; men naar han var i sin hær, da syntes han forfærdelig for sine uvenner. 
It is said with truth that when Asa-Odin and the diar (priests) came to the northern lands, they brought in and taught others the sports and crafts which were plied there for a long time afterwards.  Odin was the cleverest of all, and from him they learned all because he knew most of them first.  And why he was so honoured shall be told of him for this reason:  when he sat with his friends he was so fair and noble in looks that all were joyful; but when he was with his army then he seemed terrifying to his foes. 
En þat bar til þess at hann kuɴi (9) þǽr iþróttir at hann ſcipti litủm (10) oc líkiom a hueria lủnd er hann (11) villde. Ǫɴorr var ſú at hann talaðe (12) ſva ſnialt oc ſlétt at ǫllom (13) er a heyrðo þotti þat eina ſatt.  mælti (14) hann alt henndingom ſva ſem (15) nu er þat queþit er ſcáldſcapr heitir (16)  Hann oc hofgoþar hans heita lio-(17)ðaſmiþir, þviat ſủ iþrótt hofz (18) af þeim i norðr lꜹndom. inn (19) kuɴe ſva gera at i oʀosto urðo (20) ovinir hans blindir eða dꜹfir eða ót-(21)-tafủllir. en vápn þeira bito eigi (22) helldr en vendir enn hans menn fóro (23) brynjolsir oc váro galnir ſem (24) hundar eða vargar. bito i ſcioldo (25) sína váro ſterkir ſem birnir eða grið-(26)-ungar. þeir drapo manfolkit. en (27) hvartki eldr ne járn orti a þa. (10,1)  þat er callat berſercs gangr. (2) 
En þat bar til þess, at hann kunni þær íþróttir, at hann skipti litum ok líkjum á hverja lund, er hann vildi. Ǫnnur var sú, at hann talaði svá snjalt ok slétt, at ǫllum, er á heyrðu, þótti þat eina satt.  Mælti hann alt hendingum, svá sem nú er þat kveðit, er skáldskapr heitir.  Hann ok hofgoðar hans heita ljóðasmiðir, þvíat sú íþrótt hófsk af þeim í Norðrlǫndum.  Óðinn kunni svá gera, at í orrostu urðu óvinir hans blindir eða daufir eða óttafullir, en vápn þeira bitu eigi heldr en vendir,  en hans menn fóru brynjulausir ok váru galnir sem hundar eða vargar, bitu í skjǫldu sína, váru sterkir sem birnir eða griðungar. Þeir drápu mannfólkit, en hvártki eldr né járn orti á þá.  Þat er kallaðr berserksgangr. (18) 
           
Men dette kom seg av di, at han kunde slike kunstir, at han skifte lit og skapnad paa alle vis som han vilde.  Likeins tala han go godt og so greidt, at alle, som høyrde paa, totte at ikkje anna var sant; alt sagde han paa vers, soleis som ein no kved de som heiter skaldskap.  Han og hovgodane hans heiter visediktarar, for di at den kunsti tok til med deim (11) i nordlandi.  Odin kunde gjera so, at i slagi vart uvenine hans blinde eller dauve eller rædde, og vaapni deira beit ikkje meir enn paakar.  Men hans menn fór brynju-lause og var galne som hundar eller vargar og beit i skjoldane sine, og var sterke som bjørnar eller gra-uksar. Dei drap for fotom, men korkje eld eller jarn beit paa deim.  De kallar dei berserksgang. 
Sagen var, at han forstod saadanne kunster, at han kunde skifte ham og udseende saa, som han vilde, og at han talte saa glat og kløgtig, at alle, som hørte paa ham, maatte tage hans tale for fuld sandhed;  alt sagde han paa rim, saaledes som nu det kvædes, som kaldes skaldskab.  Han og hans hovgoder kaldes sangsmeder, thi den (11) idræt havde i Nordlandene sit ophav fra dem.  Oden kunde gjøre saa, at i strid blev hans uvenner blinde eller døve eller rædde, men deres vaaben bed ikke mere end kjepper;  men hans egne mænd fór om uden brynje og var galne som hund eller varg, bed i sine skjolde og var sterke som bjørner eller oxer; de dræbte folk, men paa dem bed hverken ild eller jern.  Det kalder man berserks-gang. 
It was said that he understood such tricks of cunning that he could change himself and appear in any (5) form he would, and it was said that he talked so glibly and shrewdly that all who heard him must needs take his tale to be wholly true;  he said everything in rime in a manner which is now called scaldcraft.  He and his temple priests were called song smiths because the scaldic art in the northern land had its beginning from them.  In battle Odin could make his foes blind or deaf or terrified and their weapons were as nothing more than sticks;  but his own men went about without armour and were mad like hounds or wolves, and bit their shields and were strong as bears or bulls; they slew men, but neither fire nor steel would deal with them.  This was called a berserk's-gang. 
VII. Cap. Fra Iþttum Oðens. (3) 
 VII. KAPÍTULI [Frá íþróttum Óðins] 
 
7. 
7. 
7. [Of Odin's Feats] 
Oþiɴ ſcipti hꜹmom, lá þa bú-(4)-kriɴ ſem ſofiɴ eða dðr, eɴ hann var (5) þa fủgl eða dýr, fiſkr eða ormr. oc (6) fór a eiɴi ſvipſtủnd a fiaʀlǽg (7) lǫnd at ſinom erendom eðaara manna. (8)  þat kủɴe hann eɴ at gera með orðom (9) einom oc at ſlqva elld oc kyʀa ſiá. (10) oc ſnua vindom hveria leið er hann (11) villde.  Oc hann atte ſcip er ſciðblaðnir (12) hét er hann fór a yfir hꜹf ſtór, en (13) þat matte vefia ſaman ſem dúk. (14) 
Óðinn skipti hǫmum. Lá þá búkrinn sem sofinn eða dauðr, en hann var þá fugl eða dýr, fiskr eða ormr, ok fór á einni svipstund á fjarlæg lǫnd at sínum erendum eða annarra manna.  Þat kunni hann enn at gera með orðum einum at sløkkva eld ok kyrra sjá ok snúa vindum hverja leið, er hann vildi,  ok hann átti skip, er Skíðblaðnir hét, er hann fór á yfir hǫf stór, en þat mátti vefja saman sem dúk. 
     
Odin skifte ham; daa laag kroppen som sovande eller daud, men daa vart han til fugl eller dyr, fisk eller orm, og fór daa i ein svip til land som laag langt undan, og gjekk ærendir anten for seg sjølv eller andre.  De kunde han og gjera berre med ord, baade sløkkja eld og stilla sjøen og snu vinden dit han vilde.  Odin aatte eit skip, som heitte Ski-bladne, som han fór paa yvi store hav; men dei kunde tulla de ihop til ein duk. 
Oden skiftede ofte ham; da laa legemet som søvnet eller dødt, men han var da fugl eller dyr, fisk eller orm, og fór paa øieblikket til fjerne lande, i egne eller andre mænds erender.  Det kunde han ogsaa: med blotte ord slukkede han ild, stillede søen eller vendte vinden til den kant, han vilde;  han havde et skib, som hed Skibladne; paa det for han over store have, men det kunde ogsaa rulles sammen som en dug. 
Odin often changed himself; at those times his body lay as though he were asleep or dead, and he then became a bird or a beast, a fish or a dragon, and went in an instant to far-off lands on his own or other men's errands.  He could do this also: with sacrificial words he slaked fire, stilled the sea or turned winds in what way he would.  He had a ship which was known as Skidbladnir; on it he went over mighty seas, but it could also be rolled up together like a table-cloth. 
Oðinn hafðe m sér hǫfot mimis oc (15) ſagðe þat honom morg tiðende or (16) ꜹðrom heimum en ſtundủm vacte (17) hann ủpp dꜹða menn or jorðo. eða ſettiz (18) ủndir hanga. fyrir þ var hann callaðr (19) drꜹgadrottiɴ eða hangadrottiɴ. (20)  Hann atte hrafna ij. er hann hafðe (21) tamit v mál, flủgo þeir viða um (22) lꜹnd oc ſǫgðo honom morg tiðen-(23)-de.  Af þessom lutom varþ hann ſtor-(24)-lega froþr.  Allar þessar iþróttir (25) keɴde hann m rủnom oc lioðom. (26) þeim er galdrar heita fyrir þ (27) ero æsir callaþir galldra ſmiþir. (28) 
Óðinn hafði með sér hǫfuð Mímis, ok sagði þat honum mǫrg tíðendi ór ǫðrum heimum,  en stundum vakði hann upp dauða menn ór jǫrðu eða settisk undir hanga. Fyrir því var hann kallaðr draugadróttinn eða hangadróttinn.  Hann átti hrafna (19) tvá, er hann hafði tamit við mál. Flugu þeir víða um lǫnd ok sǫgðu honum mǫrg tíðendi.  Af þessum hlutum varð hann stórliga fróðr.  Allar þessar íþróttir kenndi hann með rúnum ok ljóðum þeim, er galdrar heita. Fyrir því eru Æsir kallaðir galdrasmiðir. 
         
Odin hadde med seg hovude hans Mime, og de fortalde han mange hendingar fraa andre verdir.  Men stundom vekte han upp daude menn av jordi eller sette seg under folk som hekk i galgen. Difor vart han kalla draugedrottin eller galgedrottin.  Haa aatte tvo ramnar, som han hadde lært aa tala; dei flog vidt umkring i verdi og fortalde han mange hendingar.  No Landsmaal  Alle desse kunstine lærde han andre med runir og slike kvæde som dei kallar galdrar; difor kallar dei Æsine galdre-kvedarar. 
Oden havde med sig Mimes hoved, og det sagde ham mange tidender fra andre verdener;  men stundom vakte han op døde mænd af jorden eller satte sig under hængte; derfor blev han kaldet gjenganger-herre eller hængtes høvding.  Han eiede to ravner, som han havde lært at tale; de fløi vide om land og sagde mange tidender.  Af alt dette blev han meget kyndig.  Alle disse idrætter lærte han fra sig med runer og de sange, som heder galdrer; derfor kaldes æserne galdre-smeder. 
Odin had with him Mimir's head and it told him many tidings of other worlds;  and sometimes he awoke dead men from the earth and sat himself down under men who had been hanged; and so he was called Lord of the Ghosts or the Hanged Men.  He owned two ravens, which he had taught to talk; they flew far over the land and told many tidings.  Through all this he became very wise.  All these crafts he taught with runes and songs which were called galdrar (enchantments) and so the Asa people were called galdra smiths. 
Oðinn kủɴe þa iþrott er meſtr (11,1) mattr fylgðe. oc framþi ſialfr er (2) ſeiðr heitir. En af þ matte hann vi-(3)-ta ǫrlog manna oc oorðna lute, Sva (4) oc at gera mǫnnom bana eða ohamingio (5) eða vanheilende. ſva oc at taca fra mǫnnom (6) vit eða afl oc gefa ǫðrom.  En (7) þessi fiolkyɴge er framit er fylgir (8) ſva micil ergi at eigi þótte karl (9) mǫnnom viþ at fara.oc var gyðionom kend (10) ſủ iþrótt.  Oðinn viſſe ủm alt jarð-(11)-fe hvar folgit var. oc hann kủɴe (12) þꜹ lioð er uplꜹcz fyrir honom jor-(13)-ðen oc biorg oc ſteínar oc hꜹgarnir. (14) oc batt hann m orðom einom þa (15) er fyrir bioɢo. oc gecc iɴ oc toc þar (16) ſlict er hann vilde. 
Óðinn kunni þá íþrótt, svá at mestr máttr fylgði, ok framði sjálfr, er seiðr heitir, en af því mátti hann vita ørlǫg manna ok óorðna hluti, svá ok at gera mǫnnum bana eða óhamingju eða vanheilendi, svá ok at taka frá mǫnnum vit eða afl ok gefa ǫðrum.  En þessi fjǫlkynngi, er framið er, fylgir svá mikil ergi, at eigi þótti karlmǫnnum skammlaust við at fara, ok var gyðjunum kend sú íþrótt.  Óðinn vissi um allt jarðfé, hvar fólgit var, ok hann kunni þau ljóð, er upp lauksk fyrir honum jǫrðin ok bjǫrg ok steinar ok haugarnir, ok batt hann með orðum einum þá, er fyrir bjoggu, ok gekk inn ok tók þar slíkt, er hann vildi. 
     
Odin kunde den kunsti, som hadde meste magti, og som han sjølv dreiv paa med, og de var seid. Av den kunde han vita lagnaden aat folk, og ting som ikkje var hendt andaa, og likeins gjeva folk bane og uheppe og vanhelse og taka vit og magt fraa folk og gjeva til andre.  Men de fylgjer so mykje umannslegt med denne trollskapen, naar dei driv paa med han, at dei totte ikkje at karfolk skamlaust kunde fara med slikt, og difor lærde dei gyd(12)june denne kunsti.  Odin visste om alt jordgravi gods, kor de var løynt, og han kunde slike kvæde, at jord og berg og steinar og haugar lét seg upp for han, og han batt berre med orda deim som raadde for de, og gjekk inn og tok de han vilde. 
Oden kunde og øvede den idræt, som mest vælde fulgte, som heder seid, og derfor kunde han vide mænds skjæbne og fremtiden, ligesaa skabe folk død, ulykke og sygdom eller tage vid og kraft fra dem og give til andre.  Men naar denne trolddom fremmes, følger dermed saa stor umandighed, at mandfolk syntes ikke uden skam at kunne have med den at gjøre; derfor lærte man gydjerne denne idræt.  Oden vidste ogsaa, hvor jordgravet gods var skjult, og kunde saadanne sange, at jorden og bjerge og stener og hauger lukkede sig op for ham, og han bandt med (12) blotte ord dem, som boede deri, saa han kunde gaa ind og tage alt det, han vilde. 
Odin knew and practised that craft which brought most power and which was called seid (witchcraft), and he therefore knew much of man's fate and of the future, likewise how to bring people death, ill-luck or illness, or he took power and wit from them and gave it to others.  But in promoting this sorcery, lack of manliness followed so much that men seemed not without shame in dealing in it; the priestesses were therefore taught this craft.  Odin also knew where any treasure pit was hidden and knew such songs that the earth and hills and rocks and howes opened themselves for him, and he bound with spells those who might be dwelling therein, so that he could go in and take all that he wished. 
Af þessum crꜹp-(17)-tom varð hann mioc frægr. uvinir (18) hans óttuðủz hann, en vinir hans trey-(19)-ſtủz honom, oc truþo a crapt hans oc (20) a ſíalfan hann En hann keɴde fleſtar (21) iþróttir ſínar blotgoþonom, váro þeir (22) næſt honom ủm allan froðleíc oc (23) fiolkyɴgi.  Margir aþrir námo þo (24) micit af, oc hefir þan af dreifz (25) fiolkynngin viða oc haldiz lengi. (26)  Eɴ Oþinn oc þa hǫfþingia xij. blo-(12,1)-taðo menn oc cǫlloðo goð ſin oc tþo (2) a lengi ſiþan
Af þessum krǫptum varð hann mjǫk frægr. Óvinir hans óttuðusk hann, en vinir hans treystusk honum ok trúðu á krapt hans ok á sjálfan hann.  En hann kendi flestar íþróttir sínar blótgoðunum. Váru þeir næst honum um allan fróðleik ok fjǫlkynngi.  Margir aðrir námu þó mikit af, ok hefir þaðan (20) af dreifzk fjǫlkynngin víða ok haldizk lengi.  En Óðin ok þá hǫfðingja tólf blótuðu menn ok kǫlluðu goð sín ok trúðu á lengi síðan. 
       
Av desse gaavune vart han mykje namngjetin; uvenine var rædde han, men venine hans sette lit til han og trudde paa magti hans og paa han sjølv.  Han lærde blotgodane sine dei fleste kunstine; dei var næst etter honom i all visdom og trolling.  Men mange andre lærde og mykje av dette, og fraa dette hev trolling komi vidt umkring og hev haldi seg lengi.  Men til Odin og dei tolv hovdingane blota folk og kalla deim for gudane sine og trudde paa deim lengi etter. 
Af disse kunster blev han meget navnkundig; hans uvenner frygtede ham, men hans venner stolte paa ham og troede paa hans kraft og paa ham selv.  Men de fleste idrætter lærte han til blotgoderne; de var ham nærmest i al kundskab og tryllekyndighed.  Mange andre lærte dog ogsaa meget deraf; derfor har fra dem tryllekunst bredt sig vidt og holdt sig længe.  Men til Oden og hans 12 høvdinger blotede man og kaldte dem sine guder og troede længe siden paa dem. 
By these crafts he became very renowned; his foes feared him, but his friends took pride in him and trusted in his craft and in him.  But most of the crafts he taught the priests; they came nearest to him in all wisdom and wizardry.  And many others learned much thereof; from them sorcery has therefore spread widely and long endured.  Men sacrificed to Odin and his twelve chiefs and called them their (6) gods and long afterwards believed in them. 
Eptirins na-(3)-fne var callaðr Ꜹðon. oc heto menn ſva (4) ſono sína En af Þors nafne er (5) callaðr Þorir eða Þorareɴ, eða dregit af (6) ꜹðrom heitom til. Sva ſem Stein-(7)-þoʀ eða Hafþoʀ, eða en breytt a fleyre vega. (8) 
Eptir Óðins nafni var kallaðr Auðun ok hétu menn svá sonu sína,  en af Þórs nafni er kallaðr Þórir eða Þórarinn, eða dregit af ǫðrum heitum til, svá sem Steinþórr eða Hafþórr, eða enn breytt á fleiri vega. 
   
Etter Odins namn laga dei namne Audun, og so kalla folk sønine sine,  og av Tord namn laga dei Tore er Torarin, eller dei lagde andre namn til, slikt som Steintor eller Havtor, eller brigda de paa endaa fleire maatar. 
Efter Odens navn er navnet Audun dannet, og saa kaldte mænd sine sønner,  men af navnet Tor er dannet Tor-e eller Tor-aren, eller det er sammensat med andre navn, saa som Stein-tor eller Hav-tor, eller ogsaa forandret paa andre maader. 
From Odin's name was the name Audun formed, and by it men called their sons,  and from the name Thor are formed Tor-e and Tor-aren or it is joined with other names as in Steintor or Havtor, or varied in other ways. 
VIII. Cap Lagaſetning Oþins (9) 
VIII. KAPÍTULI [Laga-setning Óðins] 
 
8. 
8. 
8. [Odin's Lawgiving] 
Oþenn ſette lǫg i lande síno þꜹ (10) er gengit hafþo fyʀ m áſom.  S (11) ſetti hann at alla dꜹða menn ſcyll-(12)-de breɴa. oc bera a bál m (13) þeim eign þeira.  Sagðe hann ſva at (14) m þ lícom ꜹðfom ſcylde (15) hverr coma til valhallar ſem (16) hann hafðe á bal, þeſs ſcylde (17) hann oc niota er hann ſiálfr hafðe (18) i jorð grafit.  enn ꜹſcona bera (19) út a ſiá, eða grafa niðr i iorð. (20)  En epter gǫfga menn ſcylde hꜹg (21) gera til miɴingar. Eɴ eptir alla (22) þa menn er nokot mannz mót var at. (23) ſcylde reiſa bꜹta ſteina. oc (24) hellz ſia ſiðr lenge ſiþan Þa (25) ſcylde blota i mote vetri til (26) árs. En at miðiom vetri bló-(27)-ta til groðrar. Et þriðia at (13,1) ſumre, þat var ſigrblot. 
Óðinn setti lǫg í landi sínu, þau er gengit hǫfðu fyrr með Ásum.  Svá setti hann, at alla dauða menn skyldi brenna ok bera á bál með þeim eign þeira.  Sagði hann svá, at með þvílíkum auðœfum skyldi hverr koma til Valhallar sem hann hafði á bál, þess skyldi hann ok njóta, er hann sjálfr hafði í jǫrð grafit.  En ǫskuna skyldi bera út á sjá eða grafa niðr í jǫrð,  en eptir gǫfga menn skyldi haug gera til minningar, en eptir alla þá menn, er nǫkkut manns mót var at, skyldi reisa bautasteina, ok helzk sjá siðr lengi síðan.  Þá skyldi blóta i móti vetri til árs, en at miðjum vetri blóta til gróðrar, it þriðja at sumri, þat var sigrblót. (21) 
           
Odin gjorde de til lov i lande sitt som fyrr hadde vori lov hjaa Æsine.  Soleis skulde dei brenna alle daude menn og bera paa baale med deim eigedomen deira.  Han sagde de, at so stor rikdom skulde kvar koma til Valhall med, som han hadde med seg paa baale. De skulde han og njota, som han sjølv hadde gravi i jorda;  men oska skulde dei bera paa sjøen eller grava ned i jordi.  Etter gjæve menn skulde dei gjera ein haug til minne; men etter alle dei mennane, som de hadde vori nokon manndom med, skulde dei reisa bautasteinar; og den skikken heldt seg lengi sidan.  Daa skulde dei blota mot vetteren for godt aar; men midvetters blota for grøde, og tridje gongen um sumaren, og de var sigers-blot. 
Oden satte de love i sit land, som før gjaldt blandt æserne;  saaledes bød han, at man skulde brænde alle døde og bære deres eiendeler paa baalet med dem.  Han sagde, at hver skulde komme til Valhall med saadan rigdom, som han havde med paa baalet, og det skulde han og nyde, som han selv havde gravet i jorden.  Asken skulde man bære ud paa sjøen eller grave ned i jorden;  efter gjæve mænd skulde man bygge haug til mindesmerke, og efter alle mænd, som der var nogen mandighed i, skulde man reise bautastener, og den sed holdt sig længe siden.  Ved vinterdag skulde man blote for godt aar, midt om vinteren for god grøde, men ved sommerdag var det seiersblot. 
Odin set in his land the laws which had formerly been upheld by the Asa folks;  thus, he bade that they burn all the dead and bear their possessions on to the firebale with them.  He said that every man should come to Valhall with such riches as he had with him on the firebale and that each should use what he himself had buried in the earth.  They should bear the ashes out on the sea or bury them down in the earth;  for a renowned man they should build a howe as a mark of remembrance, and for all men in whom there was some manliness they should raise standing-stones, and this custom held good for a long time after.  Near winter's day they should sacrifice for a good season, in the middle of winter for a good crop, and near summer's day it was the sacrifice for victory. 
Um al-(2)-la Suíðioð gulldo menn Oðni ſcatt pe-(3)-ɴing fyrir nef hvert. En hann ſcylde veria (4) land þeira fyrir ủfriðe oc blota þeim (5) til árs. (6) 1 (7)  Niorðr fecc kono þeirar er (8) ſcaðe hét hon villde ecke v hann ſamfa-(9)-rar. oc giptiz ſiþan oðne.  átto þꜹ (10) marga ſono. Eiɴ þeira hét Sæmingr. (11) 
Um alla Svíþjóð guldu menn Óðni skatt, penning fyrir nef hvert, en hann skyldi verja land þeira fyrir ófriði ok blóta þeim til árs.  Njǫrðr fekk konu þeirar, er Skaði hét. Hon vildi ekki við hann samfarar ok giptisk síðan Óðni.  Áttu þau marga sonu. Einn þeira hét Sæmingr. 
     
I heile Svitjod lagde dei skatt aat Odin, ein pening for kvar nos; men (13) han skulde verja lande deira for ufred og blota for deim til godt aar.  – Njord fekk ei kone, som heitte Skade; ho vilde ikkje liva ihop med han, og gifte seg sidan med Odin.  Dei hadde mange sønir; ein av deim heitte Sæming; 
Over hele Svitjod gav man Oden skat, en penning for hver næse, men han skulde verge deres land for ufred og blote for dem til godt aar.  — Njård fik den hustru, som hed Skade; hun vilde ikke have samliv med ham og giftede sig siden med (13) Oden.  De fik mange sønner, og en af dem hed Sæming; 
Over all Sweden they gave Odin scot (or taxes) for every nose, and he would protect their land from war and do sacrifices for them for a good season.  Niord took a wife called Skadi; she would not live with him and afterwards gave herself to Odin.  They got many sons and one of them was called Sæming: 
ủm hann orte Eyvindr Scálda ſpillir (12) þetta: (13) 
Um hann orti Eyvindr skáldaspillir þetta: 
 
um honom dikta Øyvind Skaldaspillar dette: 
om ham digtede Øivind skalde-spilder dette: 
about him, Eyvind Scaldaspiller has made this: 
Þaɴ ſkialdbløtr (14)
ſcatføri gat (15)
áſa niðr (16)
v jarn viðio (17)
þa er þꜹ mǽʀ (18)
i manheimum (19)
ſcatna vinr (20)
oc ſcaðe bygðo. (21)
Sævar beins oc (22)
ſono marga (23)
ꜹndor dís (24)
v Oðne gat. (25) 
2. Þann skáldblœtr
skattfœri gat
Ása niðr
við járnviðju,
þás þau meir
í Manheimum
skatna vinr
ok Skaði byggðu. (22)
3. Sævar beins,
ok sunu marga
ǫndurdís
við Óðni gat. 
 
Gjæv son fekk Odin
med jotungjenta,
skattekongen,
som skjolden fargar,
daa stridsmanns-venen
og Skade budde
si meste tid
i Mannaheim.
Skiløypar-disi,
dotter til fjelle,
med Odin aatte
ymse sønir. 
Hærfører! hin
høvding avled’
æsernes ætmand
med jåtunkvinden,
dengang da fordum
fyrsters ven
var Skades mage
i Mandhjemmene.
Og fjeld-skridende
ski-gudinde
med Oden mange
sønner avled’. 
Hail, lord!
The chief was begotten
By the kin of the god
With the giantess,
In those days of old
When the prince's friend
Was Skadi's mate
In the Manheims,
And the fell-sliding
Ski-goddess
Begot with Odin
Many sons. 
Til Sæmings talðe Hacon Jarl hinn (26) ríki langfeðga kyn ſitt.  Þessa Svi-(27)-þioð cǫlloðo þeir mannheima. en hina (28) miclo Sviþioð cǫlloðo þeir goð-(29)-heima. Or goðheimủm ſogðo þeir (30) morg tiðende. (14,1) 
Til Sæmings talði Hákon jarl inn ríki langfeðgakyn sitt.  Þessa Svíþjóð kǫlluðu þeir Mannheima, en ina miklu Svíþjóð kǫlluðu þeir Goðheima. Ór Goðheimum sǫgbu þeir mǫrg tíðendi. 
   
Til Sæming rekna Haakon jarl den megtuge si ætt.  Dette Svitjod kalla dei Mannheim, men Store-Svitjod kalla dei Godheim; fraa Godheim fortalde dei mange tidendir. 
Til Sæming regnede Haakon jarl den mægtige sin æt, mand for mand.  Dette Svitjod kaldte man Mandhjemmene, men det store Svitjod kaldte man Gudhjemmene; om Gudhjemmene fortalte man mange tidender. 
From Sæming, Jarl Hacon the Mighty reckons his race, man for man.  This Sweden they called the Manheims, but Sweden the Great they called the Godheims, about which they tell many tidings. 
X.. dꜹði Oþins. (2) 
IX. KAPÍTULI [Dauði Óðins] 
 
9. 
9. 
9. [Of Odin's Death] 
Oþenn varþ ſóttdꜹðr i Svi-(3)-þioð. Oc er hann var atcomiɴ dꜹþa (4) lét hann marka ſic geirs odde oc (5) eignaðe sér alla vápndꜹða menn. (6)  ſagðe hann ſic mundo fara mủndo i goð -(7)-heim oc fagna þar vinom sínom Nủ (8) hugðo Suíar at hann væri comiɴ i (9) hiɴ forna Áſgarðoc, munde þar (10) lifa at eílifo. Hófz þa at nyio (11) atrủnaðr vin oc aheit.  Opt (12) þótte Suíum hann vitraz sér aðr ſtó-(13)-rar oʀostor yrðe. gaf hann þa ſum-(14)-um ſigr. en ſumum bꜹð hann til (15) sín. þotti hvartveɢi coſtr goðr. (16) inn var breɴdr dꜹðr. oc var ſủ (17) breɴa gjr allvegleg.  Þat var (18) trủa þeira at þvi hæra, ſem rey-(19)-kenn lagðe i loptit upp at þ (20) háleitare være ſa i himnenom er (21) breɴona átte, oc þess ꜹðgare (22) er meira fe braɴ með honom. (23) 2 (24) 
Óðinn varð sóttdauðr i Svíþjóð, ok er hann var at kominn dauða, lét hann marka sik geirsoddi ok eignaði sér alla vápndauða menn.  Sagði hann sik mundu fara í Goðheima ok fagna þar vinum sínum.  Nú hugðu Svíar, at hann væri kominn í inn forna Ásgarð ok myndi þar lifa at eilífu. Hófsk þá af nýju átrúnaðr við Óðin ok áheit.  Opt þótti Svíum hann vitrask sér, áðr stórar orrostur yrði. Gaf hann þá sumum sigr, en sumum bauð hann til sín. Þótti hvártveggi kostr góðr.  Óðinn var brenndr dauðr, ok var sú brenna gǫr allveglig.  Þat var trúa þeira, at því hæra, sem reykinn lagði í loptit upp, at því háleitari væri sá í himninum, er brennuna átti, ok þess auðgari, er meira fé brann (23) með honum. 
           
Odin lagdes helsott i Svitjod, og daa de leid innpaa med han, lét han merkja seg med geirs-odd og eigna til seg alle vaapn-daude menn.  Han sagde, at han vilde fara til Godheim og taka mot venine sine der.  No trudde sviane, at han var komin til gamle Aasgard og livde der æveleg. Daa tok dei til aa tru paa Odin paa nytt lag og kalla paa han.  Sviane totte tidt at han synte seg for deim, fyrr de stod store slag, og daa gav han sume siger, men sume baud han til seg; baae kaar tottest vera gode.  Daa Odin var daain, vart han brend, og de vart drusteleg gjort.  Dei trudde de, at di høgre røyken steig upp i lufti di meir vart den vyrd i himilen, som vart brend, og at han vart rikare, di meir gods de vart brent med han. 
Oden døde sottedød i Svitjod, men da han var nær døden, lod han sig merke med spydsod og tilegnede sig alle ved vaaben faldne mænd;  han sagde, at han nu skulde fare til Gudhjemmene og der mødes med sine venner.  Nu troede Svearne, at han var kommet til det gamle Aasgaard og vilde leve der til evig tid. Da tog troen paa Oden og bønner til ham nyt opsving.  Ofte syntes Svearne at se ham aabenbare sig, førend store kampe traf ind; han gav da somme seier, men andre bød han til sig; begge kaar syntes dem gode.  Oden blev brændt efter døden, og den brand blev meget herlig.  Det var deres tro, at jo høiere røgen gik op i luften, desto mere ophøiet var han i himmelen, hvis lig blev brændt, og jo mere gods det blev brændt med ham, desto rigere. 
Odin died in his bed in Sweden, and when he was near death he had himself marked with a spear point and dedicated to himself all men who died through weapons;  he said that he should now fare to the Godheims and there welcome his friends.  The Swedes now believed that he had gone·to the old Asagarth and would live there for ever. Then began anew the belief in Odin and prayers to him arose afresh.  The Swedes often seemed to see him clearly before great battles began; to some he gave victory, but others he bid come to him; (7) both fates seemed good to them.  Odin was burned after his death and the fire was very glorious..  It was their belief that the higher the reek went up aloft, the higher place in Heaven would he receive whose body was burned, and the more goods that were burned with him, the richer he became. 
Niorðr af Nóatunom gerþizc (25) þa valldz maðr yfir Sviom. oc hellt (26) upp blótủm. hann cǫlloðo Svíar þa (27) drotten sinn. Toc hann þa Scatgiafir (28) af þeim.  A hans dǫgom var friþr (15,1) allgoðr oc allz conar ár ſva micit. (2) at Suiar tþo þ at Niorþr reðe (3) fyrir áre oc fyrir féſælo manna A hans dǫgom (4) dó fleſtir díar. oc váro allir blotaþir oc (5) breɴdir ſiþan Niorðr varð ſottdꜹðr. (6) lét hann oc marka ſic Oðne aðr hann do. Suiar breɴdo hann oc greto all (7) mioc yfir leiðe hans. (8) 
Njǫrðr af Nóatúnum gerðisk þá valdsmaðr yfir Svíum ok helt upp blótum. Hann kǫlluðu Svíar þá dróttin sinn. Tók hann þá skattgjafar af þeim.  Á hans dǫgum var friðr allgóðr ok alls konar ár svá mikit, at Svíar trúðu því, at Njǫrðr réði fyrir ári ok fyrir fésælu manna.  Á hans dǫgum dó flestir díar ok váru allir brendir ok blótaðir síðan.  Njǫrðr varð sóttdauðr. Lét hann ok marka sik Óðni, áðr hann dó. Svíar brendu hann ok grétu allmjǫk yfir leiði hans. 
       
Njord fraa Noatun vart daa herre yvi sviane og heldt ved med blotingi; honom kalla sviane daa sin drottin, og han tok skattegaavur av deim.  I hans dagar var de god fred og so gode (14) aaringar i alle maatar, at sviane trudde de, at Njord raadde for aaringen og velferdi til folk.  I hans tid døydde dei fleste diane, og alle vart dei brende, og dei blota til deim sidan.  Njord sottdøydde; han lét og seg merkja til Odin, fyrr han døydde: sviane brende han og stor-grét yvi gravi hans. 
Njård af Noatuner fik da magten blandt Svearne og holdt blotene vedlige; ham kaldte da Svearne sin drotten, han tog da skattegaver (14) af dem.  I hans dager var det god fred og alskens godt aar, saa meget, at Svearne troede, at Njård raadede for grøde og menneskers velstand.  I hans dager døde de fleste diar og blev alle brændte, og siden blotede man til dem.  Njård døde sottedød; han lod og merke sig til Oden før sin død. Svearne brændte ham og græd meget ved hans grav. 
Niord of Noatun then took the rule over the Swedes and upheld the sacrifices; then the Swedes called him their Drott (or Sovereign) and he then took scot from them.  In his days there was peace, and the seasons were so good that the Swedes believed that Niord had power over the crops and the well-being of mankind.  In his days most of the diar (or priests) died and all were burned, and afterwards they sacrificed to them.  Niord died in his bed; he also had himself marked for Odin before his death. The Swedes burned him and wept much by his grave. 
XII. Cap. dꜹðe Freys. (9) 
X. KAPÍTULI [Dauði Freys] 
 
10. 
10. 
10. [Frey's Death] 
Freyr tóc þa v ríki eptir Niorð. (10) var hann callaðr drotteɴ yfir Suiủm. oc (11) toc scattgiafir af þeim. hann var (12) vinſæll oc arſæll ſem faþir hans. (13)  Freyr reiſte at Uppſǫlom hof micit. (14) oc ſetti þar hꜹf ſtað ſiɴ. lagðe (15) þar til allar ſcylldir ſinar. lǫnd oc (16) lſan eyre.  þa hófz Uppſala ꜹ-(17)-ðr oc hefir halldiz æ ſiþan A hans (18) dǫgom hófz froþa friðr, þa var (19) oc ár um ǫll Lǫnd.  kendo Sviar (20) þat frey. var hann þvi meiʀ dyrca-(21)-ðr en ǫɴor goðen, ſem a hans dǫ-(22)-gom varð Landzfólket ꜹðgara (23) eɴ fyʀ af friþinom oc áre. 
Freyr tók þá við ríki eptir Njǫrð. Var hann kallaðr dróttinn yfir Svíum ok tók skattgjafar af þeim. Hann var vinsæll ok ársæll, sem faðir hans.  Freyr reisti at Uppsǫlum hof mikit ok setti þar hǫfuðstað sinn, lagði (24) þar til allar skyldir sínar, lǫnd ok lausan eyri.  Þá hófsk Uppsalaauðr ok hefir haldizk æ síðan.  Á hans dǫgum hófsk Fróðafriðr. Þá var ok ár um ǫll lǫnd.  Kenndu Svíar þat Frey. Var hann því meirr dýrkaðr en ǫnnur goðin, sem á hans dǫgum varð landsfólkit auðgara en fyrr af friðinum ok ári. 
         
Frøy tok daa rike etter Njord; han vart kalla drottin yvi sviane og tok skattegaavur av deim. Han var vensæl og aarsæl liksom far sin.  Frøy reiste eit stort hov i Uppsalir og sette der hovudstaden sin og lagde dertil alle innkomune sine, baade land og lausøyre.  Daa vart Uppsala-rikdomen grunnlagd og hev haldi seg heile tidi sidan.  I hans dagar tok Frode-freden til; daa var de gode aaringar i alle land;  de trudde dei var Frøy som gjorde. Han vart so mykje meir dyrka enn hine gudane, som landsfolke i hans tid vart rikare enn fyrr, av freden og dei gode aaringane. 
Frøi tog saa ved riget efter Njård; han blev kaldet drotten over Svearne og tog skattegaver af dem; han var vennesæl og aarsæl som hans fader.  Frøi byggede ved Upsaler et stort hov og satte der sit hovedsæde, lagde til det alle sine indtægter, land og løsøre.  Det var ophavet til Upsale-øde, som altid siden har holdt sig.  I hans dager kom Frode-freden op; da var ogsaa godt aar over alle land.  Svearne gav Frøi skylden for den, derfor blev han saa meget mere dyrket end de andre guder, som landsfolket i hans dager blev rigere end før paa grund af freden og de gode aar. 
So Frey took the rule after Niord; he was called Drott (or Sovereign) of the Swedes and took scot from them; he had many friends and brought good seasons like his father.  Frey built near Upsala a great ternple, and set there his chief seat, and endowed it with all his income from land and chattels.  That was the beginning of the Upsala Crown property which has lasted ever since.  In his days began the peace of Frode; then there was also a good season over all the land.  The Swedes gave Frey credit for it, and he therefore was much more worshipped than the other gods, as the land folk in his days became richer on account of peace and good seasons than ever before. 
Ger-(24)-ðr Gymis dóttir het kona hans. ſonr (25) þeira hét fiolnir Freyr hét yn-(26)-gvi ꜹðro nafne. yngva nafn var (16,1) lengi ſiþan haft i hans ætt fyrir (2) tígnar nafn, oc ynglingar váro ſiþan (3) callaðir hans ættmenn Freyr tóc ſott. (4) en er at honom leið ſotten, leitoðo (5) menn sér raðs oc léto fá menn til hans (6) coma, enn bioɢo hꜹg miciɴ oc (7) léto dyʀ á oc iij glủɢa.  Eɴ er (8) freyr var dꜹðr, báro þeir hann leyni-(9)-lega i hꜹgiɴ, oc ſꜹgðo Suium (10) at hann lifðe oc varðveítto hann (11) þar iij vetr,  eɴ ſcatt ǫllom hellto (12) þeir i hꜹgiɴ, i eiɴ gluɢ gulli-(13)-no, en i aɴan ſilfrino, í hinn (14) iijja eirpeɴingom.  þa hellz ár (15) oc friðr. (16) 
Gerðr Gymisdóttir hét kona hans. Sonr þeira hét Fjǫlnir.  Freyr hét Yngvi ǫðru nafni. Yngva nafn var lengi síðan haft í hans ætt fyrir tígnarnafn, ok Ynglingar váru síðan kallaðir hans ættmenn.  Freyr tók sótt, en er at honum leið sóttin, leituðu menn sér ráðs ok létu fá menn til hans koma, en bjoggu haug mikinn ok létu dyrr á ok þrjá glugga.  En er Freyr var dauðr, báru þeir hann leyniliga í hauginn ok sǫgðu Svíum, at hann lifði, ok varðveittu hann þar þrjá vetr.  En skatt ǫllum helltu þeir í hauginn, í einn glugg gullinu, en í annan silfrinu, í inn þriðja eirpenningum.  Þá helzk ár ok friðr. 
           
Gjerd Gymesdotter heitte kona hans. Son deira heitte Fjølne.  Frøy kalla dei eit anna namn for Yngve. Yngve-namne hadde dei lengi i ætti hans sidan til heiders-namn, og Ynglingar kalla dei sidan ættmennane hans.  Frøy vart sjuk. Men daa sjukdomen tok paa han, fann dei paa raad; dei lét faa folk koma til han, og stelte til ein stor haug og sette dør på og tri gluggar.  Men daa Frøy var slokna, bar dei han løynleg ut i haugen, og sagde til sviane at han var livde, og heldt vakt der tri vetrar;  men all skatten tømde dei inn i haugen, i ein glugge gulle, men i den andre sylve, og i den tridje koparpeningane.  Daa heldt dei gode aaringane og freden ved. 
Gerd Gymes datter hed hans hustru, deres søn hed Fjålne.  Frøi kaldtes med et andet navn Yngve; dette navn blev længe siden i hans æt brugt som værdighedsnavn og hans ætmænd siden kaldte Ynglinger.  Frøi fik en sygdom, og da denne nærmede sig døden, fandt hans mænd paa raad og lod kun faa mænd komme til ham, men byggede en stor haug med dør og tre glugger paa.  Men da Frøi var død, bar de ham lønligen til haugen og sagde til Svearne, at han levede; de vogtede ham der i tre aar,  men al skatten heldte de ned i haugen, i den ene glug guldet, i den anden sølvet, i den tredje kobberpengene.  Da holdt aar og fred sig. 
Gerd, the daughter of Gymir, was the name of Frey's wife, and their son was called Fjölnir.  Frey was known by a second name Yngvi; that name was used long after in his race as a name of great worth, and his kinsmen were afterwards called Ynglings.  Frey then fell sick, and as he neared death, his men took counsel, and let few men come to him; and they built a great howe with a door and three holes in it.  And when Frey was dead they bore him in loneliness to the howe, and told the Swedes that he was still alive; they watched him then for three years,  and all scot they hid down in the howe, in one hole the gold, in another the silver, and in the third copper pennies.  The good seasons and peace continued. 
XIII, fra Freyu og dætrủm hennar. (17) Freyia helt þa ủpp (18) blótum, þat hon ein lifðe (19) þa eptir goðanna,  oc varþ (20) hon þa hin frægſta. ſva at (21) m hennar nafne ſcyllde calla allar (22) konor tignar, ſva ſem nủ heita (23) fvor.  ſva het oc hver freyia (24) yfir sinni eigo, en ſu húsfreyia er (25) bú á.  Freyia var heldr (26) marglynd. Oþr hét bónde hennar. (27) Dtr hennar heto Hnoſs oc ger-(28)-ſime. þær váro fagrar mioc. af (17,1) þeira nafne ero ſva callaðir hinir dyr-(2)-ſto gripir. 
Freyja helt þá upp blótum, þvíat hon ein lifði þá eptir goðanna,  ok varð hon (25) þá in frægsta, svá at með hennar nafni skyldi kalla allar konur tígnar, svá sem nú heita, frúvur.  Svá hét ok hver freyja yfir sinni eigu, en sú húsfreyja, er bú á.  Freyja var heldr marglynd. Óðr hét bóndi hennar. Dœtr hennar hétu Hnoss ok Gersimi. Þær váru fagrar mjǫk. Af þeira nafni eru svá kallaðir inir dýrstu gripir. 
       
Frøya heldt daa ved med blotingi, for di at ho var den einaste av gudane som livde etter,  og ho vart daa utifraa namngjeti, so dei skulde kalla alle høgsette konur, som no heiter fruvur, etter hennar namn.  Soleis heiter og kvar kone fruve yvi sin eigedom, men den (15) som eig hus heiter husfru.  Frøya var heller lauslynd. Odd heitte husbonden hennar, døtrane hennar heitte Noss og Gjerseme; dei var overlag væne, etter deira namn kallar dei no soleis dei dyraste eignalutine. 
Frøia holdt blotene oppe, thi hun alene levede efter af guderne,  og hun blev da meget navnkundig, saa at man kaldte med hendes navn alle fyrstelige kvinder, saa som de nu heder «fruer»;  saa hed enhver (15) frøia [frue] over sin eiendom, men hun husfrøia [husfrue], som eier gaard.  Frøia var mangesindet. Hendes husbonde hed Od, deres døtre Noss og Gerseme; de var meget fagre, og med deres navn nævnes de dyrebareste ting. 
Freya held to the sacrifices still, for she alone of the gods still lived.  She then became so very (8) renowned, that they called all their noble women by her name, even as they are now called fruer;  so every woman is called Freya (Frue), who rules over her own property, but she is called house-freya (husfrue), who has a household.  Freya was shifty of mind. Her husband was called Od and their daughters were called Noss and Gersimi; they were very beautiful and from them are named the most costly things. 
Þa er allir Suiar viſſo (3) at freyr var dauðr en hellz (4) ár oc friðr, þa truþo þeir at ſva munde (5) vera, meþan freyr væri a Svi-(6)-þioð.  oc villdo eigi breɴa hann oc (7) cǫlloðo hann veraldar goð. blotaðo me-(8)-ſt til árs oc friþar alla æve ſiþan. (9) 
Þá er allir Svíar vissu, at Freyr var dauðr, en helzk ár ok friðr, þá trúðu þeir, at svá myndi vera, meðan Freyr væri á Svíþjóð,  ok vildu eigi brenna hann ok kǫlluðu hann veraldargoð, blótuðu mest til árs ok friðar alla ævi síðan. 
   
Daa alle sviane visste at Frøy var daain, men dei gode aaringane og freden heldt ved so trudde dei, at soleis kom de til aa vera, so lengi Frøy var i Svitjod,  og vilde ikkje brenna han, og kalla han gud yvi heile verdi, og blota mest til honom for gode aaringar og fred heile tidi sidan. 
Da alle Svear merkede, at Frøi var død, men at alligevel aar og fred varede, troede de, at saa skulde det blive, saalænge Frøi var i Svitjod;  derfor vilde de ikke brænde ham, men kaldte ham verdens gud og blotede mest til ham for aar og fred hele tiden sidenefter. 
When all the Swedes marked that Frey was dead, but that good seasons and peace still continued, they believed that it would be so, so long as Frey was in Sweden;  therefore, they would not burn him, but called him god of the earth, and ever after sacrificed to him, most of all for good seasons and peace. 
XIV. Cap. dꜹðe Fiolnis konongs. (10) 
XI. KAPÍTULI [Dauði Fjǫlnis konungs] 
 
11. 
11. 
11. [Of King Fjolne's Death] 
Fiolnir ſonr ynguifreys reð þa (11) fyrir Suium oc ủpſala ꜹð. hann var (12) rikr oc árſæll oc friðſæll.  þa (13) var friðfroðe at Hleiðro, þeira í (14) a millom var heimboð oc vingan. (15)  þa er fiólnir fór til froþa a (16) Selund, þa var þar fyrir bủin (17) micil veizla. oc boðit til viða (18) ủm lꜹnd. 
Fjǫlnir, sonr Yngvifreys, réð þá fyrir Svíum ok Uppsalaauð. Hann var ríkr ok ársæll ok friðsæll.  Þá var Frið-Fróði at Hleiðru. Þeira í millum var heimboð ok vingan.  Þá er Fjǫlnir fór til Fróða á Selund, (26) þá var þar fyrir búin mikil veizla ok boðit til víða um lǫnd. 
     
Fjølne, son hans Yngve-Frøy, raadde daa for sviane og Uppsala-rikdomen; han var mektug og aarsæl og fredsæl.  Daa var Fred-Frode i Leire. Med deim var de venskap, og dei baud kvarandre heim til seg.  Daa Fjølne fór til Frode paa Selund, var de stelt til eit stort lag, og dei hadde bedi mange rundt umkring i lande. 
Fjålne, Yngvefrøis søn, raadede dernæst over Svearne og Upsale-øde; han var mægtig, aarsæl og fredsæl.  Da boede Fredfrode i Leidra. Mellem ham og Fjålne var det venskab, og de bød hinanden til sig.  Da Fjålne fór til Frode paa Selund, gjordes det der istand et stort gjestebud, og mange blev budne dertil vidt om i landene. 
Fjölnir, Yngvi-Frey's son, next ruled over the Swedes and the Wealth of Upsala; he was mighty and brought good seasons and peace.  At that time Peace Frode dwelt in Leidra. Between him and Fjölnir there was friendship, and they invited each other to meet.  Then Fjölnir went to Frode at Selund; a great feast was ready there, and many were bid to it from far over the land. 
froðe átte mikiɴ (19) husa b. þar var gert ker micit mar-(20)-gra álna hátt, oc okat með (21) ſtórum timbr ſtockom þat ſtóð (22) i undir ſcemmo. en lopt var yfir (23) ủppi. oc opit golf þilit ſva at þar (24) var niðr hellt leginom. en kerit (25) blandit fult miaðar þar (26) var dryccr furþo ſtercr. Um qveldit (18,1) Var fiolne fylgt til herbergis i et (2) næſta lopt oc hans ſveit m honom (3) 
Fróði átti mikinn húsabœ. Þar var gǫrt ker mikit, margra álna hátt ok okat með stórum timbrstokkum.  Þat stóð í undirskemmu, en lopt yfir uppi ok opit gólfþilit, svá at þar var niðr helt leginum, en kerit blandit fult mjaðar.  Þar var drykkr furðu sterkr. Um kveldit var Fjǫlni fylgt til herbergis í it næsta lopt ok hans sveit með honum. 
     
Frode hadde store husebygningar. De var gjort eit stort kjer der, mange alnir høgt, og oka med store timberstokkar;  de stod i stogo under, men yvi der var der de eit loft, og golve var opi, so dei tømde drikken nedi der, og kjere var blanda fullt med mjød,  og de var fælt sterk drikke der. Um kvelden fylgde dei Fjølne til hus i de næmaste lofte, og fylgje hans med. 
Frode havde store husbygninger; deri var gjort et stort kar, mange alen høit, og festet sammen med store tømmerstokker.  Det stod i en undre stue, men høiere oppe var et loft med aabent gulv, saa at man derfra heldte drikken ned og blandede karret fuldt med mjød.  Den drik blev meget sterk. Om kvelden blev Fjålne fulgt til herberge i nærmeste loftsrum og hans følge med ham. 
Frode had great dwelling-houses, therein was made a great vat, many ells high and fastened together with stocks of timber.  It stood in a room on the ground floor, and higher up was a loft with opened floor, so that from it men poured down the drink and mixed the vat full of mead.  The drink was very strong. In the evening Fjölnir was led to his bedroom in the next loft and his followers with him. 
Um nottena gecc hann ut i ſvalir, at (4) leita sér ſtaðar. var hann ſvefn ʀ oc (5) dꜹðadruckiɴ.  Eɴ er hann ſneriz aptr (6) til herbergis, þa gecc hann fram (7) eptir ſvǫlonom oc tilara Loptdura. (8) oc þar iɴ miſti þa fótom oc (9) fell i miaþar kerit oc tyɴdiz þar. (10)  Sva ſegir þioðolfr hinn Huinverſci. (11) 
Um nóttina gekk hann út í svalar at leita sér staðar. Var hann svefnœrr ok dauðadrukkinn.  En er hann snørisk aptr til herbergis, þá gekk hann fram eptir svǫlunum ok til annarra loptdura ok þar inn, misti þá fótum ok fell í mjaðarkerit ok týndisk þar.  Svá segir Þjóðólfr inn hvinverski: 
     
Um natti gjekk han ut i svali og skulde ganga for seg sjølv, og var svevn-ørin og daud-drukkin.  Men (16) daa han vende att til huse, gjekk han fram etter svali og til ei onnor loftsdør og inn der, og steig i mist og datt i mjød-kjere og gjekk til.  So segjer Tjodolv fraa Kvine: 
Om natten gik han ud i svalgangen, at søge sig et vist sted. Han var da søvntung og dødelig (16) drukken.  Da han vendte tilbage til herberget, gik han langs efter svalgangen og til en anden loftsdør og ind gjennem den; der gled han med fødderne og faldt saa i mjødkarret og druknede der.  Saa siger Tjodolv den kvinverske: 
In the night he walked out into the passage to seek himself a certain place. He was then heavy with sleep and dead drunk.  Then he went back to his sleeping-place. Then he walked along the passage to the door of another loft and went through it; there he slipped with foot, and so fell into the mead vat, and was drowned.  Thus says Tjodolv of Kvin: 
Varð framgengt (12)
þar er froðe bio (13)
feigðar orð (14)
er at fiólne com. (15)
oc ſicling (16)
ſvigþis geira (17)
vágr vindlꜱ (18)
vm viða ſcylde. (19) 
4. Varð framgengt,
þars Fróði bjó,
feigðarorð,
es at Fjǫlni kom,
ok sikling
svigðis geira
vágr vindlauss
of viða skyldi. (27) 
 
Feig var de sagt
at Fjølne var,
i garden hans Frode
han fekk de kjenna.
Der var han lagi,
at log aat mjødhorn
hans bane vart
i vindlaus sjø 
Fremgang fik
i Frodes bo
dødens bud,
som bares til Fjålne.
Og mildingen
i mjødkarrets
vindløse bølge
sin bane fandt. 
There went forth
In Frode's dwelling
The behest of Death,
Which was borne to Fjölnir,
And the generous prince
In the mead-vat's
Windless wave
Found his death. 
XV. Cap. fra Svegði (20) 
 XII. KAPÍTULI [Frá Sveigði] 
 
[12.] 
12. 
12. [Of Swegde] 
Suegðir tóc ríki eptir fǫðor sinn, hann (21) ſtrengðe þess heít at leita goð-(22)-heims oc oþens ens gamla.  hann (23) for með xij. mann viða um heimeɴ. (24) hann com út i tyrcland oc i Svi-(25)-þioð ena miclo. oc hitti þar mar-(26)-ga frændr sína oc var i þeire for (27) v. vetr, þa com hann aptr til Sui-(28)-þioþar dvalþiz hann þa eɴ heima (19,1) (19,1) ủm hþ. hann hafðe fengit kono (2) þá er Vana hét vt i Vana (3) heime. var þeira ſonr Vanlande. (4) 
Sveigðir tók ríki eptir fǫður sinn. Hann strengði þess heit, at leita Goðheims ok Óðins ins gamla.  Hann fór með tólfta mann víða um heiminn. Hann kom út í Tyrkland ok í Svíþjóð ina miklu ok hitti þar marga frændr sína ok var í þeiri fǫr fimm vetr. Þá kom hann aptr til Svíþjóðar.  Dvalðisk hann þá enn heima um hríð. Hann hafði fengit konu þá, er Vana hét, út í Vanaheimi. Var þeira sonr Vanlandi. 
     
Svegde tok rike etter far sin. Han lova høgt og dyrt, at han skulde leita etter Godheim og gamle Odin.  Han fór med 12 mann vidt umkring i verdi; han kom ut til Tyrkland og Store-Svitjod og raaka der mange frendar og venir, og var 5 aar paa den ferdi. Daa kom han att til Svitjod  og gav seg til heime en stund. Han hadde fengi ei kone, som heitte Vana, ute i Vanaheim; son deira heitte Vanlande. 1  
Svegde tog rige efter sin fader. Han gjorde løfte om at lede efter Gudhjemmene og Oden den gamle.  Han fór med 12 mænd vidt om i verden; han kom helt ud i Tyrkland og i det store Svitjod og fandt der mange frænder. I den færd var han fem vintre, saa kom han tilbage  og blev da en stund hjemme. Han havde ude i Vanehjem faaet en hustru, som hed Vana; deres søn hed Vanlande. 
Svegdir took the kingdom after his father. He made a vow to look for the Godheims and Odin the Old.  He went with twelve men far about the world; he came right out into the land of the Turks and Sweden the Great and found there many kinsmen. On the journey (9) he was five winters, and so he came back and then stayed at home for a while.  Out in Vanaheim he had taken a wife called Vana; their son was named Vanlandi. 
Fra Svegði. (5) Svegðir for enn at leita goð-(6)-heims, Oc i ꜹſtan verþri Sviþioð (7) heitir br micill at ſteine, þar er (8) ſteiɴ ſva micill ſem ſtór hús. (9)  Um quelldit eptir ſolarfall, þa (10) er Suegðir gecc fra dryckio til (11) ſuefn bủrs, ſa hann til ſteínſens at (12) duergr ſat ủndir ſteininom.  Suegdir (13) oc hans menn váro mioc drủcnir oc rủ-(14)-ɴo til ſteinſins. Duergriɴ ſtoð i (15) durom oc callaði a Suegðe, bað (16) hann þar iɴ ganga ef hann vilde Oðen (17) hitta.  Suegðir hlióp i ſteiniɴ. (18) en ſteiɴiɴ lꜹcz þegar aptr. (19) 
Sveigðir fór enn at leita Goðheims. Ok í austanverðri Sviþjóð heitir bœr mikill at Steini. Þar er steinn svá mikill sem stórt hús.  Um kveldit eptir sólarfall, þá er Sveigðir gekk frá drykkju til svefnbúrs, sá hann til steinsins, at dvergr sat undir steininum.  Sveigðir ok hans menn váru mjǫk drukknir ok runnu til steinsins. Dvergrinn stóð í durum ok kallaði á Sveigði, bað hann þar inn ganga, ef hann vildi Óðin hitta.  Sveigðir hljóp í steininn, en steinninn lauksk þegar aptr, ok kom Sveigðir aldri út. 
       
Svegdir fór ut att og leita etter Godheim. Aust i Svitjod er de ein gard som heiter Stein; der er de ein stein so diger som eit stort hus.  Um kvelden etter soleglad, daa Svegde gjekk fraa drykkja til sengehuse, saag han burt paa steinen, og saag at de sat ein dverg under.  Svegde og mennane hans var dugleg drukne og flaug burt åt steinen. Dvergen stod i døri og ropte paa Svegde og bad han ganga inn der, um han vilde finna Odin.  Svegde sprang inn i steinen; men steinen lét seg att strakst, og Svegde kom ikkje att. 
Svegde fór atter ud for at lede efter Gudhjemmene. I det østlige Svitjod ligger en stor gaard, som heder Stein; der er en sten saa stor som et stort hus.  Om kvelden efter solnedgang, da Svegde gik fra drikken til soveburet, saa han imod stenen og fik se, at en dverg sad under stenen.  Svegde og hans mænd var meget drukne og løb henimod stenen. Dvergen stod i døren og raabte paa Svegde, bad ham gaa ind der, hvis han vilde træffe Oden.  Svegde løb ind i stenen, men stenen lukkede sig strax igjen, og Svegde kom ikke tilbage. 
Svegdir again went out to look for the Godheims. In the east of Sweden there is a great town called Stein; there is a stone as big as a great house.  One evening after sunset he went from the drinking to the sleeping-bower; and, as he came to the stone, he saw a dwarf sitting under it.  Svegdir and his men were very drunk, and ran towards the stone. The dwarf stood in the door, and called to Svegdir, and bade him go in, if he wished to meet Odin.  Svegdir leaped into the stone, and it straightway locked itself, and Svegdir never came back. 
S ſegir þioðolfr hinn vinverſci. (20) 
Svá segir Þjóðólfr inn hvinverski: (28) 
 
So segjer Tjodolv fraa Kvine: 
Saa siger Tjodolv den kvinverske: 
Thus says Tjodolv: 
En dagſciaʀ (21)
durnis niðia (22)
ſalvorðuðr (23)
Svegðe velti. (24)
þa er i ſtein (25)
hiɴ ſtórgeðe (26)
dulſa konr (27)
eptir dvergi hliop (20,1)
oc ſalbiartr (2)
þeira Sꜹcmimis (3)
jotunbygþr (4)
v jǫfri geín. (5) 
5. En dagskjarr
Durnis niðja
salvǫrðuðr
Sveigði vélti,
þás í stein
enn stórgeði
Dusla konr
ept dvergi hljóp
ok salr bjartr
þeira Sǫkmímis
jǫtunbyggðr
við jǫfri gein. 
 
Svegde han sveik,
som i svali held vakt,
den dugrædde
for Durins ætt.
Inn i steinen
den storlynde
Aasa-fenden
flaug etter dvergen,
og Sokminmes
sal den lysande,
av jotunar bygd,
vart gjævings grav. 
Men Durens æts
dagskye
salsvogter
narred’ Svegde,
da i stenen
storsindet
Dusles ætling
løb efter dvergen
og Såkkmimes
klare sal,
bygget af jåtner,
borttog kongen. 
But Durin's kinsman,
Who shunned the daylight,
The warden of the hall,
Duped Svegdir, When into the stone
The great-hearted
Dusla's offspring
Leaped after the dwarf,
And Sokkmimi's
Bright abode,
The hall of the giants,
Carried away the king. 
XVI. Cap. Fra Vaɴlanda. (6) 
XIII. KAPÍTULI [Frá Vanlanda] 
 
13. 
13. 
13. [Of Vanlande, Swegde's Son] 
Vanlande hét ſonr Svegðis er (7) ríki tók eptir hann oc reð fyrir uppſala (8) ꜹð.  hann var hermaðr micill oc hann for (9) viða vm lꜹnd.  hann þá vetrviſt (10) á fiɴlande með Sniá hinom (11) gamla. oc fecc þar dóttor hans drífo. (12)  En at váre fór hann a brot, en (13) Drífa var eptir. oc het hann at coma (14) aptr a þriɢia vetra freſte. En (15) hann com eigi a x. vetrom. 
Vanlandi hét sonr Sveigðis, er ríki tók eptir hann ok réð fyrir Uppsalaauð.  Hann var hermaðr mikill, ok hann fór víða um lǫnd.  Hann þá vetrvist á Finnlandi með Snjá inum gamla ok fekk þar dóttur hans, Drífu.  En at vári fór hann á brot, en Drífa var eptir, (29) ok hét hann at koma aptr á þriggja vetra fresti, en hann kom eigi á tíu vetrum. 
       
Vanlande heitte son hans Svegde, som tok rike etter han og raadde for Uppsala-rikdomen.  Han var ein stor hermann og fór vidt umkring i landi.  Han gav seg til um vetteren i Finnland hjaa Snjaa den gamle og fekk der dotter (17) hans, Driva.  Um vaaren fór han burt, men Driva var etter, og han lova aa koma att fyrr tri vetrar var gjengne; men han kom ikkje paa ti vetrar. 
Svegdes søn hed Vanlande, som tog rige efter ham og raadede for Upsale-øde;  han var en stor hærmand og fór vide om lande.  Han havde vinterophold i Finland hos Snæ den gamle og fik der Driva, hans datter.  Om vaaren fór han bort, (17) medens Driva blev igjen, og han lovede at komme tilbage efter tre vintre, men han kom ikke paa ti vintre. 
Svegdir's son hight Vanlandi, and he took the kingdom after him and ruled over the Wealth of Upsala.  He was a great warrior and went far over the land.  He had stayed one winter in Finland with Snæ the Old, and there married his daughter Driva.  In the spring he went away, whilst Driva stayed behind, and he promised to come back after three winters, but he came not for ten winters. 
Þa ſende (16) Drifa eptir Hulð ſeið cono, enn (17) ſende Viſbur ſon þeira Vanlanda (18) til Sviþioþar Drifa keypti a (19) Hulþ ſeið cono at hon ſcylde (20) ſiða vanlanda til fiɴlandz. (21) eða deyþa hann at ꜹðrom coſte. 
Þá sendi Drífa eptir Hulð seiðkonu, en sendi Vísbur, son þeira Vanlanda, til Svíþjóðar.  Drífa keypti at Hulð seiðkonu, at hon skyldi síða Vanlanda til Finnlands eða deyða hann at ǫðrum kosti. 
   
Daa sende Driva bod paa seidkona Huld, men sende Visbur, son til henne og Vanlande, til Svitjod.  Driva kaupte Huld til aa trolla Vanlande til Finland, eller so drepa han. 
Da lod Driva kalde Huld seid-kone, men sendte Visbur, sin og Vanlandes søn, til Svitjod.  Driva kjøbte Huld seid-kone til at lokke ved seid Vanlande til Finland eller ogsaa dræbe ham. 
Then Driva had Huld the witch woman called to her, and sent Visbur, hers and Vanlandi's son, to Sweden.  Driva paid Huld the witch woman to draw Vanlandi to Finland with sorcery or else to kill him. 
En (22) er ſeiðr var framiðr, var Van-(23)-lande at ủpſolom. Þa gerþi hann (24) fủſan at fara til fiɴlandz. En (25) vinir hans oc raða menn bꜹɴoðo honom (26) oc ſogðo at vera myndi fiolkyɴ-(27)-gi fiɴa i fyſi hans,  þa gerþiz (21,1) honom ſuefn hǫfủgt oc lagðiz hann til (2) ſvefns. Eɴ er hann hafðe lítt ſof-(3)-nat, callaði hann oc ſagðe at mara traþ (4) hann Menn hans fóro til oc villdo hialpa honom. (5) En er þeir tóco upp til hofſens, þa (6) traþ hon fótleɢina, ſva at nær (7) brotnaðo.  þa tóco þeir til fotaɴa. (8) þa cafðe hon hofet ſva at þar (9) do hann Suíar toco líc hans oc var hann (10) breɴdr v a þá er Scuta hét. þar (11) váro ſettir bꜹta ſteinar hans. 
En er seiðr var framiðr, var Vanlandi at Uppsǫlum. Þá gerði hann fúsan at fara til Finnlands, en vinir hans ok ráðamenn bǫnnuðu honum ok sǫgðu, at vera myndi fjǫlkynngi Finna í fýsi hans.  Þá gerðisk honum svefnhǫfugt, ok lagðisk hann til svefns. En er hann hafði lítt sofnat, kallaði hann ok sagði, at mara trað hann.  Menn hans fóru til ok vildu hjálpa honum. En er þeir tóku uppi til hǫfuðsins, þá trað hon fótleggina, svá at nær brotnuðu.  Þá tóku þeir til fótanna, þá kafði hon hǫfuðit, svá at þar dó hann.  Svíar tóku lík hans, ok var hann brendr við á þá, er Skúta héitir. Þar váru settir bautasteinar hans. 
         
Daa ho tok til aa seida, var Vanlande i Uppsalir; daa vart han huga paa aa fara til Finnland, men venine og raadsmennane meinka han de, og sagde at de kunde ikkje vera anna enn trollingi til finnane som gjorde han so huga paa aa fara.  Daa vart han svevnug, og han ladge seg til aa sova. Men best han hadde sovna av, skreik han og sagde at mara reid han.  Mennane hans sprang til og vilde hjelpa han, men daa dei tok han uppe i hovude, so reid ho beini, so dei heldt paa aa brotna;  daa tok dei til føtane, men daa kvævde ho hovude, so han døydde.  Sviane tok like og brende attved ei aa som heiter Skuta. Der sette dei bautasteinane hans. 
Da seiden blev fremmet, var Vanlande i Upsaler; da fik han lyst til at fare til Finland, men hans venner og raadgivere forbød ham det og sagde, at det vist var Finnernes trolddom, som voldte hans reiselyst.  Da blev han søvnig og lagde sig til at sove; men da han netop var sovnet, raabte han og sagde, at maren traadte ham.  Hans mænd sprang til og vilde hjælpe ham, men naar de tog i hans hoved, traadte hun ham paa fødderne, saa de var nær ved at brydes;  da tog de til fødderne, men da kvalte hun hovedet, saa at han døde der.  Svearne tog hans lig og brændte ham ved den aa, som hed Skuta; der blev hans bautastener satte. 
When the spell was being furthered, Vanlandi was in Upsala, and he had a longlng to go to Finland, but his friends and advisers forbade him, and said that it certainly was Finnish witchcraft which caused his wanderlust.  Then he became sleepy and said that the Mare was treading on him.  His men sprang up and would help him, but when they came to his head she trod on his feet, so that they were nigh broken;  then they resorted to the feet, but then she smothered the head, so that he died there.  The Swedes took his body and burned it (10) near a river which was called Skuta; there was his standing-stone set up. 
Sva ſegir (12) þioðolfr. (13) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Eɴ á vit (14)
vilia broþor (15)
vítta véttr (16)
vanlanda com. (17)
þa troll kủnd (18)
um troþa ſcylde (19)
liðs grimhildr (20)
lióna baga; (21)
oc ſa braɴ (22)
a beðe ſcúto (23)
menglꜹtuðr (24)
er mara qvalðe (25) 
6. En á vit
Vilja bróður
vitta véttr
Vanlanda kom,
þás trollkund
of troða skyldi
liðs grímhildr
ljóna bága,
ok sá brann
á beði Skútu
menglǫtuðr,
es mara kvalði. (30) 
 
Seidkona,
sløg, og vond,
Vanlande
til Valhall sende,
og trollkjeringi
trakka skulde
den storhuga
stridsmann ihel.
Beint ved Skuta
baale stod
aat den milde kongen,
som mara kjøvde. (18) 
Men paa vei
til Viljes broder
onde vætter
Vanlande førte,
da træde skulde
troldebaarne
hexekvinde
hærmænds herre.
Og han brændte
paa Skutas bred,
den gavmilde mand,
som maren kvalte. 
But on the way
To Vili's brother
Evil wights
Bore Vanlandi;
Then there trod
The troll-wise
Sorceress
On the warrior lord.
And there was burned
On the Skuta bank
That generous man
Whom the Mare killed. 
XVII. Cap. Dꜹðe Viſburs. (26) 
XIV. KAPÍTULI [Dauði Vísburs] 
 
14. 
14. 
14. [Of Visbur, Vanlande's Son] 
Viſbủʀ tóc arf eptir Vanlanda (27) foþor ſinn hann gecc at eiga dóttor Ꜹða (22,1) (22,1) ens ꜹðga oc gaf henne at mun-(2)-de iij ſtórbi oc gullmeɴ. þaủ (3) atto ijá ſono, Giſl oc ꜹndor En Viſ-(4)-burr lét hana eina oc fecc aɴarrar (5) kono, en hon for til fǫðor síns (6) m ſono ſina. 
Vísburr tók arf eptir Vanlanda, fǫður sinn.  Hann gekk at eiga dóttur Auða ins auðga ok gaf henni at mundi þrjá stórbœi ok gullmen. Þau áttu tvá sonu, Gisl ok Ǫndur.  En Vísburr lét hana eina ok fekk annarrar konu, en hon fór til fǫður síns með sonu sína. 
     
Visbur tok arv etter Vanlande, far sin;  han gifte seg med dotter hans Aude de rike og gav henne i bruregaave tri store gardar og eit halsband av gull. Dei hadde tvo sønir, Gisl og Ondur.  Visbur reiste fraa ho og fekk ei onnor kone, men ho fór til far sin med sønine sine. 
Visbur tog arv efter sin fader Vanlande;  han tog til hustru datter af Aude den rige og gav hende i medgift tre (18) storgaarder og et guldsmykke; de fik to sønner, Gisl og Åndur.  Siden forlod Visbur hende og fik en anden hustru, men hun fór til sin fader med sine sønner. 
Visbur took his inheritance after his father Vanlandi;  he took to wife a daughter of Aud the Wealthy and gave her as a wedding gift three great estates and a gold necklace; they had two sons, Gisl and Andur.  Afterwards Visbur left her, and took another wlfe, but she went to her father with her sons. 
Viſburr atti ſon oc (7) Domalde hét. Stiủpmoþir Domallda (8) lét ſiða at honom ogæfo.  Eɴ er ſynir (9) Viſburs váro xij. vetra oc xiii. fóro þeir (10) a fund hans oc heimto mund (11) moþor ſiɴar. eɴ hann villde eigi gialda. (12)  þa mælto þeir at gullmenit ſcylde (13) verþa at bana hinom bezta manne (14) i ætt hans. oc fóro i brot oc heim. (15)  Þa var en fengit at ſeið oc ſiðit (16) til þeꜱ at þeir ſcylldo mega drepa (17) fǫðor sinn þa ſagðe Hủlðr vǫlva (18) þeim. at hon mundi ſva ſiþa oc (19) þat m at ætt víg ſcyldo avalt (20) vera i ætt þeira ynglinga ſiþan; þeir (21) játto þ Eptir þat ſamnoðo þeir (22) liðe oc comủ at Viſbủr vm nótt (23) a ovart oc breɴdo hann inne. 
Vísburr átti son, er Dómaldi hét. Stjúpmóðir Dómalda lét síða at honum ógæfu.  En er synir Vísburs váru tólf vetra ok þrettán, fóru þeir á fund hans ok heimtu mund móður sinnar, en hann vildi eigi gjalda.  Þá mæltu þeir, at gullmenit skyldi verða at bana inum bezta manni í ætt hans, ok fóru í brot ok heim.  Þá var enn fengit at seið ok siðit til þess, at þeir skyldi mega drepa fǫður (31) sinn.  Þá sagði Hulð vǫlva þeim, at hon myndi svá síða ok þat með, at ættvíg skyldu ávallt vera í ætt þeira Ynglinga síðan. Þeir játtu því.  Eptir þat sǫmnuðu þeir liði ok kómu at Vísbur um nótt á óvart ok brendu hann inni. 
           
Visbur hadde ein son, som heitte Domalde. Stykmori hans Domalde lét seide ulukke paa han.  Men daa sønine hans Visbur var 12 og 13 vetrar gamle, fór dei til han og kravde bruregaava til mor si; men han vilde ikkje ut med ho.  Daa sagde dei, at gullhalsbande skulde verta den beste mannen i ætti hans til bane, og fór burt og heim.  Daa tok dei paa med seiding att, so dei kunde faa drepi far sin.  Daa sagde Huld seidkone ved deim, at slik skulde ho seida, og likeins at skyldfolk jamt skulde drepa kvarandre sidan i ætti til Ynglingane. Dei samtykte dette.  Dermed samla dei folk og kom uventande paa Visbur um natti og brende han inne. 
Siden fik Visbur en søn, som hed Domalde; Domaldes stemoder lod seide ulykke mod ham.  Da Visburs sønner var 12 og 13 vintre gamle, fór de til sin fader og krævede sin moders medgift, men han vilde ikke ud med den;  da spaaede de, at guldsmykket skulde blive til bane for den bedste mand i hans æt, og for derpaa bort og hjem.  Da lod de atter gjøre seid rede, og det blev seidet til, at de skulde kunne dræbe sin fader.  Vålven Huld tilbød at seide saa og tillige saa, at ættedrab skulde blive stadige i Ynglingenes æt siden; det samtykkede de i.  Derefter samlede de folk og kom over Visbur om natten uventet og brændte ham inde. 
After that Visbur had a son who was called Domaldi; Domaldi's stepmother had witchcraft worked to bring him ill-luck.  When Visbur's sons were twelve and thirteen years old they went to their father and craved their mother's wedding gift, but he would not give it up.  Then they foretold that the golden necklace should be the bane of the best man in his race, and thereupon they went off home.  Then again they had witchcraft worked, to the end that they should know how to kill their father.  The witch Huld told them that even so she would work the spell, and also that slaughter of their kin should always be with the race of the Ynglings; they agreed to it.  Thereafter they gathered folk together and unexpectedly came upon Visbur in the night and burned him inside his house. 
Sva (24) ſegir Þioðólfr. (25) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So kvad Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Oc Viſburs (23,1)
vilia byrðe (2)
ſiarvar niðr (3)
Svelgia knatti. (4)
þa er meinþiof (5)
markar ꜹtto (6)
ſetr veriendr (7)
a ſiɴ fǫþor; (8)
oc allvalld (9)
i aren kíole (10)
glóða garmr (11)
glymiande beít. (12) 
7. Ok Vísburs
vilja byrgi
sævar niðr
svelga knátti,
þás meinþjóf
markar ǫttu
setrs verjendr
á sinn fǫður,
ok allvald
í arinkjóli
glóða garmr
glymjandi beit. 
 
Vilje-borgi
aat Visbur konge
bror til sjøen
slukte der.
Dei som vel
mun verja garden
fæle skogs-øydar
paa farn sin hissa,
og allveldug konge
ved aaren hans eigin
glodheit hund
gnellande beit. (19) 
Og Visburs
vilje-borg
søens broder
sluge kunde
da sæde-vergerne
mod sin fader
hidsede skovens
skade-tyv,
og glo-hunden
hylende bed
hærkongen
i eget hus. 
And Visbur's
Body
The sea's fiery brother
Swallowed up,
When the seat wardens
Against their father
Loosed
The heated wood
And the flames
That howled
Against the king
In his own house. 
XVIII. Cap. Dꜹði Domallda. (13) 
XV. KAPÍTULI [Dauði Dómalda] 
 
15. 
15. 
15. [Of Domald, Visbur's Son] 
Domalde toc arf eptir fꜹðor sinn (14) Viſbur oc reð lꜹndom A hans dǫgom (15) gerðiz i Sviþioð ſủltr oc ſeyra.  Þa (16) eflðo Suíar blot ſtór at upſǫlum. (17)  It fyrſta hꜹſt blotaðo þeir yxnom. (18) oc batnaðe ecke arferþ at heldr. (19) Eɴ aɴat hófo þeir maɴ blót. en (20) árferþ var ſꜹm eða verre.  Eɴ et (21) iijðja hꜹſt comủ Suiar fiolment til (22) vppſala, þa er blót ſcyldo vera. (23)  Þa átto hfþingiar raða gerþ sína. (24) oc com þat aſamt m þeim at (25) hallærit munde ſtanda af Do-(26)-malda konongi þeira. oc þat m at þeir (24,1) ſcyldo honom blota til árs sér oc (2) veita honom atgongo oc drepa hann (3) oc rioða ſtalla með bloðe hans. (4) oc ſva gerþo þeir
Dómaldi tók arf eptir fǫður sinn, Vísbur, ok réð lǫndum.  Á hans dǫgum gerðisk i Svíþjóð sultr ok seyra.  Þá eflðu Svíar blót stór at Uppsǫlum.  It fyrsta haust blótuðu þeir yxnum, ok batnaði ekki árferð at heldr. En annat haust hófu þeir mannblót, en árferð var sǫm eða verri.  En it þriðja haust kómu Svíar fjǫlmennt til Uppsala, þá er blót skyldu vera.  Þá áttu hǫfðingjar ráðagørð sína ok kom þat ásamt með þeim, at (32) hallærit myndi standa af Dómalda, konungi þeira, ok þat með, at þeir skyldu honum blóta til árs sér ok veita honum atgǫngu ok drepa hann ok rjóða stalla með blóði hans, ok svá gerðu þeir. 
           
Domalde tok arv etter Visbur, far sin, og raadde for landi.  I hans dagar vart det fæl svult og naud i Svitjod.  Daa heldt sviane store blot i Uppsalir;  fyrste hausten blota dei naut, men de besna ikkje med aaringen for de. Hausten etter tok dei til aa blota menn, men aaringen vart ved same lage eller verre.  Men den tridje hausten kom sviane mangmente til Uppsalir, daa de skulde vera blot.  Daa samraadde hovdingane seg med kvarandre, og dei vart samtykte um de, at uaare kom fraa Domalde, kongen deira, og likeins at dei skulde blota han for gode aaringar og taka paa han og drepa han og farga stallane raude med blode hans. Og det gjorde dei og. 
Domalde tog arv efter sin fader Visbur og raadede for landene.  I hans dager blev der sult og nød i Svitjod.  Da holdt Svearne store blot ved Upsaler.  Den første høst blotede (19) de oxer, men aaringen bedredes ikke derved; næste høst blotede de mennesker, men aaringen blev den samme eller endnu værre.  Men den tredje høst kom Svearne mandsterke til Upsaler den tid, da blotene skulde være.  Høvdingene holdt da raad og blev enige om, at Domalde, deres konge, maatte være aarsag i uaaret, og tillige, at de skulde blote ham for at faa godt aar, bære vaaben paa ham og dræbe ham og farve stallerne med hans blod. Og saa gjorde de. 
Domaldi took the inheritance his father and ruled over the land.  In his days there was famine and need in Sweden.  The Swedes then held a great sacrifice near Upsala.  For the first harvest they sacrificed oxen, but the crop was not bettered by it; for the next harvest they sacrificed men, but the crop was the same or even worse.  And for the third harvest many Swedes came to Upsala at the hme when the sacrifice should be held.  The chiefs then took counsel, and held to a man that Domaldi their king must be the cause of the bad seasons and also that they should have to sacrifice him in order to have (11) a good season, that they should bear their weapons against him and kill him and dye the altars with his blood. And so they did. 
Sva ſegir þióðólfr. (5) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Hitt var fyʀ (6)
at folldruðo (7)
ſverþberendr (8)
ſinom drotni (9)
oc landherr (10)
a lifs vanan (11)
drørug vápn (12)
domalda bar. (13)
þa er árgiorn (14)
jota dolgi (15)
Suia kind (16)
ủm ſóa ſcylde. (17) 
8. Hitt vas fyrr,
at fold ruðu
sverðberendr
sínum dróttni,
ok landherr
af lífs vǫnum
dreyrug vǫ́pn
Dómalda bar,
þás árgjǫrn
Jóta dolgi
Svía kind
of sóa skyldi. 
 
Fordom de hende,
dei farga jordi,
sverd-kjempur,
med kongeblod.
Og mot Domalde,
dømt fraa live,
landsheren bar
blodute vaapn,
og svia-menn
av svelting leide
jute-hataren
til Hel sende. 
Det var fordum,
at farvedes jorden
med kongens blod
af sverd-bærerne,
og landshæren
mod livs-lystne
Domalde bar
blodige vaaben,
da Svears folk
Jyde-fienden,
af uaar kjed,
ofre skulde. 
It was long ago
That the earth was dyed
With the blood of the king,
Spilled by the sword-bearers;
And the land warriors
With happiness
Bore against Domaldi
Their blood-reddened weapons,
When the Swedish folk,
Weary of want,
Had sacrificed
The foe of the Jutes. 
XIX. Cap. Dauði Domars. (18) 
XVI KAPÍTULI [Dauði Dómars] 
 
16. 
16. 
16. [Of Domar, Domald's Son] 
Domaʀ hét ſonr Domalda er þar (19) næſt reð ríki. Hann reð lengi fyrir lǫn-(20)-dom oc var þa goð ár ferþ oc (21) friðr ủm hans daga.  fra honom er (22) ecke ſagt aɴat eɴ hann varð ſottdꜹ-(23)-ðr at upſǫlom oc var førðr a (24) fyris vǫllo. oc breɴdr þar a ar (25) backanom, oc ero þar bꜹtaſteinar (26) hans. 
Dómarr hét sonr Dómalda, er þar næst réð ríki. Hann réð lengi fyrir lǫndum, ok var þá góð árferð ok friðr um hans daga.  Frá honum er ekki sagt annat, en hann varð sóttdauðr at Uppsǫlum ok var fœrðr á Fýrisvǫllu ok brenndr þar á árbakkanum, ok eru þar bautasteinar hans. 
   
Domar heitte son hans Domalde, som deretter raadde for rike. Han raadde lengi for landi, og det var gode aaringar og fred i hans dagar.  Um honom er de ikkje fortalt anna, enn at han sottdøydde i Uppsalir og vart førd ut paa Fyrisvollane og brend der paa aabakken, og der er bautasteinane hans. 
Domaldes søn hed Domar, som dernæst raadede for riget. Han styrede længe, og det var da gode aaringer og fred i hans dager.  Om ham fortælles ikke andet, end at han døde sottedød ved Upsaler, blev ført til Fyresvoldene og brændt der paa aabredden; der er hans bautastener. 
Domaldi's son was called Domar, and he next held the kingdom. He ruled for a long time, and there were good seasons and peace in his days.  About him nothing else is told, but that he died in his bed in Upsala, was borne to the Fyrisvold, and burned there on the river bank where his standing-stone is. 
Sva ſegir þióðólfr (27) 
Svá segir Þjóðólfr: (33) 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Oc ec þess opt
(25,1) um yngva hrør (2)
froða menn (3)
um fregit hafða; (4)
hvar Domaʀ (5)
a dynianda bana (6)
bana hálfs (7)
um boriɴ væri. (8)
nủ ec þat veit (9)
at verc bitiɴ (10)
fiǫlnis niðr (11)
v fýre braɴ. (12) 
9. Ok ek þess opt
of yngva hrør
fróða menn
of fregit hafðak,
hvar Dómarr
á dynjanda
bana Hǫ́olfs
of borinn væri.
Nú ek þat veit,
at verkbitinn
Fjǫlnis niðr
við Fýri brann. 
 
Tidt eg hev
etter haugen hans Yngve
vise mennar
mykje spurt,
um kor Domar
paa den dynjande
Halvs-banen
borin vart.
No eg veit,
at verk-bitin
frenden hans Fjølne
ved Fyri brann. 
Og jeg ofte
om Ynglings grav
frode mænd
frittet har,
hvor Domar
til durende
Halvs bane
blev baaret.
Nu jeg véd,
at verk-bidt
Fjålnes ætling
ved Fyre brændte. 
And often I
From wise men
Have learned
Of the grave of the Ynglings,
Where Domar
By the roaring
Fiery bane of Halv
Was borne away.
Now do I know
That the pain-stricken
Offspring of Fjölnir
Was burned near Fyris. 
XX. Cap. Dꜹðe Dyɢva. (13) 
XVII. KAPÍTULI [Dauði Dyggva] 
 
17. 
17. 
17. [Of Dygve, Domar's Son] 
Dyɢvi hét ſonr hans er þar næſt reð (14) lꜹndom. oc er fra honom ecke ſagt aɴat (15) en hann varð ſottdꜹðr. 
Dyggvi hét sonr hans, er þar næst réð lǫndum, ok er frá honum ekki sagt annat en hann varð sóttdauðr. 
 
Dygve heitte son hans, som di-næst raadde for landi, og um honom er ikkje fortalt anna, enn at han sottdøydde. 
Hans søn hed Dygve, som dernæst raadede for landene, og om ham er intet andet sagt, end at han døde sottedød. 
His son was called Dygvi, who next ruled over the land, and about him nothing more is said than that he died in his bed. 
Sva ſegir þióðólfr. (16) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: (20) 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Queþcat ec dủl (17)
nema dyɢva hrr (18)
glitnis gná (19)
at gamne hefr; (20)
þ at ioþis (21)
ulfs oc narfa (22)
konong maɴ (23)
kioſa ſcyllde. oc allvald (24)
yngva þioðar (25)
Loka mær (26)
um leikeɴ hefr. (26,1) 
10. Kveðkat ek dul,
nema Dyggva hrør
glitnis Gnǫ́
at gamni hefr, (34)
þvít jódís
Ulfs ok Narfa
konungmann
kjósa skyldi,
ok allvald
Yngva þjóðar
Loka mær
of leikinn hefr. 
 
Ved haugen hans Dygve
Helhest-disi
gaman hev
og glede stor.
Ein skulde syster
til Ulv og Narve
av kongemennar
kaara til dauden.
Med einvaldskongen
yvi Yngve-folke
dotter hans Loke
leika hardt. 
Ikke jeg dølger,
at Dygves grav
hestens disse
har til gammen,
thi ulvens
og ormens søster
kaare skulde
en kongemand,
og Lokes mø
lokket har
ædlingen
i Yngves folk. (20) 
I do not doubt
That Dygvi's grave
The goddess in Glitnir
Had for game,
For the wolf
And the dragon's sister
Must choose
A kingly man;
And Loki's daughter
Has taken to herself
The noble prince
Of Yngvi's race. 
Moþir Dyɢva var Drótt, dottir Dan-(2)-ps konongs ſonar rígs, er fyrſtr var konongr (3) callaðr a danſka tủngo.  hans átt menn hǫf–-(4)-ðo avallt ſiþan konongs nafn fyrir et (5) zta tignar nafn.  Dyɢui var fyrſt (6) konongr callaðr ſiɴa ættmanna. eɴ aðr váro (7) þeir drotnar callaþir, en conor þeira (8) drotningar, en drótt hirðſveitin. (9)  En yngui eða yngủni var callaðr (10) hverr þeira ættmanna alla ævi. en (11) ynglingar allir ſaman.  Drott Dro-(12)-tning var ſyſtir Dans konongs hins (13) micilláta er Danmorc er v kend. (14) 
Móðir Dyggva var Drótt, dóttir Danps konungs, sonar Rígs, er fyrstr var konungr kallaðr á danska tungu.  Hans áttmenn hǫfðu ávallt síðan konungsnafn fyrir it œzta tígnarnafn.  Dyggvi var fyrst konungr kallaðr sinna ættmanna, en áðr váru þeir dróttnar kallaðir, en konur þeira dróttningar, en drótt hirðsveitin.  En Yngvi eða Ynguni var kallaðr hverr þeira ættmanna alla ævi, en (35) Ynglingar allir saman.  Drótt drótning var svstir Dans konungs ins mikilláta, er Danmǫrk er við kennd. 
         
Mor hans Dygve var Drott, dotter til kong Danp, som var son hans Rig, som var den fyrste som vart kalla konge paa dansk maal;  hans etterkomarar brukte stødt sidan kongsnamne som de største heidersnamn.  Dygve var den fyrste i si ætt, som vart kalla konge, men fyrr vart dei kalla drottnar, og konune deira dronningar, og hirdi vart kalla drott.  Men Yngve eller Yngune kalla dei alltid kvar den som høyrde til ætti deira; men alle ihop kalla Ynglingar.  Dronning Drott var syster til kong Dan den storlaatne, som Danmark hev fengi namn etter. 
Dygves moder var Drott, datter af kong Danp, som var søn af den Rig, som først blev kaldt «konge» i den danske tunge.  Hans ætmænd bar stedse siden kongenavn som øverste værdighedsnavn.  Dygve blev først i sin æt kaldt «konge», men før hed de «drotner», deres hustruer «drotninger» [dronninger] og hirdmændene «drott».  Men hver mand i ætten kaldtes stadig «Yngve» eller «Yngune», men alle tilsammen «Ynglinger».  Dronning Drott var søster til kong Dan den storladne, som Danmark har faaet navn efter. 
Dygvi's mother was Drott, daughter of King Danp, the son of Rig who was first called 'king' in the Danish tongue.  His kinsmen ever after bore the name of 'king' as the name of highest worth.  Dygvi was the first in his race to be called 'king', but before that they were called drottnar, their wives drottningar and the ruler's men drott.  But every man in the race was always called Yngvi or Ynguni and all of them (12) together were called Ynglings.  Queen Drott was sister to King Dan the Proud, from whom Denmark afterwards took its name. 
XXI. Cap. Fra Dag ſpaka. (15) 
XVIII. KAPÍTULI [Frá Dag spaka] 
 
18. 
18. 
18. [Of Dag The Wise] 
Dagr hét ſonr Dyɢva konongs er konong-(16)-dom tóc eptir hann. hann var maðr ſva (17) ſpakr at hann ſcilðe fủgls rꜹdd. (18)  Hann átte ſpaủʀ eiɴ, er honom ſa-(19)-gðe morg tiðende. flꜹg hann á (20) ymſe lꜹnd. 
Dagr hét sonr Dyggva konungs, er konungdóm tók eptir hann. Hann var maðr svá spakr, at hann skildi fugls rǫdd.  Hann átti spǫrr einn, er honum sagði mǫrg tíðendi. Flaug hann á ýmsi lǫnd. 
   
Dag heitte son til kong Dygve, som vart konge etter honom. Han var so klok at han skyna fugle-maal.  Han hadde ein sporv, som fortalde han mange hendingar og flaug til ymse land. 
Dag hed kong Dygves søn, som tog kongedømme efter ham; han var saa vís en mand, at han skjønte fuglerøst.  Han havde en spurv, som sagde ham mange tidender; den fløi ofte til andre lande. 
Dag was the name of King Dygvi's son, who had the kingdom after his father; he was so wise a man that he understood the song of the birds.  He had a sparrow which told him many tidings; it often flew to other lands. 
Þat var eitt ſiɴ at (21) ſpꜹʀiɴ flꜹg a Reiðgota land (22) a b þaɴ er a vǫrva hét. hann flꜹg (23) i akr karls. oc fecc þar matar. (24)  Karl com þar oc tóc upp ſtein (25) oc lꜹſt ſpꜹʀiɴ til bana. 
Þat var eitt sinn, at spǫrrinn flaug á Reiðgotaland á bœ þann, er á Vǫrva heitir. Hann flaug í akr karls ok fekk þar matar.  Karl kom þar ok tók upp stein ok laust spǫrrinn til bana. 
   
De var ein gong, at sporven flaug til Reidgotland, til ein gard som heiter Vorva. Han flaug i aakeren til bonden og aat.  Bonden kom til og tok upp ein stein og slo i hel sporven. 
Det var engang, at spurven fløi til Reidgotland til en gaard, som hed Vårve; den slog sig ned i bondens ager og aad der.  Bonden kom til, tog op en sten og slog spurven ihjel. 
It happened once that the sparrow flew to Reidgotland, to a town which was called Vörva; it swooped down to a bonder's field and fed there.  The bonder came up, took up a stone, and slew the sparrow dead. 
Dagr (26) konongr varð illa v er ſpꜹʀeɴ com (27) eigi heim. Gecc hann þa til ſonar (27,1) blótz til frettar oc fecc þꜹ ſvǫr (2) at ſpꜹʀ hans var drepiɴ a vǫrva. (3)  Siþan bꜹð hann ủt her miclom oc for (4) til Gotlandz.  Eɴ er hann com a (5) vǫrva gecc hann upp með her sinn (6) oc heriaðe.  folkit flyðe vídsvegar undan. (7) Dagr konongr ſneri herinom til ſcípa (8) er quelldaðe oc hafðe drepit mart (9) fólc oc mart handtekit, 
Dagr konungr varð illa við, er spǫrrinn kom eigi heim. Gekk hann þá til sonarblóts til fréttar ok fekk (36) þau svǫr, at spǫrr hans var drepinn á Vǫrva.  Siðan bauð hann út her miklum ok fór til Gotlands.  En er hann kom á Vǫrva, gekk hann upp með her sinn ok herjaði.  Fólkit flýði víðs vegar undan. Dagr konungr snøri herinum til skipa, er kveldaði, ok hafði drepit mart fólk ok mart handtekit. 
       
Kong Dag vart ille ved, daa sporven ikkje kom heim, og gjorde eit sonings-blot til aa faa vita korleis de var, og fekk de svare, at sporven hans var drepin paa Vorva.  Siden baud han ut ein stor her og fór til Gotland;  men daa han kom til Vorva, gjekk han upp med heren sin og herja.  Folke flydde undan lang leid. I kveldingi snudde kongen ned til skipi med heren, og daa hadde han drepi mykje folk, og mange (21) hadde han fanga. 
Kong Dag blev ilde tilmode ved, at spurven ikke kom hjem, gik til soneblot for at spørge og fik det svar, at hans spurv var dræbt paa Vårve.  Siden bød han ud en stor hær og fór til Gotland;  men da han kom til Vårve, gik han op med sin hær og herjede;  folket flyede vidt og bredt unda. Da det led mod kveld, førte Dag sin hær mod skibene og havde da dræbt eller fanget mange folk. 
King Dag became uneasy in his mind because the sparrow did not come home, went to the sacrifice of atonement to ask about it and received the answer that his sparrow was killed in Vörva.  He afterwards ordered out a great army and went to Gotland;  but when he came to Vörva he went up with his army and harried there; the folk fled far and wide from him.  When it was near evening Dag led his army back to the ships after he had killed or taken many men. 
En er þeir (10) fóro yfir á nǫckora, þar ſem heitir (11) ſciotans vað eða vápna vað þa (12) raɴ fram or ſcogi eiɴ vercþræll (13) a árbackaɴ, oc ſcꜹt heytiủgo (14) i lið þeira oc com i hǫfot konongi ſcotit. (15)  fell hann þegar af heſtinom oc fecc (16) bana.  I þaɴ tima var ſa hof-(17)-þingi gramr callaðr er heriaðe en (18) hermenninir gramir 
En er þeir fóru yfir á nǫkkura, þar sem hét Skjótansvað eða Vápnavað, þá rann fram ór skógi einn verkþræll á árbakkann ok skaut heytjúgu í lið þeira, ok kom í hǫfuð konungi skotit.  Fell hann þegar af hestinum ok fekk bana.  Í þann tíma var sá hǫfðingi gramr kallaðr, er herjaði, en hermenninir gramir. 
     
Men daa dei fór yvi ei aa ein stad som heiter Skjotansvad eller Vaapnavad, sprang de ein arbeidstræl fram or skogen ut paa aabakken, og skaut med ein høy-tjuge inn i flokken, og skote kom i hovude paa kongen;  han stupte strakst av hesten og døydde.  I den tidi kalla dei ein hovdingen, som herja, for «gram», men hermennane for «gramir». 
Men da de fór over en aa ved det sted, som heder Skjótansvad eller Vaabnevad, da løb en arbeidstræl frem fra skogen til aabredden og kastede i deres flok en høtyv, og den kom i kongens hoved;  han faldt strax af hesten og døde.  I den tid blev den høvding, som herjede, kaldet «gram», men hærmændene «gramer». 
But when they crossed the river near a place called Skjotansvad or Vapnavad, a workman leaped forth from the wood to the river bank and cast a hayfork into the host of men, and it fell on the king's head.  He straightway fell from his steed and died.  At that time a prince who went harrying was called a gram, and his chief men were called gramir. 
Sva ſegir Þióðólfr. (19) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
fra ec at Dagr (20)
dꜹða orðe (21)
frgðar fúꜱ (22)
um fara ſcyllde; (23)
þa er valteins (24)
til vǫrva com (25)
ſpac frꜹmuðr (26)
ſpꜹrs at hefna. (27)
Oc þat orð
(28,1) a ꜹſtr vega (2)
víſa ferþ (3)
fra vigi bar. (4)
at þaɴ gram (5)
ủm geta ſcyllde (6)
ſleyngo þref (7)
ſleipnis verþar. (8) 
11. Frák, at Dagr
dauðaorði
frægðar fúss
of fara skyldi,
þás valteins
til Vǫrva kom
spakfrǫmuðr
spǫrs at hefna.
Ok þat orð
á austrvega
vísa ferð
frá vígi bar,
at þann gram
of geta skyldi
slǫnguþref
sleipnis verðar. (37) 
 
De veit eg, at til Dag
kom daudens ord;
til Hel fór hovdingen
huga paa storverk,
daa til Vorva kom
den vise kongen,
han som sverde kan svinga,
vilde sporven hemna.
Od de ord
i Austerveg
stridsmennar
fraa slage bar,
at høy-tjuga gav
gramen dauden,
ho som aat Sleipne
slengjer fóre. 
Jeg hørte, at Dag
daad-lysten
dødens færd
fare maatte,
da den vise
til Vårve kom,
spyd-svingeren,
spurven at hevne.
Og det ord
paa Østerveier
kongens mænd
fra kampen bar,
at Sleipnes foders
slyngegaffel
til den gram
gav døden. (21) 
I have heard that Dag,
The deed lusty man,
On a journey of death
Had to fare.
When he, the wise
Spear-thrower
Came to Vörva
To avenge the sparrow
On the East Way
The king's men
Bore from the fight
That word
That the fork which pitched
Sleipnir's fodder
Gave death.
To the warrior lord. 
XXII. Cap. Fra Agna. (9) 
 XIX. KAPÍTULI [Frá Agna] 
 
19. 
19. 
19. [Of Agne, Dag's Son] 
Agni hét ſonr Dags er konongr var (10) eptir hann. ríkr maðr oc agætr. hermaðr (11) micill. atgervi maðr mikill ủm alla (12) lủte. 
Agni hét sonr Dags, er konungr var eptir hann, ríkr maðr ok ágætr, hermaðr mikill, atgørvimaðr mikill um alla hluti. 
 
Agne heitte son hans Dag, som var konge etter honom, ein megtug og framifraa mann, ein stor hermann og ein hæv kar i alle maatar. 
Dags søn hed Agne, som blev konge efter ham, en stor hærmand, mægtig og navnkundig og en ihærdig mand i alle deler. 
Dag's son was called Agni,who became king after him, a great chief, mighty and renowned and a hardy man withal. 
Þat var eitt ſủmar er Agni (13) konongr for með her sinn a Fiɴland (14) gecc þar upp oc heriaðe.  Fiɴar (15) drogo ſaman liþ micit oc foro til (16) oʀosto. Froſte er nefndr hofþingi (17) þeira.  Varþ þar oʀosta micil, oc fecc (18) Agni konongr ſigr.  þar fell froſti oc (19) micit lið m honom. 
Þat var eitt sumar, er Agni konungr fór með her sinn á Finnland, gekk þar upp ok herjaði.  Finnar drógu saman lið mikit ok fóru til orrostu. Frosti er nefndr hǫfðingi þeira.  Varð þar orrosta mikil, ok fekk Agni konungr sigr.  Þar fell Frosti ok mikit lið með honum. 
       
De var ein sumar, at kong Agne fór med heren sin til Finnland og gjekk upp der og herja.  Finnane samla mykje folk og fór til aa slaast med han. Froste heitte hovdingen deira.  Der vart de eit stort slag, og kong Agne vann;  der fall Froste og mykje folk med honom. 
Det var en sommer, at kong Agne fór med sin hær til Finland, gik .der op og herjede.  Finnerne drog sammen en stor flok og drog til kamp; Froste hed deres høvding.  Der blev det et stort slag, men kong Agne fik seier;  der faldt Froste og en stor skare med ham. 
One summer when King Agni fared with his army to Finland he went (13) ashore and harried it.  The Finns gathered together a great host and drew to battle; Frosti was the name of their chief.  There was a great battle, and King Agni had the victory;  Frosti fell there and a great band and with him. 
Agni konongr for (20) herſcildi ủm fiɴland oc lagðe (21) undir ſic oc fecc ſtor micit her-(22)-fang.  hann tóc oc hafðe m sér (23) Skiálf dottor froſta oc Loga (24) broþor hennar.  Eɴ er hann com ꜹ–-(25)-ſtan lagðe hann til Stoccſủnda. hann (26) hann ſetti tiold sín ſuþr a fitina. (27) þar var þa ſcógr.  Agni konongr átte (29,1) þa gủll menit. þat er Viſbủʀ hafþe (2) átt. Agni konongr gecc at eiga Sciálf. (3)  hon bað konong at gera erfe eptir fǫþor (4) sinn. Hann bꜹð þa til sín morgom rikis (5) mǫnnom oc gerþe veizlo micla.  hann var allfrø-(6)-gr orðeɴ af fǫr þessi. þa váro þar (7) dryckior miclar. 
Agni konungr fór herskildi um Finnland ok lagði undir sik ok fekk stórmikit herfang.  Hann tók ok hafði með sér Skjálf, dóttur Frosta, ok Loga, bróður hennar.  En er hann kom austan, lagði hann til Stokksunda. Hann setti tjǫld sín suðr á fitina. Þar var þá skógr.  Agni konungr átti þá gullmenit, þat er Vísburr hafði átt. Agni konungr gekk at eiga Skjálf.  Hon bað konung at gera erfi eptir fǫður sinn. Hann bauð þá til sin mǫrgum ríkismǫnnum ok gerði veizlu mikla.  Hann (38) var allfrægr orðinn af fǫr þessi. Þá váru þar drykkjur miklar. 
           
Kong Agne fór med herskjold umkring i Finnland og lagde de under seg, og fekk ovmykje herfang.  Han tok og hadde med seg Skjalv, dotter hans Froste, og Loge, bror hennar.  Daa han siglde vestetter, lagde han inn til Stokksund og sette tjeldi sine sør paa strandi; der var daa skog.  Kong Agne aatte de gullhalsbande som Visbur hadde aatt. Kong Agne gifte seg med Skjalv.  Ho bad kongen gjera erve-drykkje etter far hennar. Han baud daa til seg mange stormenn og gjorde eit stort lag.  Han hadde vorti namngjetin av denne ferdi. De vart drukki mykje der, 
Kong Agne fór med hærskjold om i Finland, lagde det under sig og fik stort hærfang;  han fangede og tog med sig Frostes datter Skjaalv og hendes broder Loge.  Men da han kom hjem vester, lagde han til ved Stoksund og satte sine telt syd paa Feten [engen]; der var da skog.  Kong Agne havde da guldsmykket, som Visbur havde eiet. Kong Agne gik at tage Skjaalv til hustru;  hun bad kongen gjøre arveøl efter hendes fader. Han bød da til sig mange stormænd og gjorde et stort gilde.  Han var bleven meget navnkundig af denne færd. Da blev det der holdt stort drikkelag. 
King Agni went with his army about Finland, laid it under him and took much booty;  he seized and took with him Frosti's daughter Skjalv and her brother Loga.  Then he came home to the west, stayed near Stoksund, and set his tents on the south fields; a wood was there then.  King Agni had then the gold necklace which Visbur had owned. He went to take Skjalv to wife;  she begged the king to make a funeral feast for her father. He then bade his chief men come to him and make a great feast.  He became very famous through that war. Then there was a great drinking feast held. 
En er Agni konongr ger-(8)-þiz drủckiɴ, þa bað Scialf hann gœ-(9)-ta menſens er hann hafðe a hálſe. (10)  Hann tóc til oc batt ramlega menit a (11) hals sér, aðr hann gengi at ſofa. (12)  Eɴ landtialdit ſtóð v ſcógiɴ oc (13) hátt tre yfir tialldeno. þat er ſcyla ſcy-(14)-lde v ſolar hita.  Eɴ er Agni konongr var (15) ſofnaðr. þa toc Sciálf digrt ſnri (16) oc feſti ủndir menit.  Menn hennar ſlógo þa (17) tiald ſtongonom en cꜹſtoðo lykio (18) ſnæriſſens ủpp i limar treſſens. drogo (19) þá ſiþan ſva at konongr hecc næſt uppi (20) v limar. oc var þat hans bane. (21)  Sciálf oc hennar menn hliopo a ſcip (22) oc rero i brot.  Agne konongr var þar (23) brendr oc er þar ſiþan collot Agnafit. (24) a ꜹſtanverþom tꜹrinom veſtr fra (25) Stocs ſunde. 
En er Agni konungr gerðisk drukkinn, þá bað Skjálf hann gæta mensins, er hann hafði á hálsi.  Hann tók til ok batt ramliga menit á háls sér, áðr hann gengi at sofa.  En landtjaldit stóð við skóginn ok hátt tré yfir tjaldinu, þat er skýla skyldi við sólarhita.  En er Agni konungr var sofnaðr, þá tók Skjálf digrt snœri ok festi undir menit,  menn hennar slógu þá tjaldstǫngunum, en kǫstuðu lykkju snœrisins upp í limar tréssins, drógu þá síðan, svá at konungr hekk næst uppi við limar, ok var þat hans bani.  Skjálf ok hennar menn hljópu á skip ok røru í brot.  Agni konungr var þar brendr, ok er þar síðan kǫlluð Agnafit á austanverðum Taurinum vestr frá Stokkssundi. 
             
men daa kong Ange vart full, bad Skjalv han skulde agta vel paa gullhalsbande, som han hadde paa seg.  Han tok daa og batt de fast um halsen paa seg, fyrr han gjekk stad og lagde seg.  Landtjelde stod attmed skogen, og eit høgt tre yvi tjelde, som skulde skyggja for solsteiken.  Men daa kong Agne (22) var sovna, tok Skjalv eit digert snøre og feste under halsbande.  Mennane hennar slo ned tjeldstengane og kasta lykkja paa snøre upp i greinine paa trée og tok i og drog, so kongen hekk heilt uppe ved greinine, og de vart banen hans.  Skjalv og mennane hennar sprang um bord og rodde burt.  Agne vart brend der, og denne staden heiter fraa den tidi Agnafit, paa austsida aat Tauren vestan Stokksund. 
Men da kong Agne blev drukken, bad Skjaalv ham at vogte smykket, som han havde paa halsen.  Han tog da smykket og bandt det fast paa sin hals, førend han gik at sove.  Landteltet stod ved skogen og over teltet et høit træ, som skulde skygge mod solheden.  Da kong Agne var sovnet, tog Skjaalv et tykt snøre og fæstede det under smykket.  Hendes mænd slog da teltstængerne ned, men kastede løkken af snøret op i træets grener, trak saa siden til, saa at kongen blev hængende næsten oppe ved grenene, og det blev hans bane.  Skjaalv og hendes mænd løb ud paa et skib og roede bort.  Kong Agne blev brændt der, og stedet vestenfor Stoksund paa østsiden af Tauren kaldes siden Agne-fet. 
But when King Agni was drunk, Skjalv bade him heed the necklace which he had on his neck.  He took the necklace and bound it fast round his neck before he went to sleep.  The camp stood near the wood and over the tent was a high tree which would shield it from the sun's heat.  When King Agni was asleep, Skjalv took a thick cord and fastened it under the necklace.  Her men then knocked down the tent-pole, but cast a loop of the cord into the fork of the tree, and after that drew it up, so that the king was hanging down near the tree fork; that was his bane.  Skjalv and her men leaped out on a ship and rowed away.  King Agni was burned there and the place west of Stoksund on the east side of the Taur was afterwards called Agna-fet. 
Sva ſegir Þióðólfr. (26) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: (22) 
Thus says Tjodolv: 
þat tel ec ủndr (27)
ef Agna her (30,1)
Scialfar ráð (2)
at ſcꜹpom þotto; (3)
þa er gøðing (4)
m gủll meni (5)
loga dis (6)
at lopti hóf. (7)
Hinn er v tꜹr (8)
temia ſcylde (9)
ſualan heſt (10)
Signyiar vers. (11) 
12. Þat telk undr,
ef Agna her
Skjalfar rǫ́ð
at skǫpum þóttu,
þás gœðing
með gollmeni
Loga dís
at lopti hóf, (39)
hinns við taur
temja skyldi
svalan hest
Signýjar vers. 
 
Underlegt var de,
um Agne-heren
svik-fulle
Skjalv skulde lika,
daa syster hans Loge
upp i lufti drog
kongen gode
med gullhalsbande,
han som ved Taur
temja skulde
hesten svale,
at høy-tjuga gav
som Hagbard reid. 
Det kalder jeg under,
om Agnes hær
Skjaalvs raad
rose vilde,
da Loges søster
i luften hæved’
med guldsmykket
gude-frænden;
ham som ved Taur
tæmme skulde
Signys brudgoms
svale ganger. 
I call it wondrous
If Agni's men
Should praise
Skjalv's counsel,
When Loga's sister
Heaved aloft
With the necklace
The god's kinsman,
Who by the Taur
The cold steed
Of Signy's bridegroom. 
XXIII. Cap. Fra Eiríki oc Alreki. (12) 
XX. KAPÍTULI [Frá Alreki ok Eiríki] 
 
20. 
20. 
20. [Of Alric and Eric] 
Alrekr oc Eirikr heto ſynir (13) Agna. er konongar váro eptir hann þeir (14) váro rikir menn oc her menn miclir oc iþro-(15)-tta menn Þat var ſiðvenia þeira at (16) riða heſta, temia bæþi v gang (17) oc v hlꜹp. kuɴo þeir þat allra (18) manna bezt,  lꜹgðo þeir a þat et me–-(19)-ſta capp hʀ betr reið eða betri (20) heſta atte. 
Alrekr ok Eiríkr hétu synir Agna, er konungar váru eptir hann.  Þeir váru ríkir menn ok hermenn miklir ok íþróttamenn.  Þat var siðvenja þeira at ríða hesta, temja bæði við gang ok við hlaup. Kunnu þeir þat allra manna bezt.  Lǫgðu þeir á þat it mesta kapp, hvárr betr reið eða betri hesta átti. 
       
Alrek og Eirik heitte sønine hans Agne, som var kongar etter hoonom;  dei var megtuge menn og store hermenn og itrottsmenn.  Dei hadde for skikk aa rida hestar og temja deim baade til aa ganga og springa; ingin kunde gjera de so godt som dei.  Dei dreiv paa og kappast med kvarandre um, kven som reid best eller aatte dei beste hestane. 
Agnes sønner hed Alrek og Eirik, som var konger efter ham;  de var mægtige mænd, store hærmænd og idrætsmænd.  Det var deres sedvane at ride paa hester og tæmme dem baade til gang og løb; det kunde de bedst af alle.  De kappedes mest med hinanden om, hvem som red bedst eller havde de bedste hester. 
Agni's sons were called Alrek and Eric, and they were kings after him.  They were mighty and able men, great warriors and skilled in all sports.  It was their wont to ride horses and tame them to canter and jump; they could do it best of all men.  They competed with each other to see which rode best or had the best horses. 
Þat var eitt ſiɴ (21) at þeir brðr riðo. ij. fra ꜹ-(22)-ðrom mǫnnom með hina bezto he-(23)-ſta ſina. oc riðo ủt a vǫllo (24) nockora oc comủ eigi aptr. (25)  oc var þeira leita farit. oc fủɴủz þeir baþir dꜹþir oc lamit hǫfot a baðom. eɴ ecki vapn hꜹfðo þeir (31,1) nema bitlana af heſtonom. oc þat (2) hyɢia menn at þeir hafe drepiz þar m. (3) 
Pat var eitt sinn, at þeir brœðr riðu tveir frá ǫðrum mǫnnum með ina beztu hesta sína, ok riðu út á vǫllu nǫkkura ok kómu eigi aptr.  Þá var þeira leita farit, ok funnusk þeir báðir (40) dauðir ok lamit hǫfuð á báðum, en ekki vápn hǫfðu þeir nema bitlana af hestunum, ok þat hyggja menn, at þeir hafi drepizk þar með. 
   
De var ein gong at brørane reid aaleine burt fraa andre folk med dei beste hestane sine, og reid ut paa nokre vollar og kom ikkje attende.  Folk gjekk og leita etter deim og fann deim daude baae tvo, og hovude knasa paa deim; men dei hadde ikkje vaapn, so nær som beisli til hestane, og folk trur at dei hev drepi kvarande med deim. 
Det hændte en gang, at de to brødre red bort fra andre mænd paa sine bedste hester og red ud over nogle sletter, men kom ikke tilbage.  Man fór at lede efter dem, og de fandtes begge døde og med knuste hoveder, men intet vaaben havde de med undtagen hestenes bidsler, og det troede man, at de havde dræbt hinanden med dem. 
It happened once that the two brothers rode away from the other men on their best steeds and rode over certain level lands, but came not back.  Men went to look for them and found them both dead with wounded heads, (14) but they had no weapons except horses' bridles, so that men thought that with them they had slain each other. 
Sva ſegir Þióðólfr. (4) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
fell Alrecr (5)
þar er Eiriki (6)
bþor vapn (7)
at bana urðo. (8)
oc hnackmars m (9)
hǫfot fetlom (10)
Dags frænðr (11)
ủm drepaz qðo (12)
Fráat maðr aðr (13)
eykia gørvi (14)
freys afſpring (15)
i folc hafa. (16) 
13. Fell Alrekr,
þars Eiríki
bróður vǫ́pn
at bana urðu,
ok hnakkmars
haufuðfetlum
Dags fríendr
of drepask kvǫ́ðu.
Fráat maðr áðr
eykja greiði
Freys afspring
í folk hafa. 
 
Fall der Alrek
der som Eirik
for bror-vaapen
sin bane fekk,
og med hestens
hovud-reimar
frendane hans Dag
drap kvarandre.
Aldri fyrr de spurdest,
at Ynglingar
heste-beisl
hadde til verju. (23) 
Alrek faldt
der, hvor Eirik
for broderhaand
sin bane fandt,
og med hestenes
hovedremmer
Dags frænder
dræbte hinanden.
Uhørt det var,
at øgenes greier
af Frøis ætlinger
førtes i kamp. 
Alrek fell
There where Eric
At his brother's hand
Got his death,
And where with the headgear
Of the horse Dag's kinsmen
Slew each other.
It was unheard of
That horses' gear
By Frey's offspring
Was borne into fight. 
XXIV. Fra Alfi oc Yngva. (17) 
XXI. KAPÍTULI [Frá Álfi ok Yngva] 
 
21. 
21. 
21. [Of Yngve and Alf] 
Yngvi oc Alfr váro ſynir Alrecs er (18) konongdom toco i Sviþioð þar næſt.  var (19) yngvi hermaðr micill oc all ſigrſæll. (20) fþr oc iþrotta maðr hiɴ meſti. ſter-(21)-cr oc hinn ſnarpaſti i oʀoſtum. mildr (22) af fe oc gleðimaðr micill.  Af ſlíco (23) ǫllo varð hann frøgr oc vinſæll. (24) 
Yngvi ok Álfr váru synir Alreks, er konungdóm tóku í Svíþjóð þar næst.  Var Yngvi hermaðr mikill ok allsigrsæll, fríðr ok íþróttamaðr inn mesti, sterkr ok inn snarpasti í orrostum, mildr af fé ok gleðimaðr mikill.  Af slíku ǫllu varð hann frægr ok vinsæll. 
     
Yngve og Alv var sønine hans Alrek, som deretter vart kongar i Svitjod.  Yngve var ein stor hermann og ovende sigersæl, væn og ein stor itrottsmann, sterk og djerv i slage, raust paa handi og gladværug.  Av alt dette vart han namnkjend og vensæl. 
Alreks sønner var Yngve og Alv, som tog kongedømme i Svitjod dernæst.  Yngve var en stor hærmand og meget seiersæl, vakker og den største idrætsmand, sterk og rask i kamp, gavmild og meget lystig;  af alt dette blev han vennesæl og meget omtalt. 
Alrek's sons were Yngvi and Alf who next took the kingdom of Sweden.  Yngvi was a great warrior and very victorious, handsome and the greatest in sports, strong and bold in battle, open-handed and very cheerful;  by all this he drew many friends to him, and was much talked about. 
Alfr konongr bróðir hans ſat at lꜹndo oc var ecki i hernaðe. (25) hann var callaðr elfſi. hann var maðr þǫgủll (26) ríklủndaðr oc oþyðr.  Moþir hans (27) hét Dageiðr dóttir Dags konongs hins ri-(28)-ka er Dꜹglingar ero fra comnir. (32,1)  Alfr atti kono er Bera hét kui-(2)-ɴa friðủzt, oc ſcǫrủngr micill (3) gleði maðr hinn meſti. 
Álfr konungr, bróðir hans, sat at lǫndum ok var ekki í hernaði. Hann (41) var kallaðr Elfsi. Hann var maðr þǫgull, ríklundaðr ok óþýðr.  Móðir hans hét Dageiðr, dóttir Dags konungs ins ríka, er Dǫglingar eru frá komnir.  Álfr átti konu, er Bera hét, kvinna fríðust ok skǫrungr mikill, gleðimaðr inn mesti. 
     
Kong Alv, bror hans, sat heime og var ikkje paa herferd; han vart kalla Elfse og var tagall og raadrikin og grettin.  Mor hans heitte Dageid, dotter til kong Dag den megtuge, som Doglingane er ætta fraa.  Kong Alv hadde ei kone, som heitte Bera, ei væn kvinne, mykje fyri seg og gladværug. 
Kong Alv, hans broder, sad hjemme og var ikke i hærfærd; han fik tilnavnet Elfse, han var en taus, herskesyg og uvenlig mand;  hans moder hed Dageid, datter af kong Dag den mægtige, som Dåglingene er komne fra.  Alv havde en hustru ved navn Bera, smuk og kjæk og meget lystig. 
King Alf, his brother, sat at home and was never on a raid; he had the by-name Elfsi, and he was a silent, domineering and friendless man;  his mother was called Dageid, daughter of King Dag the Mighty, from whom the Daglings have descended.  Alf had a wife of the name Bera, fair and bold and very lively. 
Yngui Alreks (4) ſon var þa en eitt hꜹſt comiɴ or (5) vikingo til ủpſala. oc var þa hiɴ (6) frgſti.  hann ſat opt v dryckio len–-(7)-gi ủm quelldủm. Alfr konongr gecc opt (8) ſnimma at ſofa.  Bera drotning (9) ſat opt a queldủm oc hiǫloðo þꜹ (10) yngvi sín i millom Alfr røddi (11) opt ủm. bað hana fara fyʀ at (12) ſofa. ſagðe at hann villde ecki va-(13)-ka eptir henne.  hon ſvarar oc ſegir at ſủ (14) kona væri ſæl er helldr ſcylde (15) eiga yngua en Álf. hann reid-(16)-diz þ mioc er hon mælti þat opt. (17) 
Yngvi Alreksson var þá enn eitt haust kominn ór vikingu til Uppsala ok var þá inn frægsti.  Hann sat opt við drykkju lengi um kveldum. Álfr konungr gekk opt snimma at sofa.  Bera drótning sat opt á kveldum, ok hjǫluðu þau Yngvi sín í millum.  Álfr rœddi opt um, bað hana fara fyrr at sofa, sagði, at hann vildi ekki vaka eptir henni.  Hon svarar ok segir, at sú kona væri sæl, er heldr skyldi eiga Yngva en Álf. Hann reiddisk því mjǫk, er hon mælti þat opt. 
         
Ein haust var Yngve Alreksson komin fraa vikingferd til Uppsalir og var daa oversleg namngjetin.  Han sat jamt lengi uppe ved drykken um kveldane, men kong Alv gjekk tidt og lagde seg tidleg.  Dronning Bera sat tidt uppe um kveldane, og ho og Yngve svalla med kvarandre.  Alv rødde ofte um dette, og bad ho ganga og leggja seg tidlegare, og sagde at han vilde ikkje vaka etter henne.  Ho svara og sagde, at den kona var sæl, som heller var gift med Yngve enn med Alv. De vart han fælt vond for, daa ho tidt sagde dette. 
Yngve Alreksøn var (23) en høst kommen hjem fra viking til Upsaler og var da meget navnkundig.  Han sad ofte længe om kvelden ved drikken, men kong Alv gik ofte tidlig tilsengs.  Dronning Bera sad ofte oppe om kveldene, og Yngve og hun talte ofte sig imellem.  Alv talte ofte til hende derom, bad hende gaa tidligere at sove og sagde, at han ikke vilde ligge vaagen efter hende.  Hun svarede, at den kvinde var lykkelig, som heller havde Yngve til mand end Alv; da hun ofte sagde dette, blev han meget vred derover. 
Yngvi Alrekson came home to Upsala one harvest time from a viking raid and was then very famous.  He often sat for a long time in the evening drinking but King Alf often went early to bed.  Queen Bera often sat up in the evening and she and Yngvi often talked together.  Alf many times told her about it and bade her go to bed earlier, and said that he would not lie awake for her.  She answered that that woman was lucky who could have Yngvi rather than Alf for a husband; often when she said this he became very wroth about it. 
Eítt qvelld gecc Álfr iɴ i hǫl-(18)-lena þa er þꜹ yngvi oc Bera (19) ſáto i háſeti oc tꜹloðủz viðr. (20) hafðe Yngue ủm kne sér mæ-(21)-ke.  Menn váro mioc drucnir oc (22) gáfo engan gꜹm at konongiɴ com (23) iɴ.  Alfr konongr gecc at haſæti-(24)-no. bra ſverþi ủndan ſcickio. (25) oc lagðe i gegnum Yngva broðor sinn. (26)  Yngvi hliop ủpp oc bra mæ-(27)-kinom oc hio Alf bana hɢ. (33,1) oc fello þeir baþir dꜹðir a gólfit (2)  váro þeir Alfr oc Yngvi heygþir a (3) fyrisvǫllom 
Eitt kveld gekk Álfr inn í hǫllina, þá er þau Yngvi ok Bera sátu í hásæti ok tǫluðusk viðr. Hafði Yngvi um kné sér mæki.  Menn váru mjǫk drukknir ok gáfu engan gaum at, er konungrinn kom inn.  Álfr konungr gekk at hásætinu, brá sverði undan skikkju ok lagði í gǫgnum Yngva, bróður sinn.  Yngvi hljóp upp ok brá mækinum ok hjó Álf banahǫgg, ok fellu þeir báðir dauðir á gólfit.  Váru þeir Álfr ok Yngvi heygðir á Fýrisvǫllum. 
         
Ein kveld gjekk Alv inn i halli, medan han Yngve og ho Bera sat i høgsæte og svalla. Yngve hadde eit sverd yvi knéi;  alle folk var ovende drukne og gav ikkje gaum etter, at kongen kom inn.  Kong Alv gjekk til høgsæte og drog eit sverd fram undan kappa og stakk igjenom Yngve, bror sin.  Yngve spratt upp og drog sverde og hogg Alv banehogg, og dei fall baae tvo daude paa golve.  Alv og Yngve vart hauglagde paa Fyrisvollane. 
En kveld gik Alv ind i hallen, medens Yngve og Bera sad i høisædet og taltes ved; Yngve havde et sverd liggende over sit knæ.  Folkene var meget drukne og gav ingen agt paa, at kongen kom ind.  Kong Alv gik til høisædet, drog sit sverd under kappen og stak det gjennem Yngve, sin broder.  Yngve løb op, svang sit sverd og hugg Alv banehugg; begge faldt de døde paa gulvet.  Alv og Yngve blev haugsatte paa Fyresvoldene. 
One evening Alf went into the hall, whilst Yngvi and Bera sat on the high-seat and were talking together; Yngvi had a sword lying across his knees.  The men were very drunk and gave no heed when the king came in.  King Alf went to the high-seat, drew his sword from under his cape, and stuck it into Yngvi, his brother.  Yngvi leaped up, swung his sword and struck Alf a death blow; both of them fell dead on the floor.  Alf and Yngvi were buried in a howe on the Fyrisvold. 
Sva ſegir þióðólfr (4) 
Svá segir Þjóðólfr: (42) 
 
So segjer Tjodolv: (24) 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Oc varþ hiɴ (5)
er álfr ủm vá (6)
vǫrðr veſtallz (7)
ủm vegiɴ liɢia; (8)
er dꜹlingr (9)
drrgan mæki (10)
ꜹfủndgiarn (11)
a Yngva rꜹð. (12)
Vara þat bęrt (13)
at bera ſcylde (14)
val ſfendr (15)
vigs vm huetia; (16)
þa er brðr ij. (17)
at bǫnom urðủz (18)
oþurfendr (19)
um afryðe. (20) 
14. Ok varð hinn,
es Alfr of vá
vǫrðr véstalls,
of veginn liggja,
es Dǫglingr
dreyrgan mæki
ǫfundgjarn
á Yngva rauð.
Vasa þat bært,
at Bera skyldi
valsœfendr
vígs of hvetja,
þás brœðr tveir
at bǫnum urðusk
óþurfendr
of afbrýði. 
 
Daud laut han liggja,
drepin av Alv,
herren som vaktar
paa heilagdomen,
daa kongen ovundsjuk
mot Yngve fór,
og med blodut sverd
til bane stakk han.
Harmelegt var de,
at hovdingar djerve
dronningi skulde
til draap eggja,
daa bror gav bror
banehogg,
aabruige,
i utrengsmaal. 
Og hin verge
af viet stalle
dræbt af Alv,
døden fandt,
da Dåglingen
drog sverdet
avindsyg
mod Yngve.
Sandt er det neppe,
naar Bera sagdes
de kjække mænd
til kamp at hidse,
da brødre blev
hinandens bane
uden aarsag
af iversyge. 
And the warden
Of the holy stall,
Slain by Alf,
Met his death
When the kinsman of Dag
Drew his sword
Through envy
Against Yngvi.
It was hardly true
That Bera urged
The men so bold
On to battle,
When the brothers were
Each other's death
With no cause
For their zeal. (15) 
Fall Hugleics konongs. XXV. Capit. (21) 
XXII. KAPÍTULI [Fall Hugleiks konungs] 
 
22. 
22. 
22. [Of Hugleik] 
Hugleikr hét ſonr Alfs er konongdom (22) toc yfir Suiủm eptir þa brøðr (23) þ at ſynir yngva váro þa born.  Hug-(24)-leicr konongr var engi hermaðr oc ſat hann (25) at lǫndom i kyʀſǽti.  hann var ꜹðigr (26) mioc oc ſincr af fé. hann ⟨hafði⟩ (27) mioc i hirþ sinni allz conar leikara, (28) harpara, oc gigiara. oc fiðlara. (29) hann hafði oc m sér ſeið menn oc allz-(34,1)-conar fiolkuɴict fólc. 
Hugleikr hét sonr Álfs, er konungdóm tók yfir Svíum eptir þá brœðr, því at synir Yngva váru þá bǫrn at aldri.  Hugleikr konungr var engi hermaðr ok sat hann at lǫndum í kyrrsæti. Hann var auðigr mjǫk ok sínkr af fé.  Hann hafði mjǫk í hirð sinni alls konar leikara, harpara ok gígjara ok fiðlara. Hann hafði (43) ok með sér seiðmenn ok alls konar fjǫlkunnigt fólk. 
     
Hugleik heitte son hans Alv, som tok kongedøme yvi sviane etter brørane, for di sønine hans Yngve var berre borni endaa.  Kong Hugleik var ikkje hermann og sat heime i ro og fred. Han var rik, men knipin paa gods.  I hirdi si hadde han mykje med allslags spelemenn, som spela paa horpe og gige og fele; han hadde og med seg seidmenn og allslags trollmenn. 
Alvs søn hed Hugleik, som tog kongedømme over Svearne efter brødrene, thi Yngves sønner var endnu børn.  Kong Hugleik var ingen hærmand og sad hjemme i ro; han var meget rig og nidsk paa gods.  Han havde gjerne i sin hird alskens legere: harpespillere, gigespillere og felespillere; han havde ogsaa (24) hos sig seidmænd og alskens tryllekyndige folk. 
Alf's son was called Hugleik, who took the kingdom of the Swedes after the-brothers, because Yngvi's sons were minors.  King Hugleik was no warrior and sat at home at his ease; he was very rich but niggardly with his goods.  He welcomed to his court all kinds of minstrels, harpers, jig players and fiddlers; he had also with him wizards and all kinds of sorcerers. 
Hake oc (2) Hagbarðr heto brøþr oc váro agætir (3) mioc. þeir váro ſia konongar oc hofðo lið (4) micit. fóro ſtủndum baþir ſamt. ſtủn-(5)-dom sér hvaʀ.  margir cappar váro ⟨með⟩ (6) hvaromtveɢia þeira. 
Haki ok Hagbarðr hétu brœðr ok váru ágætir mjǫk. Þeir váru sækonungar ok hǫfðu lið mikit, fóru stundum báðir samt, stundum sér hvárr.  Margir kappar váru með hvárum tveggja þeira. 
   
Hake og Hagbard heitte tvo brørar, som var ovende vidspurde. Dei var sjøkongar og hadde mykje folk, og fór stundom baae tvo ihop, og stundom kvar for seg;  mange kjempur var med baae tvo. 
Hake og Hagbard hed to meget navnkundige brødre; de var sjøkonger og havde stor hær, stundom fór de begge sammen, stundom hver for sig;  det var mange kjæmper hos hver af dem. 
Haki and Hagbard were the names of two famous brothers; they were sea kings and had a great host; sometimes they both went together, sometimes each went by himself.  Each of them had many champions in their army. 
Hake konongr for (7) m her sinn til Sviþioþar a hendr (8) Hủgleike konongi. En Hủgleicr konongr ſa-(9)-mnaðe her fyrir þa comủ til liðs v (10) hann brøðꝛ ij. oc Svipdagr oc Geigaðr (11) agætir menn baþir oc hinir mesto kappar. (12)  Haki konongr hafði m sér xij cappa. (13) Þar var þa Starkaðr gamli (14) m honom. Haki konongr var oc hin meſti (15) kappi.  Þeir hittủz a fyris vǫllom. (16) varþ þar micil oʀosta. fell brátt lið (17) Hủgleics.  Þa ſótto fram kapparnir (18) Svipdagr oc Geigaðr. en kappar Haka (19) gengo vi. moti hvarom þeira. oc (20) urðo þeir handtecnir þa gecc Ha-(21)-ki konongr iɴ i ſcialdborg at Hugleiki (22) konongi, oc drap hann þar oc ſonu hans (23) ija
Haki konungr fór með her sinn til Svíþjóðar á hendr Hugleiki konungi, en Hugleikr konungr samnaði her fyrir.  Þá kómu til liðs við hann brœðr tveir, Svipdagr ok Geigaðr, ágætir menn báðir ok inir mestu kappar.  Haki konungr hafði með sér tólf kappa. Þar var þá Starkaðr gamli með honum. Haki konungr var ok inn mesti kappi.  Þeir hittusk á Fýrisvǫllum. Varð þar mikil orrosta. Fell brátt lið Hugleiks.  Þá sóttu fram kapparnir Svipdagr ok Geigaðr, en kappar Haka gengu sex móti hvárum þeira, ok urðu þeir handteknir.  Þá gekk Haki konungr inn í skjaldborg at Hugleiki konungi ok drap hann þar ok sonu hans tvá. 
           
Kong Hake fór med heren sin til Svitjod mot kong Hugleik, og kong Hugleik samla ein her imot;  daa kom tvo brørar, Svipdag og Geigad, til aa hjelpe han, namnkjende menn og store kjempur baae tvo.  Kong Hake hadde med seg 12 kjempur, og der var Starkad den gamle og med. Kong Hake var ei stor kjempe sjølv og.  Dei møttest paa Fyrisvollane; der vart de eit stort slag, og snart fall mennane til kong Hugleik.  Daa søkte kjempune Svipdag og Geigad fram, men kjempune hans Hake gjekk 6 mot kvar av deim og fanga deim.  Daa gjekk kong Hake inn i Skjoldborgi mot kong Hugleik og drap han der og dei tvo sønine hans. 
Kong Hake fór med sin hær til Svitjod imod kong Hugleik, men denne samlede folk for at møde ham.  Da kom til hans hjælp to brødre, Svipdag og Geigad, begge navnkundige mænd og sterke kjæmper.  Kong Hake havde hos sig 12 kjæmper, og der var da Starkad den gamle hos ham; kong Hake var ogsaa en sterk kjæmpe.  De mødtes paa Fyresvoldene; der blev en stor kamp, og mange af Hugleiks mænd faldt strax.  Da søgte kjæmperne Svipdag og Geigad frem, men Hakes kjæmper gik 6 mod hver af dem og tog dem tilfange.  Da gik kong Hake ind i skjoldborg imod kong Hugleik og dræbte der ham og hans to sønner; 
King Haki went with his army to Sweden against King Hugleik, but Hugleik gathered the folk to meet him.  Then there came two brothers to his help, Svipdag and Geigad, both famous men and mighty champions.  King Haki had with him twelve champions and amongst them was Starkad the Old; King Haki was also a great champion.  They met on the Fyrisvold; there was a great battle and many of Hugleik's men fell at once.  Then the champions Svipdag and Geigad went forth but Haki's champions were six against each of them, and they took the two prisoner.  King Haki then went to a camp, attacked King Hugleik there and slew him there with his two sons. 
Eptir þat flyðo Suíar. enn Haki (24) konongr lagðe lꜹnd undir ſic. oc gor-(25)-þiz konongr yfir Suium Hann ſat þa at (26) lꜹndom iija. vetr. Eɴ i þ kyʀ-(27)-sæti, fóro kappar hans fra honom oc (28) i víking oc fengo sér ſ fiár. (35,1) 
Eptir þat flýðu Svíar, en Haki konungr lagði lǫnd undir sik ok gerðisk konungr yfir Svíum.  Hann sat þá at lǫndum þrjá vetr, en í því kyrrsæti fóru kappar hans frá honum ok í víking ok fengu sér svá fjár. (44) 
   
Dermed flydde sviane, men kong Hake lagde lande under seg og vart konge yvi sviane.  Han sat daa heime i lande i 3 vetrar, men medan han sat roleg, reiste kjempune hans fraa han og paa vikingferd og samla rikdom. 
derefter flyede Svearne, men kong Hake lagde landene under sig og gjorde sig til konge over Svearne.  Han sad da i landet i tre aar, men i den fredstid fór hans kjæmper fra ham i viking og samlede sig saaledes gods. 
Thereafter the Swedes fled, and King Haki laid the lands under him and made himself King of the Swedes.  He stayed in the land three years, and in the time of peace his champions went forth on viking raids and thus gathered booty for themselves. 
XXVI (2) Cap Dꜹðe Guðlꜹgs konongs. (3) 
XXIII. KAPÍTULI [Dauði Guðlaugs konungs] 
 
23. 
23. 
23. [King Gudlog's Death] 
Jorundr oc Eirikr váro ſynir yngva (4) Alrecs ſonar. þeir lágo úte a herſcipom (5) þessa hriþ alla. oc váro her menn miclir.  A (6) eino ſủmre herioðo þeir i Danmǫrc. oc (7) þa hitto þeir Guðlꜹg haleygia konong (8) oc átto v hannosto. oc lꜹc sva at ſcip (9) Guðlꜹgs var hroðit en hann varð (10) handtekiɴ.  Þeir flủtto hann til landz (11) a Strꜹmeyiar nes. oc hengðo hann þar. (12) Vrpo menn hans þar hꜹg eptir hann
Jǫrundr ok Eiríkr váru synir Yngva Alrekssonar. Þeir lágu úti á herskipum þessa hríð alla ok váru hermenn miklir.  Á einu sumri herjuðu þeir í Danmǫrk, ok þá hittu þeir Guðlaug Háleygjakonung ok áttu við hann orrostu, ok lauk svá, at skip Guðlaugs var hroðit, en hann varð handtekinn.  Þeir fluttu hann til landz á Straumeyjarnes ok hengðu hann þar. Urpu menn hans þar haug eptir hann. 
     
Jørund og Eirik var sønir til Yngve Alreksson; dei (25) laag ute paa herskip heile tidi, medan dette stod paa, og var store hermenn.  Ein sumar herja dei i Danmark, og daa raaka dei paa Gudlaug, konge yvi haaløygine, og heldt slag med han. Enden vart, at dei rudde skipe hans Gudlaug, og han sjølv vart fanga.  Dei hadde han i land paa Straumøy-nes og hengde han der. Mennane hans kasta haug yvi han der. 
Yngve Alreksøns sønner hed Jårund og Eirik; de laa i hele denne tid ude paa hærskibe og var store hærmænd.  En sommer herjede de i Danmark og stødte da paa Haaløigernes konge Gudlaug; de holdt slag med ham, og enden derpaa blev, at Gudlaugs skib blev ryddet, men han selv fangen;  de flyttede ham til land paa Strømønes og hængte ham der. Hans mænd kastede der op haug efter ham. 
The sons of Yngvi Alrekson were called Jörund and Eric; all this time they had lain out on their and were great warriors.  One summer, they harried in Denmark and met King Gudlaug, King of the Haleygers. They had a battle with him and the end of it was that Gudlaug's ship was cleared but he himself was seized;  they moved him to land on Strömönes and hanged him there. His men there threw up a howe for him. 
Sva (13) ſegir Eyvindr Scálda ſpillir. (14) 
Svá segir Eyvindr skáldaspillir: 
 
So segjer Øyvind Skaldespillar: 
Saa siger Øivind skalde-spilder: 
Thus says Eyvind Scaldaspiller: 
En Guðlꜹgr (15)
grimman tamþe (16)
v ofr kapp (17)
ꜹſtr kononga. (18)
Sigars ió (19)
er ſynir yngva (20)
menglꜹtuð (21)
v meið reiðo. (22)
Oc náreiðr (23)
a neſi drúpir (24)
vinga meiðr (25)
þar er vicor deilir. (26)
þar er fiolkủɴr (27)
ủm fylcis hrr (28)
ſteine merktr (29)
Strꜹmeyiar nes. (30)(In the diplomatic edition, chapter 28 begins here "XXVIICap. fra Haka Konủngi")(31) 
15. En Goðlaugr
grimman tamði
við ofrkapp
austrkonunga
Sigars jó,
es synir Yngva
menglǫtuð
við meið reiddu.
16. Ok náreiðr
á nesi drúpir
vingameiðr,
þars víkr deilir
þar 's fjǫlkunnt
um fylkis hrør,
steini merkt,
Straumeyjarnes. (45) 
 
Auster-herens
hovdingar stolte
lét Gudlaug temja
den gruselege
Sigars-hesten,
daa sønine hans Yngve
gjevmilde konge
i galgen hengde.
Med lik i fange
luter paa nese
trée hans Vinge,
der viki seg kløyver.
Namngjetin er haugen
yvi hovding-like,
med merke-steinar
paa Straumøy-nese. 
Men Gudlaug
tæmmed den grumme
Sigars hest,
da seier vandt østerkongerne,
og Yngves sønner
den gavmilde
i galgen hængte.
Og ligbærende
luder paa neset
Vinges træ
hvor vigen deles.
Der er kjendt
ved kongens grav
Strømønes,
med stener merket. 
But Gudlaug
Tamed the grim
Steed of Sigar
When the victory was won
By the eastern kings,
And the sons of Yngvi
Hanged on the gallows
The generous prince.
And bearing the body
There stands on the ness
The gallows tree,
Where the sea parts the land,
There by the king's grave
(Marked by a stone)
Where it was called
Strömönes. 
Eirikr oc Jorủndr brðr urðo af (36,1) verki þesso frægir mioc. þóttủz þeir (2) miclo meire menn en aðr.  þeir (3) ſpurþo at Haki konongr i Sviþioð hafðe ſennt f (4) ſer cappa sína ſina, þa halda þeir til (5) Suiðioþar. oc draga ſiþan her at sér
Eiríkr ok Jǫrundr brœðr urðu af verki þessu frægir mjǫk, þóttusk þeir miklu meiri menn en áðr.  Þeir spurðu, at Haki konungr í Svíþjóð hafði sent frá sér kappa sína. Þá halda þeir til Sviþjóðar ok draga síðan her at sér. 
   
Brørane Eirik og Jørund vart namngjetne av dette; dei tottest vera mykje meir til menn enn fyrr.  Dei spurde, at kong Hake i Svitjod hadde sendt fraa seg kjempune sine; daa styrde dei til Svitjod og samla ein her. 
Jårund og Eirik blev meget navnkundige af dette verk og tyktes nu at være meget større mænd end før.  De fik vide, (25) at kong Hake i Svitjod havde sendt fra sig sine kjæmper; da styrede de til Svitjod og drog siden hær til sig. 
Jörund and Eric became very famous by that deed and were now deemed much more powerful than before.  They heard from afar that (16) King Haki of Sweden had sent his champions from him; then they made for Sweden and afterwards gathered an army. 
Eɴ (6) er ſuiar ſpyria at ynglingar ero þar (7) comnir, þa drífr ogryɴe til þeira.  Siþan (8) leɢia þeir i lǫgiɴ upp oc halda til (9) ủpſala a hendr Haka konongi. Eɴ hann (10) feʀ i móte þeim a fyrisvǫllo. oc (11) hafðe lið miclo miɴa.  Verþr þar (12) micil oʀosta. gecc konongr fram s (13) hart at hann fellde alla þa er honom váro næ-(14)-ſtir. oc at lyctủm fellde hann Eirik (15) konong, oc hio niðr merki þeira brøðra Þa (16) flyðe Jorủndr konongr til ſcipa oc alt (17) lið þeira hans. 
En er Svíar spyrja, at Ynglingar eru þar komnir, þá drífr ógrynni liðs til þeira.  Síðan leggja þeir í Lǫginn upp ok halda til Uppsala á hendr Haka konungi, en hann ferr í móti þeim á Fýrisvǫllu ok hafði lið miklu minna.  Varð þar mikil orrosta, gekk Haki konungr fram svá hart, at hann felldi alla þá, er honum váru næstir, ok at lykðum felldi hann Eirík konung ok hjó niðr merki þeira brœðra.  Þá flýði Jǫrundr konungr til skipa ok alt lið hans. 
       
Men daa sviane spurde, at Ynglingane var komne dit, so dreiv de gruveleg mykje folk til deim.  Sidan lagde dei upp i Logen og styrde til Uppsalir mot kong Hake; men han fór imot deim paa Fyrisvollane og hadde mykje mindre folk.  Der var det eit stort slag; kong Hake gjekk so hardt fram, at han felte alle deim, som var næmast, og sistpaa fellte han kong Eirik og hogg ned merke til brørane.  Daa flydde kong Jørund til skipe og heile heren hans. 
Men da Svearne spørger, at Ynglingene er komne did, driver en stor hær til dem.  Siden lægger de op i Lågen og styrer til Upsaler imod kong Hake, men han farer imod dem paa Fyresvoldene og havde meget mindre hær.  Der blev det en stor kamp: kongen selv gik frem saa haardt, at han fældte alle dem, som kom nær ham, og tilslut fældte han kong Eirik og huggede ned brødrenes merke;  da flyede kong Jårund og al hans hær til skibene. 
But when the Swedes learned that the Ynglings had come there they sent a great army to them.  Then they proceeded up Lögrinn and made for Upsala against King Haki, but he met them on the Fyrisvold with a much smaller army.  Then there was a great battle; the king himself set forth so hardily that he felled all those who came near him; and in the end slew King Eric and hewed down the standard of the brothers.  Then King Jörund fled with all his host to the ships. 
Haki konongr fecc sva (18) ſtór ſár at hann ſá at hans lífdagar (19) myndo eigi langir verða.  Þa let hann taca (20) ſceið er hann atte. oc lét hlaða (21) dꜹðom mǫnnom oc vápnom. let þa fly-(22)-tia ủt til hafs oc leɢia ſtyre i (23) lag oc draga ủpp ſegl. en leɢia (24) elld í tyrvið oc gǫra bál a ſcipino. (25)  Veðr ſtoð af lande. Hake var (26) þa atcomiɴ dꜹða eða dꜹðr er (27) hann var lagiðr a bálit.  ſiglðe ſcipit (28) ſiþan loganda ủt i haf oc var (37,1) þetta allfrøgt lengi ſiþan. (2) 
Haki konungr fekk svá stór sár, at hann sá, at hans lífdagar myndi eigi langir verða.  Þá lét hann taka skeið, er hann átti, ok lét hlaða dauðum mǫnnum ok vápnum, lét þá flytja út til hafs ok leggja stýri í lag ok draga upp segl, en leggja eld í tyrvið ok gera bál á skipinu.  Veðr stóð af landi. Haki var þá at kominn dauða eða dauðr, er hann var lagiðr á bálit.  Sigldi skipit síðan loganda út í haf ok var þetta allfrægt lengi síðan. (46) 
       
Kong Hake fekk so store saar, at han saag at livadagane hans vart ikkje lange.  Daa lét han taka eit langskip, som han hadde, og lada med daude menn og vaapn, og lét deim føra de ut paa have og leggja styre i lag og draga upp segle og kveikja eld paa tyrived og gjera upp eit baal paa skipe.  Vinden stod fraa land. Hake var daud eller nærpaa daud, daa han vart lagd paa baale.  Sidan siglde skipe logande ut paa sjøen, og dette vart vidspurt lang tid etter. (26) 
Kong Hake fik i striden saa store saar, at han saa, at hans levedager vilde ikke blive lange.  Da lod han tage et skib, han eiede, og lod det lede med døde mænd og vaaben, lod det flytte ud tilhavs, lægge roret i lag og drage op seilet, men lægge ild i tyrived og gjøre baal paa skibet.  Veiret stod fra land; kong Hake var da død eller næsten død, da han blev lagt paa baalet.  Skibet seilede siden luende ud i havet, og dette blev meget omtalt i lang tid siden. 
King Haki got in the battle so many wounds that he saw the days of his life would not be long.  Then he had a ship brought up that he owned, and had it laden with dead men and weapons, had it floated out to the sea, had the rudder shipped and the sail hoisted, and had fire put to pitch wood and a firebale made on the ship.  The wind blew from the land; King Haki was then dead or nearly dead when he was laid on the firebale.  The burning ship then sailed out on the sea and that was much talked about for a long time after. 
Dꜹðe Jǫrundar. XXVIII. Cap. (3) 
XXIV. KAPÍTULI [Dauði Jǫrundar] 
 
24. 
24. 
24. [Jorund, Yngve's Son] 
Jorủndr ſonr Yngva konongs var konongr at ủp-(4)-ſǫlom. hann reð þa lꜹndom, oc var optlega (5) a ſủmrủm i hernaðe.  A einhverio ſủ-(6)-mri. for hann með her ſiɴ til Danmerkr (7) hann heriaðe ủm jotland oc fór ủm (8) hꜹſtit iɴ i Limafiorð oc heriaðe þar. (9) hann lá liðe ſíno i Odda ſủnde, 
Jǫrundr, sonr Yngva konungs, var konungr at Uppsǫlum. Hann réð þá lǫndum ok var optliga á sumrum í hernaði.  Á einhverju sumri fór hann með her sinn til Danmerkr. Hann herjaði um Jótland ok fór um haustit inn í Limafjǫrð ok herjaði þar. Hann lá liði sínu í Oddasundi. 
   
Jørund, son til kong Yngve, vart no konge i Uppsalir; han raadde for lande og var jamt um sumrane paa herferd.  Ein sumar fór han med heren sin til Danmark; han herja paa Jylland og fór um hausten inn i Limfjorden og herja der. Han laag med heren sin i Oddasund. 
Kong Yngves søn Jårund var konge i Upsaler; han styrede landet, men var ofte om somrene i hærfærd.  En sommer fór han med sin hær til Danmark, herjede om i Jylland og fór om høsten ind i Limfjorden, hvor han herjede; han laa med sine skibe i Oddasund. 
King Yngvi's son Jorund now became king in Upsala; he ruled the land, but was often away in the summer harrying.  One summer he went with his army to Denmark, harried round about in Jutland and in the autumn went into the Limfjord, where he harried; he lay with his ships in Oddasund. 
þa (10) com þar m her mikiɴ Gylꜹgr (11) Haleyia konongr ſonr Guðlꜹgs er fyʀ var (12) getið.  Hann leɢr tilosto við Jorủnd. Eɴ (13) er Landz menn urðo þess varir, drifa þeir (14) til ǫllủm áttom, bæði með stórom ſci-(15)-pom oc ſmám,  verðr þa Jorủndr (16) ofrliþe boriɴ oc hroðit ſcip hans, (17) hliop hann þa a ſủnd oc varþ hand-(18)-tekiɴ oc leiddr a land upp let (19) þa Gylꜹgr konongr reiſa galga. leiþir (20) hann jorủnd þar til oc lætr hengia hann. (21) lycr s hans æfi, 
Þá kom þar með her mikinn Gýlaugr Háleygjakonungr, sonr Guðlaugs, er fyrr var getit.  Hann leggr til orrostu við Jǫrund, en er landsmenn urðu þess varir, drífa þeir til ǫllum áttum bæði með stórum skipum ok smám.  Verðr þá Jǫrundr ofrliði borinn ok hroðit skip hans. Hljóp hann þá á sund ok varð handtekinn ok leiddr á land upp.  Lét þá Gýlaugr konungr reisa gálga, leiðir hann Jǫrund þar til ok lætr hengja hann. Lýkr svá hans ævi. 
       
Daa kom Gylaug, konge yvi haaløygine, dit med ein stor her; han var son til kong Gudlaug, som det fyrr er fortalt um.  Han legg til slag med Jørund. Men daa landsfolke vart var de, dreiv dei til fraa alle kantar, baade med store og smaa skip.  Daa rauk kong Jørund for yvi-magti, og dei rudde skipe hans; daa sprang han yvi bord og vart fanga og leidd upp paa land.  Daa lét kong Gylaug reisa ein galge og leidde Jørund dit og lét hengja han. Slik ein avfardag fekk han. 
Da kom did med en stor hær Haaløige-kongen Gylaug, søn af Gudlaug, som før er nævnt.  Han lægger til strid med Jårund, men da landets mænd blev var det, drev de til fra alle kanter baade med store og smaa skibe.  Da bliver Jårund overvunden og hans skib ryddet. Han selv løb da overbord, men blev fanget og leiet op paa land.  Da lod kong Gylaug reise en galge, leiede Jårund derhen og lod ham hænge. Saa endte hans dager. 
Then came there with a great army Gylaug, King of the Haleygers, son of Gudlaug who is mentioned above.  He went to battle with Jörund; but when the men of the country became aware of it, they gathered from all quarters with big and little ships.  Then was Jörund overthrown and his ship cleared. He himself leaped overboard, but was seized and taken on to the land.  Then King Gylaug had a gallows raised, led Jörund thereon and had him hanged. So ended his days. 
Sva ſegir Þióðólfr (22) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Varð Iorủndr (23)
hinn er endr ủm do (24)
lífs ủm lattr (25)
i Lima firðe; (26)
þa er habrioſtr (27)
hꜹrva ſleipnir
(38,1) bana Guðlꜹgs (2)
ủm bera ſcylde (3)
oc hagbarðz (4)
herſa valde (5)
hꜹðno leif (6)
at hálſe gecc. (7) 
17. Varð Jǫrundr,
hinns endr of dó,
lífs of lattr
í Limafirði,
þás hábrjóstr
hǫrva sleipnir
(47) bana Goðlaugs
of bera skyldi,
ok Hagbarðs
hersa valdi
hǫðnu leif
at halsi gekk. 
 
Daa Jørund var feig
i forne tid,
live han lét
i Limfjorden,
daa stry-hesten,
høg-bringa,
banen hans Gudlaug
bera skulde,
og de harde reipe,
som Hagbard kvævde,
herse-hovdingen
um halsen gjekk. 
Jårund døden
endelig fandt,
liv-røvet,
i Limfjorden,
da høibrystet
hør-ganger
Gudlaugs bane
bære maatte,
og hersers herre
om halsen
fik Hagbards
haarde strikke. (26) 
Jörund at last
Found his death
And was bereft of life
In the Limfjord,
When the high-breasted
Gallows
Had to bear
The bane of Gudlaug,
And the lord of Herser
Was hard grasped
About the neck
By Hagbard's halter. 
XXIX. Cap. fra Ána gamla Dꜹðe ns konongs. (8) 
XXV. KAPÍTULI [Dauði Auns konungs] 
 
25. 
25. 
25. [Of King On, Jorund's Son] 
Aủn e⟨ða⟩ Ani hét ſonr Jorủndar er konongr var (9) yfir Suium eptir fꜹðor sinn. Hann (10) var vitr maðr oc blót maðr micill. En-(11)-gi var hann hermaðr, ſat hann at lǫn-(12)-dom. 
Aun eða Áni hét sonr Jǫrundar, er konungr var yfir Svíum eptir fǫður sinn. Hann var vitr maðr ok blótmaðr mikill. Engi var hann hermaðr, sat hann at lǫndum. (48) 
 
Aun eller Aane heitte son hans Jørund, som var konge yvi sviane etter far sin; de var ein vis mann og ein stor blotmann, men hermann var han ikkje og sat heime i ro. 
Jårunds søn hed Aun eller Aane, som blev konge over Svearne efter sin fader; han var en vís mand og en stor blotmand, men ingen hærmand og sad hjemme i landet. 
Jörund's son was called Aun or Ani, became king over the Swedes; he was a wise man and a great sacrificer but no warrior, for he stayed at home in his land. 
I þaɴ tíma er þessir konongar váro (13) at ủppſꜹlom er nủ var fra ſagt (14) var yfir Danmǫrko fyrst Danr hiɴ (15) micilláte. hann varð allgamall. þa (16) ſonr hans Froðe hiɴ micilláte eða hiɴ (17) friðſami, þa hans ſynir Halfdan oc (18) friðleifr. þeir váro hermenn miclir (19)  Halfdan var ellri oc fyrir þeim (20) ủm allt. hann fór m her sinn (21) til ſviþioþar, a hendr Aun konongi.  oc (22) átto þeir oʀostor nockorar oc hafðe (23) Halfdan jafnan ſigr. Oc at ly-(24)-ctủm flyðe Aủn konongr i vestra Gꜹt-(25)-land.  þa hafðe hann verit konongr yfir (26) Vpſꜹlom xxv. vetra. hann var oc i gꜹt-(27)-lande xxv. vetra, meþan Halfðan konongr (39,1) var at ủpſǫlom.  Halfðan konongr varð (2) ſóttdꜹðr at upſǫlom oc er hann þar (3) heygðr.  Eptir þat com n konongr enn til ủpp-(4)-ſala. þa var hann Lx. 
Í þann tima, er þessir konungar váru at Uppsǫlum, er nú var frá sagt, var yfir Danmǫrku fyrst Danr inn mikilláti – hann varð allgamall – þá sonr hans, Fróði inn mikilláti eða inn friðsami, þá hans synir, Hálfdan ok Friðleifr. Þeir váru hermenn miklir.  Hálfdan var ellri ok fyrir þeim um alt. Hann fór með her sinn til Svíþjóðar á hendr Auni konungi,  ok áttu þeir orrostur nǫkkurar, ok hafði Hálfdan jafnan sigr, ok at lykðum flýði Aun konungr í Vestra-Gautland.  Þá hafði hann verit konungr yfir Uppsǫlum tuttugu vetr. Hann var ok í Gautlandi tuttugu vetr, meðan Hálfdan konungr var at Uppsǫlum.  Hálfdan konungr varð sóttdauðr at Uppsǫlum ok en hann þar heygðr.  Eptir þat kom Aun konungr enn til Uppsala. Þá var hann sextøgr at aldri. 
           
I den tidi, daa desse kongane, som de no er fortalt um, var i Uppsalir, var fyrst Dan den storlaatne konge i Danmark. Han vart ovgamal. Etter honom kom son hans, Frode den storlaatne eller den fredsame; og so hans sønir, Halvdan og Fridleiv, som var store hermenn.  Halvdan var eldst og den fremste i alt. Han fór med heren sin til Svitjod mot kong Aun,  og dei heldt nokre slag, og jamt vann Halvdan. Og sistpaa flydde kong Aun til Vester-Gautland;  daa hadde han vori konge yvi Uppsalir i 25 vetrar. I Gautland var han og 25 vetrar, medan kong Halvdan var i Uppsalir.  Kong Halvdan lagdest helsott i Uppsalir og er hauglagd der.  Etter dette kom kong Aun (27) til Uppsalir att; daa var han 60 vetrar. 
I den tid, da disse konger var i Upsaler, som nu er nævnte, var i Danmark først Dan den storladne, — han blev meget gammel —, saa hans søn Frode den storladne eller fredsomme, saa hans sønner Halvdan og Fridleiv; de var store hærmænd.  Halvdan var ældst af dem og fremmeligst i alt; han fór med sin hær til Svitjod mod kong Aun;  de havde nogle kampe, og Halvdan fik altid seier, saa kong Aun tilsidst flyede til Vestergautland.  Da havde han været konge over Upsaler i 25 vintre; han var ogsaa i Gautland i 25 vintre, medens kong Halvdan var i Upsaler.  Kong Halvdan døde sottedød i Upsaler og er der hauglagt.  Efter det kom kong Aun atter til Upsaler, da han var 60 aar gammel. 
At that time when these kings who have just been named were in Upsala, Dan Proud was the first king in Denmark – he was now very old. After him came his son Frode (17) the Proud or Peaceful, and after him his sons Halvdan and Fridleiv; they were great warriors.  Halvdan was the eldest of them and the foremost in all things; he went with his army to Sweden against King Aun;  they had several battles and Halvdan always had the victory, so that King Aun at length fled to West Gautland.  He had been king in Upsala for twenty-five winters and was in Gautland for another twenty-five winters whilst King Halvdan was in Upsala.  King Halvdan died of Sickness in Upsala and was there buried in a howe.  After that King Aun came back to Upsala when he was sixty years old, 
þa gerþi hann blot (5) micit oc blet til langlifis sér  oc gaf (6) Oðne ſon ſiɴ oc var honom blótinn Aủn (7) konongr fecc andsvǫr af Oðne, at hann ſcyl-(8)-de lifa Lx vetra Aủn var þa eɴ (9) konongr at ủppſǫlum.  þa com Ǫli hiɴ (10) frøcni m her ſiɴ til Svíþioþar (11) ſonr frilleifs a hendr Aủn konong oc átto (12) þeirostor oc hafþi ále jafnan ſigr (13)  þa flyðe Aủn konongr i aɴat ſiɴ ríki ſitt (14) oc for í vestra Gꜹtland.  Ale var (15) konongr at ủpſǫlom xxv. aðr Star-(16)-kaþr hiɴ gamli drap hann Eptir (17) fall Ala for Aún konongr aptr til (18) Vpſala oc reð þar rikino eɴ (19) xxv 
Þá gerði hann blót mikit ok blét til langlífis sér  ok gaf Óðni son sinn ok var honum blótinn.  Aun konungr fekk þau andsvǫr af Óðni, at hann skyldi enn lifa sex vetr.  Aun var þá enn konungr at Uppsǫlum tuttugu vetr.  Þá kom Áli inn frœkni með her sinn til Svíþjóðar, sonr Friðleifs, á hendr Auni konungi,  ok áttu þeir orrostur, ok hafði Áli jafnan sigr.  Þá flýði Aun konungr í (49) annat sinn ríki sitt ok fór í Vestra-Gautland.  Áli var konungr at Uppsǫlum tuttugu vetr, áðr Starkaðr inn gamli drap hann.  Eptir fall Ála fór Aun konungr aptr til Uppsala ok réð þá ríkinu enn tuttugu vetr. 
                 
Daa gjorde han eit stort blot, og blota for eit langt liv,  og gav son sin aat Odin og blota han.  Kong Aun fekk de svare av Odin, at han skulde liva endaa i 60 vetrar.  Aun var daa konge i Uppsalir i 25 vetrar til.  Daa kom Aale den frøkne, son til kong Fridleiv, med heren sin til Svitjod mot kong Aun,  og heldt fleire slag med han, og jamt vann Aale.  Daa flydde kong Aun andre gongen fraa rike sitt og fór til Vester-Gautland.  Aale var konge i Uppsalir i 25 vetrar; daa drap Starkad den gamle han.  Daa Aale var fallin, fór kong Aun attende til Uppsalir og raadde der for rike i 25 vetrar til. 
Da gjorde han et stort blot for at faa langt liv  og gav Oden sin søn, som da blev blotet til ham.  Kong Aun fik det svar af Oden, at han endnu skulde leve i 60 aar.  Aun var nu fremdeles konge i Upsaler i 25 vintre.  Da kom Aale den frøkne, søn af Fridleiv, med sin hær til Svitjod imod kong Aun;  de havde nogle kampe, og Aale seirede altid.  Da flyede kong Aun anden gang fra sit rige og fór til Vestergautland.  Aale var konge i Upsaler i 25 vintre, indtil Starkad den gamle dræbte ham.  Efter Aales død fór kong Aun atter til Upsaler og styrede da atter riget i 25 vintre. 
and he then offered a great sacrifice in order to have long life;  he gave to Odin his son who was then sacrificed to him.  King Aun had this answer from Odin, that he should still live for sixty years.  Aun was king in Upsala for another twenty-five years  until Ali the Bold, son of Fridleiv, came with his army to Sweden against King Aun;  they fought several battles and Ali always won.  Then King Aun fled a second time from his kingdom and went to West Gautland.  Ali was king in Upsala for twenty-five years until Starkad the Old slew him.  After Ali's death, King Aun went back to Upsala and ruled the kingdom again for twenty-five years. 
þa gerþi hann blót micit oc (20) blotaðe ꜹðrom ſyni ſinom þa (21) ſagðe Oþinn honom at hann ſcylde (22) æ lifa meþan hann gæfi Oðni ſon sinn (23) et tíủnda huert ár. oc þat (24) m at hann ſcylde heiti gefa (25) nockoro heraðe i lande síno eptir (26) tǫlo ſona ſiɴa þeira er hann bló-(27)-taðe til Oþins.  Eɴ þa er hann (28) hafþi blótat vij. ſonom ſinom. (40,1) þa lifðe hann x. vetr, ſva at hann (2) mátte ecki ganga. var hann þa a (3) ſtóli boriɴ.  þa blótaðe hann enom (4) viija ſyni ſinom. oc lifðe hann þa enn (5) x. vetra oc lá þa i kǫr. (6)  þa blotaðe hann (7) enom. ix. da ſyni sínom oc lifðe þa eɴ x. vetra (8) þa dracc hann horn ſem lé-(9)-barn. 
Þá gerði hann blót mikit ok blótaði ǫðrum syni sínum.  Þá sagði Óðinn honum, at hann skyldi æ lifa, meðan hann gæfi Óðni son sinn it tíunda hvert ár, ok þat með, at hann skyldi heiti gefa nǫkkuru heraði í landi sínu eptir tǫlu sona sinna, þeira er hann blótaði til Óðins.  En þá er hann hafði blótat sjau sonum sínum, þá lifði hann tíu vetr svá, at hann mátti ekki ganga. Var hann þá á stóli borinn.  Þá blótaði hann inum átta syni sínum, ok lifði hann þá enn tíu vetr ok lá þá í kǫr.  Þá blótaði hann inum níunda syni sínum ok lifði þá enn tíu vetr. Þá drakk hann horn sem lébarn. 
         
Daa gjorde han eit stort blot og blota andre sonen sin.  Daa sagde Odin til han, at han skulde liva heile tidi, so lengi han gav Odin ein av sønine sine tiandekvart aar, og likeins at han gjeva eit herad i lande sitt namn etter tale paa sønine sine som var han blota til Odin.  Men daa han hadde blota 7 av sønine sine, levde han i 10 vetrar slik at han ikkje kunde ganga, og dei bar han paa ein stol.  Daa blota han den aattande sonen sin, og levde daa 10 vetrar til og laag til sengs.  Daa blota han den niande sonen sin, og levde endaa 10 vetrar; daa drakk han av eit horn som eit sogbarn. 
Da gjorde han et stort blot og blotede sin anden søn;  da sagde Oden ham, at han skulde leve stadig, saalænge han gav Oden en søn hvert 10de aar, og lagde til, at han skulde give et herred i sit land navn efter tallet paa de sønner, han blotede til Oden.  Da han havde blotet syv af sine sønner, levede han i 10 vintre saa, at han kunde ikke gaa, men blev baaret paa stol.  Da blotede han sin 8de søn og levede da atter i 10 vintre, men laa da i seng.  Da blotede han sin 9de søn og levede da atter i 10 vintre; da drak han af horn som spædbarn. 
He then made a great sacrifice and offered his second son;  Odin then told him he should go on living as long as he (18) gave him a son every ten years and further gave a name to each of the districts of his land according to the number of those sons he offered up to Odin.  When he had offered up seven of his sons he lived for ten years till he could not walk and had to be borne on a stool.  Then he sacrificed his eighth son and lived for ten more years, but now he had to lie in his bed.  Then he offered up his ninth son and hved for another ten years, but now he drank from his horn like a baby. 
þa atti eiɴ ſon eptir, oc (10) vilde hann þa blota þeim. oc þa (11) villdi hann gefa oðni upſali oc þꜹ (12) heroð er þar liɢia til oc láta cal-(13)-la þat tiunda land.  Suíar bǫɴoðo (14) honom þat. oc varþ þa ecki blót.  Siþan (15) andaðiz Aủn konongr oc er hann heygðr (16) at ủpſolom.  þat er ſiþan cǫll A-(17)-na ſott ef maðr deyr verclꜹs af (18) elli. 
Þá átti Aun einn son eptir, ok vildi hann þá blóta þeim, ok þá vildi hann gefa Óðni Upsali ok þau heruð, er þar liggja til, ok láta kalla þat Tíundaland.  Svíar bǫnnuðu honum þat, ok varð þá ekki blót.  Síðan andaðisk Aun konungr, ok er hann heygðr at Uppsǫlum.  Þat er síðan kǫlluð Ánasótt, ef maðr deyr verklauss af elli. 
       
Daa hadde han att ein son, og daa vilde han blota honom og gjeva Odin Uppsalir og dei herad som ligg til, og kalla de Tiundaland.  Sviane meinka han dette, og de vart ikkje noko blot av.  Dermed døydde kong Aun, og han er hauglagd i Uppsalir.  Sidan kalla dei de Aane-sott, naar ein mann døyr av alderdom utan verk. 
Da havde Aun en søn tilbage og vilde da blote ham; (27) han vilde da give Oden Upsaler og de herreder, som ligger der til, og lade kalde det Tiundaland.  Men Svearne forbød ham det, og det blev da intet blot af.  Derpaa døde kong Aun, og er han haugsat ved Upsaler.  Det kaldes siden Aane-sott, naar en mand dør af ælde uden sygdom. 
Aun had now one son left and would sacrifice him; he wanted to give Odin Upsala and the lordships which lie thereto and he had it called Tiundaland.  But the Swedes forbade him and the offering was put off.  Thereupon King Aun died and was buried in a howe near Upsala.  It was afterwards called Ana-sott when a man died of old age without any sickness. 
Sva ſegir Þióðólfr. (19) 
Svá segir Þjóðólfr: (50) 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Knátte endr (20)
at upſolom (21)
ána ſótt (22)
n ủm ſtanda; (23)
oc þrá lífr (24)
þiɢia ſcyldi (25)
jóþs aþal (26)
ꜹþro ſinni (27)
Oc ſveiðuðs (28)
at sér huerfði (29)
mækil lut (30)
eɴ miavara. (41,1)
er okreins (2)
attunga rioðr (3)
lꜹgðis odd (4)
liɢiandi dracc. (5)
Máttit haʀ (6)
hiarþar mæki (7)
ꜹſtr konongr (8)
upp vm hallda. (9) 
18. Knátti endr
at Uppsǫlum
ánasótt
Aun of standa,
ok þrálífr
þiggja skyldi
jóðs alað
ǫðru sinni.
Ok sveiðurs
at sér hverfði
mækis hlut
enn mjǫ́vara,
es okhreins
ǫ́ttunga rjóðr
lǫgðis odd
liggjandi drakk.
Máttit hárr
hjarðar mæki
austrkonungr
upp of halda. 
 
Endeleg kunde
i Uppsalir
Aane-sott
Aun faa kjenna,
og seigliva
skulde han faa
andre gongen
unge-bragd,
og den smale
odden av kvasse
verjo til stuten
vende han aat seg.
Han som frendar
farga med blod,
av lange stute-horn
liggjande drakk.
Ukse-sverde
orka ’kje graahærd
auster-kongen
uppe halda. (28) 
Endelig kunde
i Upsaler
Aun faa føle
aane-sott.
Langlivet han
leve skulde
anden gang
som en unge,
da af odden
paa oxehorn
sønners drabsmand
drak liggende.
Men mjødhornet
mægtede ikke
østerkongen
op at holde. 
At last Aun
In Upsala
Began to feel
Ana-sott.
A long life
He should live.
Yet once more,
Like a young child,
When from the point
Of the ox's horn
The slayer of his sons
Drank lying down;
For the eastern king
Had no might
To hold up
The mead horn. 
XXX. Cap. Dꜹðe Egils konongs. (10) 
XXVI. KAPÍTULI [Dauði Egils konungs] 
 
26. 
26. 
26. [Of Egil and Tunne] 
Egill hét sonr ns hins gamla. (11) er konongr var eptir fꜹðor sinn siɴ i Sviþioð. (12) hann var engi hermaðr oc ſat at lǫndom i (13) kyʀſæti.  Tuɴi hét þræll hans er (14) verit hafði m Ana hinom gam–-(15)-la fe hirþir hans.  Eɴ er Ani var (16) aɴdaðr, þa toc Tủɴi óf lꜹſa–-(17)-fiár oc gf i jorð.  Eɴ er (18) Egill var konongr, þa ſetti hann Tuɴa (19) með þrælom ꜹðrom.  Hann kủɴi (20) þ ſtor illa. oc hlióp i brot oc (21) með honom margir þrælar oc toco þa (22) ủpp lꜹſa féit er hann hafðe fól-(23)-git. gaf hann þat mǫnnom ſinom, eɴ þeir (24) toco hann til hofþingia.  Siþan dreif (25) til hans mart illþyðis fólc. lágo (26) vti v a morcom. ſtủndom hliopo þeir (27) i heroð oc rænto menn eða drapo. (42,1) 
Egill hét sonr Auns ins gamla, er konungr var eptir fǫður sinn í Svíþjóðu. Han var engi hermaðr ok sat at lǫndum í kyrrsæti.  Tunni hét þræll hans, er verit (51) hafði með Ána inum gamla, féhirðir hans.  En er Áni var andaðr, þá tók Tunni óf lausafjár ok gróf í jǫrð.  En er Egill var konungr, þá setti hann Tunna með þrælum ǫðrum.  Hann kunni því stórilla ok hljóp í brot ok með honum margir þrælar, ok tóku þá upp lausaféit, er hann hafði fólgit. Gaf hann þat mǫnnum sínum, en þeir tóku hann til hǫfðingja.  Síðan dreif til hans mart illþýðisfólk, lágu úti á mǫrkum, stundum hljópu þeir í heruð ok ræntu menn eða drápu. 
           
Egil heitte son hans Aun den gamle, som var konge i Svitjod etter far sin. Han var ingin hermann og sat heime i ro.  Han hadde ein træl, som heitte Tunne, som hadde vori skattmeister hjaa Aane den gamle.  Daa Aane hadde andast av, so tok Tunne mykje lausøyre og grov ned i jordi.  Men daa Egil vart konge, sette han Tunne millom hine trælane;  dette lika han fælt ille og strauk av, og mange andre trælar med. Dei tok upp lausøyren, som Tunne hadde gøymt; den gav han mennane sine, og dei tok han til hovding.  Sidan dreiv de mange illgjerningsmenn til han; dei laag ute paa skogen, og stundom snøgga dei seg ned i bygdine og røva fraa folk eller drap deim. 
Aun den gamles søn hed Egil, som var konge i Svitjod efter sin fader; han var ingen hærmand og sad hjemme i ro.  Tunne hed hans træl, som havde været fehirde hos Aun den gamle.  Men da Aun var død, tog Tunne meget løsøre og gravede det i jorden.  Da Egil var bleven konge, satte han Tunne blandt de andre træler;  det likte han slet ikke og løb bort, og med ham mange træler. De tog nu op det løsøre, han havde skjult, og han gav det til sine folk, men de tog ham til høvding.  Siden drev mange onde mennesker til ham; de laa ude i skogene, og stundom løb de ind i bygdene og rante eller dræbte folk. 
The son of Aun the Old was called Egil, who was king in Sweden after his father; he was no fighter but sat at home at his ease.  His thrall was named Tunni and he had been scot-gatherer to Aun the Old.  But when Aun was dead, Tunni took great treasure and buried it in the earth.  When Egil became king he put Tunni amongst the other thralls;  Tunni took this badly and ran away and with him went many thralls. They now unearthed the he had hidden and he gave it to his folk, and they took him as their leader.  Afterwards many evil men went to him; they lay in the woods and at times they rushed into dwellings and robbed or killed the folk there. 
Egill konongr ſpurði þetta oc fór leita (2) þeira með liðe síno Eɴ er hann ha-(3)-fðe tekit sér nattſtað a eiɴi nott (4) þa com þar Tunni með liðe síno (5) oc liop a þa ovara. oc drapo lið (6) micit af konongi.  Eɴ er Egill konongr varþ (7) vaʀ v ufrið. þa ſneriz hann til við-(8)-tǫko. ſetti upp merki ſitt eɴ lið (9) flyðe mart fra honom.  Þeir Tunni ſotto (10) at diarflega. Sa þa Egill konongr engan (11) aɴan ſiɴ coſt eɴ flyia.  þeir (12) Tunni rako þa flóttaɴ allt til (13) ſcógar. Siþan fóro þeir aptr i byg-(14)-ðena, heriaðo oc rænto. oc fen-(15)-go þa enga motſtǫðo.  Fe þat (16) alt er Tủɴi toc i heraðeno, (17) gaf hann liðs mǫnnom. varþ hann af þ (18) vinſæll oc fiolmennr. 
Egill konungr spurði þetta ok fór leita þeira með liði sínu.  En er hann hafði tekit sér náttstað á einni nótt, þá kom þar Tunni með liði sínu ok hljóp á þá óvara ok drápu lið mikit af konungi.  En er Egill konungr varð varr við ófrið, þá snørisk hann til viðtǫku, setti upp merki sitt, en lið flýði mart frá honum.  Þeir Tunni sóttu at djarfliga. Sá þá Egill konungr engan annan sinn kost en flýja.  Þeir Tunni ráku þá flóttann alt til skógar. Síðan fóru þeir aptr í byggðina, herjuðu ok ræntu ok fengu þá enga mótstǫðu.  Fé þat alt, er Tunni tók í heraðinu, gaf hann liðsmǫnnum sínum. Varð hann af því vinsæll ok fjǫlmennr. 
           
Kong Egil spurde dette og fór ut og leita etter deim med folke sitt.  Men ein gong han hadde fengi hus til natti, so kom Tunne der med mennane sine og sprang uventande paa deim og drap mykje folk for kongen.  Daa kong Egil vart var ufreden, vilde han setja seg mot og sette upp merket sitt, men mykje folk flydde fraa han.  Tunne og hans folk gjekk djervt paa, og daa kong Egil ingi onnor raad enn aa fly.  Tunne og hine jaga deim alt til skogs; sidan fór dei attende til bygdi og herja og røva, og ingin sette seg mot.  Alt de godse, som Tunne tok i bygdi, gav han aat mennane sine, og av dette vart han vensæl og fekk mykje folk. 
Da kong Egil fik vide det, fór han med sine mænd for at lede efter dem.  Men da han en aften havde taget natteherberge, kom Tunne med sin hær over dem uventet og dræbte mange af kongens mænd.  Da kong Egil merkede ufreden, vilde han gjøre modstand og satte sit merke op, men mange af hans hær flyede fra ham.  Tunne og hans mænd søgte djervt imod; da havde kong Egil intet andet vilkaar end at fly.  Tunne forfulgte de flygtende lige til skogen; siden fór han tilbage til bygden, herjede og rante og fik da ingen modstand.  Alt det gods, som Tunne tog i herredet, gav han sine mænd; deraf blev han vennesæl og fik stor folkehjælp. 
When King Egil heard of this he went with his men to look for them.  But when in the evening he had taken his lodging for the night Tunni suddenly came upon them with his army and slew many of the king's men.  When King Egil marked this uproar he wanted to stop it and set up his standard, but many of his army had fled from him.  Tunni and his men fought him boldly, anq then King Egil had naught to do but flee.  Tunni followed them as they fled right into the woods, but he afterwards came back to the building, harried and robbed, but no one withstood him.  All the goods which Tunni took in that district (19) he gave to his men; thereby he drew many friends and got great help from the people. 
Egill konongr (19) ſamnaðe her oc for tilosto i (20) moti Tunna  þeir borðuz oc hafðe (21) Tunni ſigr. en Egill konongr flyðe oc lét (22) lið micit þeir Egill konongr oc Tunni átto viij. (23) oʀostor. oc hafðe Tunni ſigr i ǫllom. (24)  Eptir þat flyðe Egill konongr landit oc (25) ủt i Danmǫrk a Selủnd til (26) froþa hins frcna,  hann hét fro-(27)-þa konongi til liðs ſcatte af Suium (43,1) þa fecc froðe honom her oc kap-(2)-pa ſina.  For þa Egill konongr til sui þioðar. (3) Eɴ er Tunni ſpyʀ þat fór hann i móte (4) honom með ſitt lið.  varþ þa oʀosta (5) micil. þar fell Tunni, en Egill konongr (6) toc þa v rici síno. Danir foro a-(7)-ptr. 
Egill konungr samnaði her ok fór til orrostu í móti Tunna.  Þeir bǫrðusk ok hafði Tunni sigr, en Egill flýði ok lét lið mikit.  Þeir Egill konungr ok Tunni áttu átta orrostur, ok hafði Tunni sigr í ǫllum.  Eptir þat flýði Egill konungr landit ok út í Danmǫrk á Selund til Fróða ins frœkna.  Hann hét Fróða konungi til liðs skatti af Svíum. Þá fekk Fróði honum her ok kappa sína.  Fór þá Egill konungr til Svíþjóðar, en er Tunni (52) spyrr þat, fór hann í móti honum með sitt lið.  Varð þá orrosta mikil. Þar fell Tunni, en Egill konungr tók þá við ríki sínu. Danir fóru aptr. 
             
Kong Egil samla ein her og fór til strid mot Tunne;  dei heldt slag, og Tunne vann, men kong Egil flydde og miste mykje folk.  Kong Egil og Tunni heldt 8 slag, og Tunne vann i deim alle.  Etter dette flydde kong Egil ut or lande og til Danmark, til Frode den frøkne paa Selund.  Han lova kong Frode skatt av sviane til aa faa hjelp. Daa gav Frode han ein her og kjempune sine,  og med deim fór kong Egil til Svitjod. Men daa Tunne spurde de, fór han mot han med sitt folk.  Daa vart de eit stort slag; der fall Tunne, men kong Egil tok daa att rike sitt, og danine fór heim. 
Kong Egil samlede hær og fór til strid imod Tunne;  i kampen fik Tunne seier, men (28) kong Egil flyede og mistede mange folk.  Kong Egil og Tunne holdt 8 slag, og Tunne fik seier i alle.  Derefter flyede kong Egil fra landet og ud til Danmark til Frode den frøkne i Selund.  Han lovede kong Frode skat af Svearne, om han fik hjælp; Frode gav ham da en hær og sine kjæmper.  Kong Egil fór da til Svitjod, men da Tunne fik vide det, fór han imod ham med sin hær.  Det blev da et stort slag, Tunne faldt, men kong Egil tog da atter sit rige; Danerne fór hjem. 
King Egil gathered his troops together and went to fight against Tunni;  In the battle Tunni had the victory, and King Egil fled and lost many of his men.  King Egil and Tunni fought eight battles and Tunni had the victory in them all.  Thereupon King Egil fled from the land to Denmark, to Frode the Bold in Zealand.  He promised King Frode scot from Sweden if he would give him help; Frode then gave him an army and his own warriors.  King Egil then went to Sweden and when Tunni heard of it he went with his army to meet him.  Then there was a great battle; Tunni fell and King Egil took back his kingdom; the Danes went home. 
Egill konongr ſendi froþa konongi goþar (8) giafir oc stórar a hveriom miſ-(9)-ſerom. eɴ galt engan ſcatt dǫ-(10)-nom, oc hellz þo vinfengi þeira (11) froþa.  Siþan er Tunni fell reð Egill (12) konongr rikino iij. vetr. 
Egill konungr sendi Fróða konungi góðar gjafar ok stórar á hverjum misserum, en galt engan skatt Dǫnum, ok helzk þó vinfengi þeira Fróða.  Síðan er Tunni fell, réð Egill konungr ríkinu þrjá vetr. 
   
Kong Egil sende kong Frode gode og store gaavur kvart aar, men han reidde ingin skatt til danine; men venskapen heldt seg endaa (29) millom honom og Frode.  Etter Tunne var fallin, raadde Egil aaleine for rike i 3 vetrar. 
Kong Egil sendte kong Frode gode og store gaver hvert aar, men betalte ikke skat til Danerne; dog holdt venskabet sig mellem ham og Frode.  Efter Tunnes død raadede kong Egil i tre vintre. 
King Egil sent King Frode a great and goodly gift each year, but paid no scot to the Danes; friendship, however, still held between Egil and Frode.  After Tunni's death, King Egil ruled for three years. 
þa varð i Sui-(13)-þioð. at griðủngr ſa er til blótz (14) var ætlaðr var gamall oc aliɴ sva (15) cappſamlega at hann var maɴygr. Eɴ (16) er menn villdo taca hann, þa hlióp (17) hann a ſcóg oc varþ galiɴ. oc var (18) lengi a viðom. oc hiɴ meſti ſpell-(19)-virki v menn Egill konongr var veiði maðr (20) micill. hann reið ủm daga optlega (21) a markir dyr at veiða. 
Þat varð í Svíþjóð, at griðungr sá, er til blóts var ætlaðr, var gamall ok alinn svá kappsamliga, at hann var mannýgr, en er menn vildu taka hann, þá hljóp hann á skóg ok varð galinn ok var lengi á viðum ok inn mesti spellvirki við menn.  Egill konungr var veiðimaðr mikill. Hann reið um daga optliga á markir dýr at veiða. 
   
Daa hende de i Svitjod, at ein gra-ukse, som var etla til bloting, hadde vorti gamal og gjødd so upp, at han vart mannvond; daa dei vilde taka han, sette han til skogs og vart galin og var lengi i skogen og gjorde mykje skade for folk.  Kong Egil var ein stor skyttar, han reid jamt um dagane ute i skogane og veidde dyr. 
Da hændte det i Svitjod, at en oxe, som skulde bruges til blot, var gammel og opfød saa sterkt, at den blev mand-olm, og da man vilde tage den, løb den paa skogen, blev galen og var længe et skadedyr ude i skogen.  Kong Egil var en stor veidemand, han red ofte om dagen ud i skogene for at veide dyr. 
It then befell in Sweden that an ox which was to be used for the offering had grown old and was overmuch fattened so that it became dangerous, and when they wanted to take it, it dashed to the wood, became mad and was for a long time a scathesome beast in that wood.  King Egil was a great hunter, and he often rode in the daytime to the wood to hunt wild animals. 
Þat var (22) eitt ſiɴ at hann var riðiɴ a veiþar (23) með menn ſina, kononogr hafðe ellt (24) dýr eitt lengi. oc heypti eptir (25) i ſcógiɴ f ǫllom mǫnnom.  Þa ver-(26)-ðr hann vaʀ v griþungiɴ. oc reið (27) til oc vill drepa hann Griþungr ſnyr (44,1) i moti, oc com konongr lagi a hann. oc ſcar (2) or ſpíotið. griþungr ſtacc horno-(3)-nom a ſiþo, heſtinom, ſva at hann fell (4) þegar flatr oc ſva konongr Þa liop konongr (5) a føtr oc vill bregða ſverþi. (6) Griþungr ſtacc þa hornonom fyrir briost (7) honom ſva at a kafi ſtoð.  Þa co-(8)-mu at konongs menn oc drapo griðungiɴ.  konongr (9) lifði litla hriþ. oc er hann heygþr (10) at ủpſolom. 
Þat var eitt sinn, at hann var riðinn á veiðar með menn sína. Konungr hafði elt dýr eitt lengi ok hleypði eptir í skóginn frá ǫllum mǫnnum.  Þá verðr hann varr við griðunginn ok reið til ok vill drepa hann.  Griðungr snýr í móti ok kom konungr lagi á hann, ok skar ór spjótit. Griðungr stakk hornunum á síðu hestinum, svá at hann fell þegar flatr ok svá konungr.  Þá hljóp konungr á fœtr ok vill bregða sverði. Griðungr stakk þá hornunum fyrir brjóst honum, svá at á kafi stóð.  Þá kómu at konungs menn ok drápu griðunginn.  Konungr lifði lítla hríð ok er hann heygðr at Uppsǫlum. 
           
Det var ein gong han reid paa veidestig med mennane sine. Kongen hadde lengi jaga paa eit dyr, og reid etter inn i skogen fraa alle mennane sine.  Daa vart han var gra-uksen, og reid til og vilde drepe han.  Gra-uksen snudde seg mot han, og kongen stakk til han, men spjote skar seg ut. Gra-uksen stakk horni i sida paa hesten, so han datt flat ned paa flekken, og kongen med.  Daa sprang kongen upp paa føtane og vilde draga sverde, men gra-uksen stanga han for brjoste, so horni gjekk radt inn.  Daa kom menname aat kongen til og drap gra-uksen;  kongen levde berre ei liti stund og er hauglagd i Uppsalir. 
Det hændte engang, da han havde redet paa veide med sine mænd; da havde han fulgt et dyr længe og havde redet efter det i skogen fra alle sine mænd.  Da stødte han paa oxen, red til og vilde dræbe den,  men oxen vendte sig imod ham. Kongen stak til den, men spydet skar sig ud, og oxen stak nu hornene i hestens side, saa den strax faldt flad ned og med den kongen.  Da løb kongen op igjen og vilde drage sit sverd, men oxen stak ham hornene i brystet, saa de stod dybt i.  Da kom kongens mænd til og dræbte oxen,  men kongen levede kun en kort stund og er haugsat ved Upsaler. 
It once happened when he had ridden hunting with his men that he followed an animal for a long time and had ridden after it into the wood away from all his men.  Then he came upon the ox, so that he rode towards it to slay it,  but the ox turned on him. The king struck at it but his spear sheered off and the ox stuck its horns into the flank of the horse which straightway fell down flat and the king with him.  The king then leaped up again and would draw his sword, but the ox stuck its horns into his breast so that they went deep in.  Then the king's men came up and slew the ox,  but the king lived only a short while and was buried in a howe near Upsala. 
Sva ſegir Þióðólfr (11) 
Sva segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Oc Lofſæll (12)
or lande fló (13)
tys áttungr (14)
Tuɴa riki; (15)
en flæming (16)
faʀa triono (17)
jotuns eykr (18)
a agli rꜹð. Sa er vm ꜹſtr (19)
áðan hafði (20)
brúna hꜹrg (21)
um boriɴ lengi. (22)
en ſcíð lꜹs (23)
ſcilfinga nið (24)
hæfis hioʀ (25)
til hiarta ſtoð. (26) 
19. Ok lofsæll
ór landi fló
Týs ǫ́ttungr
Tunna ríki. (53)
En flæming
farra trjónu
jǫtuns eykr
á Agli rauð,
sás of austmǫrk
áðan hafði
brúna hǫrg
of borinn lengi,
en skíðlauss
Skilfinga nið
hœfis hjǫrr
til hjarta stóð. 
 
Og den lovsæle laut
or lande røma,
son hans Ty,
for Tunne den megtuge.
Men jotuns øyken
paa Egil farga
blanke panne-sverd
av blode raudt,
uksen, som hadde
aust i skogen
hovude lengi
høgt bori;
men hovud-sverde
slire-laust
Skilvings-sonen
stod til hjarta. 
For Tunnes magt
Tys ætling,
den lovpriste,
fra landet flyed’.
Men oxen
olm sit horn
farved blodigt
i Egils bryst,
den som øster
ofte og længe
hovedet høit
havde baaret.
Og hornets sverd
i hjertet stod
paa Skilvingers
skjønne ætling. 
Before Tunni's might
The highly praised
Offspring of Tyr
Fled from the land.
But the straying ox
Locked its horn,
Much stained with blood,
In Egil's breast.
That ox in the east
Oft and long
Its lofty head
Had borne.
And the sword-like horn
Stood deep in the heart
Of the Skilvings'
Fair offspring. (20) 
XXXI. Cap. Fall Ottars konongs. (27) 
XXVII. KAPÍTULI [Fall Óttars konungs] 
 
27. 
27. 
27. [Of King Ottar] 
Ottaʀ konongr ſonr Egils er ríki oc konongdom (45,1) toc eptir hann  vingaðiz æcki vid froða. (2) þa ſendi froði menn til Ottars konongs at (3) heimta ſcatt þaɴ er Egill hafðe heitið (4) honom.  Ottaʀ ſvarar ſva at Suiar hefði (5) alldregi ſcatt golldit dnom. ſegir at hann mundi (6) oc ſva gera. Foro aptr ſendimenn froði (7) var hermaþr micill. 
Óttarr hét sonr Egils, er ríki ok konungdóm tók eptir hann.  Hann vingaðisk ekki við Fróða. Þá sendi Fróði menn til Óttars konungs at heimta skatt þann, er Egill hafði heitit honum.  Óttarr svarar svá, at Svíar hefði aldri skatt goldit Dǫnum, segir, at hann (54) myndi ok svá gera. Fóru aptr sendimenn.  Fróði var hermaðr mikill. 
       
Ottar heitte son hans Egil, som tok rike og kongedøme etter han.  Han gjorde seg ikkje til vens med kong Frode. Daa sende kong Frode menn til kong Ottar til aa henta den skatten, som Egil hadde lova han.  Ottar svara de, at sviane aldri hadde lagt skatt til danine, og sagde at han vilde ikkje gjera de han heller. Sendemennane fór attende.  Frode var ein stor hermann. 
Egils søn hed Ottar, som tog rige og kongedømme efter ham.  Han holdt ikke venskab med Frode. Da sendte Frode mænd til kong Ottar for at kræve den skat, som Egil (29) havde lovet ham.  Ottar svarer, at Svearne havde aldrig betalt skat til Danerne, han vilde heller ikke gjøre det; sendemændene fór tilbage.  Frode var en stor hærmand. 
Egil's son was called Ottar, who took his country and kingdom after him.  He was not friendly towards Frode, who then sent men to King Ottar to demand the scot which Egil had vowed him.  Ottar answered that the Swedes had never paid scot to the Danes nor would he do so; the messengers went back.  Frode was a mighty warrior, 
Þat var a eino ſumre at (8) froþi for með her sinn (9) til Sviþioþar. Gørði (10) þar upprásir oc herjaðe. drap márt fólk (11) en ſủmt hertóc hann Hann fecc allmicit her-(12)-fang. hann breɴde oc viða bygðena oc (13) gerþi et meſta hervirki. 
Þat var á einu sumri, at Fróði fór með her sinn til Svíþjóðar, gerði þar upprás ok herjaði, drap mart fólk, en sumt hertók hann.  Hann fekk allmikit herfang. Hann brenndi ok víða byggðina ok gerði it mesta hervirki. 
   
De var ein sumar, at Frode fór med heren sin til Svitjod og gjekk i land der og herja og (30) drap mykje folk og fanga sume.  Der fekk han ovmykje herfang, brende bygdi vidt umkring og gjorde stort herverk. 
Det var en sommer, at Frode fór med sin hær til Svitjod, gik op der og herjede, dræbte mange, men fangede andre;  han fik meget hærfang; han brændte ogsaa vide bygden og gjorde megen skade. 
and one summer he went with his army to Sweden, attacked it and harried there, killed many folk and took others prisoner;  he got much booty, burned dwellings far and wide and did great scathe. 
at ſumar for (14) froði konongr at heria i ꜹstr veg. þar ſpurþi (15) Ottaʀ at froþi konongr var eigi i landi-(16)-no.  þa ſtigr hann á herſcip oc feʀ (17) ut i Danmǫrk oc heriar þar. oc fær (18) enga mótſtǫþo.  Hann ſpyʀ at ſamna–-(19)-ðr micill var a Selủndi. ſtefnir hann (20) þa veſtr i eyrarſủnd. ſiglir þa ſuðr (21) til Jotlandz oc leɢr i Lima fiorð. Her-(22)-iar þa á vendli. breɴir þar oc gørir (23) mioc aleyðo. 
Annat sumar fór Fróði konungr at herja í Austrveg. Þat spurði Óttarr konungr, at Fróði var eigi í landinu.  Þá stígr hann á herskip ok ferr út í Danmǫrk ok herjar þar ok fær enga mótstǫðu.  Hann spyrr, at samnaðr mikill var á Selundi. Stefnir hann þá vestr í Eyrarsund, siglir þá suðr til Jótlands ok leggr í Limafjǫrð, herjar þá á Vendli, brennir þar ok gerir mjǫk aleyðu. 
     
Sumaren etter fór kong Frode paa herjing i Austerveg, daa spurde kong Ottar, at kong Frode ikkje var i lande.  Han gjeng um bord pa herskip og fer til Danmark og herjar der, og ingin sette seg imot.  Han spør, at de hadde samla seg mykje folk på Selund, og stemner daa vest til Øresund og sigler so sør til Jylland og legg inn i Limfjorden og herjar paa Vendil og brenner og snøyder av. 
Næste sommer fór kong Frode for at herje i Østervei. Det spurgte Ottar, at kong Frode ikke var hjemme.  Han stiger da paa hærskibe, farer ud til Danmark, herjer der og faar ingen modstand.  Han hører, at det var stor hærsamling i Selund, stævner derfor vester [nord] i Øresund og seiler derpaa syd [vest] til Jylland, lægger ind i Limfjorden og herjer paa Vendel, brænder der og lægger landet øde. 
Next summer he went to harry on the Östervei and then King Ottar learned that King Frode was not at home.  He then went aboard his warships, fared out to Denmark, harried there and was not withstood.  He heard that there was a great army gathered in Zealand, and thereupon he sailed south to Jutland; he lay in the Limfjord, harried on the Vendel and burned and laid waste the land. 
Vꜹttr oc faſti heto (24) jarlar froþa, þa hafðe froþi ſett (25) til landvarnar i Danmorc meþan hann (26) var or landi.  Eɴ er jarlar ſpurþo (27) at Suía konongr heriaði i Danmorc (28) þa ſamna þeir her oc lꜹpa a ſcip. (29) oc ſigla ſuðr til Limafiarþar coma (46,1) þar miok á ủvart Óttari konongi, le-(2)-ɢia þegar til oʀosto.  taca Suiar væl i (3) mot, fellr lið hvaʀa tveɢio. Eɴ ſva (4) ſem lið fell af dꜹnom com aɴat (5) meira þar or heroðom, oc ſva var (6) tillagt ollom þeim ſcipom er i nǫnd (7) váro lykr ſva oʀosto, at þar fell Ottarr konongr (8) oc mestr lủti liðs hans.  Danir tóco (9) líc hans oc flủtto til Landz oc lꜹ-(10)-gðo up a hꜹg eiɴ léto þar rífa (11) dyr oc fugla hræin.  Þeir gera tre-(12)-kráco eína oc ſendi til Sviþioþar (13) oc ſegia at eigi var meira verðr Ot-(14)-tar konongr þeira. þeir cǫlloðo ſiþan Ottar ven-(15)-dil kraco 
Vǫttr ok Fasti hétu jarlar Fróða. Þá hafði Fróði sett til landvarnar í Danmǫrk, meðan hann var ór landi.  En er jarlar spurðu, at Svíakonungr herjaði í Danmǫrk, þá samna þeir her ok hlaupa á skip ok sigla suðr til Limafjarðar,  koma þar mjǫk á óvart Óttari konungi, leggja þegar til orrostu.  Taka Svíar vel í mót. Fellr lið hvárra tveggja, en svá sem lið fell af Dǫnum, kom annat meira þar ór heruðum, ok svá var til lagt ǫllum þeim skipum, er í nánd váru.  Lýkr svá orrostu, at þar fell Óttarr konungr ok mestr hluti liðs hans.  Danir tóku lik hans ok fluttu til lands ok lǫgðu upp á haug einn, létu þar rífa dýr ok fugla hræin.  Þeir gera trékráku eina ok senda til Svíþjóðar ok segja, at eigi var meira verðr Óttarr konungr þeira. Þeir kǫlluðu síðan Óttar vendilkráku. 
             
Vott og Faste heitte jarlane hans Frode, som Frode hadde sett til aa verja lande i Danmark, medan han sjølv var burte.  Daa jarlane spurde, at sviakongen herja i Danmark, daa samlar dei ein her og gjeng um bord og sigler sør til Limfjorden.  Der kom dei reint uventande paa kong Ottar og lagde straks til slag.  Sviane tok vel imot deim, og de fall folk paa baae sidur. Men etter som de fall folk for danine, kom de andre og fleire til fraa bygdine, og likeins lagde dei aat med alle dei skip som var der umkring.  Enden paa slage vart, at kong Ottar fall og mesteparten av folke hans.  Danine tok like hans og hadde i land og lagde uppaa ein haug og lét dyr og fuglar riva de sund.  Dei gjorde ei tre-kraake og sende til Svitjod, og sagde at han var ikkje meir verd, Ottar, kongen deira. Sidan kalla dei han Ottar Vendilkraake. 
Vått og Faste hed Frodes jarler, dem havde Frode sat til landevern i Danmark, medens han var borte.  Da jarlene hørte, at Svea-kongen herjede i Danmark, samler de hær, løber ud paa skibe og seiler syd [vest] til Limfjorden;  de kommer der meget uventet over kong Ottar og lægger strax til kamp.  Svearne tager godt imod dem, og det falder folk paa begge sider; men efterhvert som nogen faldt blandt Danerne, kom andre og flere fra herrederne, og ligesaa lagde de til med alle de skibe, som var i nærheden.  Enden paa striden var, at der faldt kong Ottar og de fleste af hans mænd.  Danerne tog hans lig, flyttede det i land og lagde det paa en haug, lod der dyr og fugler rive i liget.  De lager en træ-kraake og sender den til Svitjod og siger, at deres konge Ottar ikke var mere værd. De kaldte Ottar siden Vendel-kraake. 
Vatt and Fasti were the names of Frode's jarls whom he had set·to rule the land in Denmark whilst he was away.  When they heard that the king of the Swedes was harrying in Denmark, they gathered an army, leaped on to their ships and sailed south to the Limfjord.  There they came very suddenly upon King Ottar and straightway came to battle.  The Swedes met them well, and men fell on both sides; but as some of the Danes fell, others came up, man for man, and they hurried there from the districts round about, and others likewise that were at hand came too, with all their ships.  The end of the fight was, that King Ottar fell there with most of his men.  The Danes took his body, moved it ashore and laid it on a howe, letting beasts and birds tear at it.  They took a tree crow, sent it to Sweden, and said that their King Ottar was worth no more. Ottar they afterwards called the Vendel crow. 
Sva ſegir Þióðólfr (16) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
fell Ottaʀ (17)
undir ara greipar (18)
duganligr (19)
fyr dana vápnom. (20)
þaɴ her gamr (21)
hrægum fti (22)
vitz boriɴ (23)
a vendle ſparn. (24)
þꜹ fra ec verc (25)
vǫtz oc faſta (26)
ſnſcri þioð (27)
at ſǫgom verþa
(47,1) at eylandz (2)
jarla froþa (3)
vigframað (4)
um vegiɴ hꜹfðo. (5) 
20. Fell Óttarr
und ara greipar,
dugandligr,
fyr Dana vǫ́pnum,
(55) þann hergamr
hrægum fœti,
víts borinn,
á Vendli sparn.
Þau frák verk
Váts ok Fasta
sœnskri þjóð
at sǫgum verða,
at eylands
jarlar Fróða
vígfrǫmuð
of veginn hǫfðu. (56) 
 
Ottar fall
under ørneklo,
den dugande kjempa,
for danske vaapn.
Ufreds-hauken
hakka med blodut
klo paa Vendil
den vise kongen.
Eg veit, at um verke
til Vott og Faste
vil segnir ganga
millom svenske menn,
at jarlane hans Frode
gjævingen tok
og den drustelege
drap i hel. 
Ottar faldt,
under ørnens klør,
duelig
for Daners vaaben.
Hans lig ravnen
rev i sønder,
den vide flyvende,
paa Vendel.
Det verk, ved jeg
af Vått og Faste
hos svenske folk
i sagn nævnes:
at Frodes jarler
i ølandet
den drabelige
dræbt havde. (30) 
The able Ottar
Fell beneath
The eagle's cliff
Before the Danish weapons.
The body
the far-farer
The ravens tore asunder
On Vendel.

I know that deed
Of Vatt and Fasti
Is told in tales
Amongst the Swedes,
How Frode's jarls
On the island
Had slain
The stalwart king. (21) 
qvanfang Aþils konongs XXXII. Cap fra dꜹða Aþils konongs (6) 
XXVIII: KAPÍTULI [Kvánfang Aðils konungs] 
 
28. 
28. 
28. [Of King Adils' Marriage] 
Aþils hét ſonr Ottars konongs er konong dom (7) toc eptir hann. hann var lengi konongr oc mioc (8) ꜹðigr,  var hann oc nockor ſumor i vi-(9)-king. Aþils konongr com með her ſiɴ til (10) Saxlands. þar reði fyrir konongr er Geirþio-(11)-fr hét eɴ kona hans hét Alof hin (12) rika.  ecki er getit barna þeira.  konongr var (13) eigi i landino.  Aþils konongr oc menn hans (14) rủɴo ủpp til konongsbøiar oc rænto þar. (15) ſumir reka ofan hiorð til ſtrandar-(16)-hɢs.  hiarþarar hafði gætt anꜹðict (17) fólc karlar oc konor oc hafþo þeir þat (18) allt með sér I þui liði var mær (19) ein undarlega fǫgr. ſu nefndiz Yrſa. (20)  for þa Aþils konongr heim með herfang. (21) 
Aðils hét sonr Óttars konungs, er konungdóm tók eptir hann. Hann var lengi konungr ok mjǫk auðigr.  Var hann ok nǫkkur sumur í víking. Aðils konungr kom með her sinn til Saxlands. Þar réð fyrir konungr, er Geirþjófr hét, en kona hans hét Álof in ríka.  Ekki er getit barna þeira.  Konungr var eigi í landinu.  Aðils konungr ok menn hans runnu upp til konungsbœjar ok ræntu þar. Sumir reka ofan hjǫrð til strandarhǫggs.  Hjarðarinnar hafði gætt ánauðigt fólk, karlar ok konur, ok hǫfðu þeir þat alt með sér,  Í því liði var mær ein undarliga fǫgr. Sú nefndisk Yrsa.  Fór þá Aðils konungr heim með herfang. 
               
Adils heitte son til kong Ottar, som tok kongsdøme etter honom; han var lengi konge og vart ovende rik;  nokre sumrar var han paa vikingferd og. Kong Adils kom med heren sin til Saksland; der styrde ein konge som heitte Geirtjov, og kona hans heitte Aalov den megtuge;  borni deira er ikkje nemnde.  Kongen var ikkje i lande.  Kong Adils og mennane hans sprang upp til kongsgarden og røva der, og sume dreiv buskapen ned til strandhogg.  Der var trælar, baade karfolk og kvinnfolk, til aa gjæta buskapen, og alle deim hadde dei med seg.  Imillom desse var de ei ov-unders væn møy, som heitte Yrsa.  Daa fór kong Adils heim med herfange. 
Ottars søn hed Adils, som tog kongedømme efter ham; han var længe konge og meget rig.  Han var ogsaa nogle somre i viking. Kong Adils kom med sin hær til Saxland; der raadede den konge, som hed Geirtjov, men hans dronning hed Aalov den mægtige;  deres børn nævnes ikke.  Kongen var da ikke hjemme.  Kong Adils og hans mænd løb op til kongsgaarden og rante der, nogle drev fæet ned til strandhugg;  hjorden var gjætet af træler, karler og kvinder, og dem tog de alle med sig.  I den skare var det en merkelig fager mø, som kaldte sig Yrsa.  Kong Adils fór nu hjem med hærfang. 
Ottar's son was called Adils, who took the kingdom after him; he was king for a long time and was very wealthy.  Some summers he also went on viking raids. Once he came with his army to Saxland which was ruled by a king called Geirtjov, whose queen was known as Alov the Mighty;  their children were never spoken of.  The king at that time was not at home.  King Adils and his men leaped up to the king's house and robbed there, and some of them drove the cattle down to be killed on the shore;  the herd was minded by thralls, both men and women, and all these they took away with them.  Among them there was a markedly beautiful maid, who called herself Yrsa.  King Adils now went home with his booty. 
Yrsa var ecki með ambáttom, (22) Brátt faɴz þat at hon var vitr oc (23) væl orðom farin oc allra luta vel (24) kuɴande.  faɴ mǫnnom micit ủm (25) hana oc þo konongi meſt.  com þa ſva at (26) Aþils gerþi brullꜹp til hennar. var (27) þa Yrſa drottning i Sviþioð. oc þótti (28) hon hiɴ meſti ſcorungr. (48,1) 
Yrsa var ekki með ambáttum. Brátt fannsk þat, at hon var vitr ok vel orðum farin ok allra hluta vel kunnandi.  Fannsk mǫnnum mikit um hana ok þó konungi mest.  Kom þá svá, at Aðils gerði brullaup til hennar. Var þá Yrsa drótning í Svíþjóð ok þótti hon inn mesti skǫrungr. 
     
Yrsa vart ikkje sett millom tenestgjentune, og ein merka snart, at ho var klok og lettmælt og godt lærd i alle stykke.  Alle lika henne godt, men kongen best,  og de vart til de, at Adils heldt brudlaup med ho. Daa vart Yrsa dronning i Svitjod, og dei totte ho var ei utifraa hæv kvinne. 
Yrsa sattes ikke blandt trælkvinderne; snart fandt man, at hun var vís og talte godt for sig og var kyndig i alt;  alle syntes godt om hende, men dog kongen mest.  Det kom da dertil, at Adils gjorde bryllup med hende. Yrsa var da dronning i Svitjod og tyktes at være en dygtig kvinde. 
Yrsa was not set amongst (22) the thrall women, for they soon found that she was wise and fair-spoken and was cunning in all things;  everybody liked her and most of all the king.  It came about that the king made a bridal feast with her, and Yrsa then became queen in Sweden and seemed to be an able woman. 
XXXIII. Cap. Dꜹðe Aþils konongs. (2) 
XXIX. KAPÍTULI [Dauði Aðils konungs] 
 
29. 
29. 
29. [Of King Adils' Death] 
Hælgi konongr Halfdanar ſonr reð (3) þa fyrir Hleiðro. hann com til Sviþioþar (4) með her ſva mikiɴ at Aðils konongr ſa (5) engan aɴan ſiɴ coſt eɴ flyia (6) undan.  Hælgi konongr gecc þar a land m (7) her sinn oc heriaðe. feck micit herfang. (8)  hann toc hꜹndom yrſo drottning oc ha-(9)-fði með sér til Hleiþrar oc gecc (10) at eiga hana. þeira ſonr var Rólfr (11) kraci. 
Helgi konungr Hálfdanarson réð þá fyrir Hleiðru. Hann kom til Svíþjóðar með her svá mikinn, at Aðils konungr sá engan annan sinn kost, en flýja undan.  Helgi konungr gekk þar á land með her sinn ok herjaði, fekk mikit herfang.  Hann tók hǫndum Yrsu drótning ok hafði með sér til Hleiðrar ok gekk at eiga hana. Þeira sonr var Hrólfr kraki. 
     
Kong Helge Halvdansson raadde den gongen for Leidra; han kom til Svitjod med ein her, som var so stor at kong Adils saag seg ikkje onnor raad enn aa fly undan.  Kong Helge gjekk i land der med heren sin og herja og fekk mykje herfang;  han fanga dronning Yrsa og hadde med seg til Leidra og gifte seg med ho. Son deira var Rolv Krake. 
Kong Helge, Halvdans søn, raadede da for Leidra; han kom til Svitjod med saa stor en hær, at kong Adils saa ikke andet valg for sig end at fly unda.  Kong Helge gik med sin hær paa land der og herjede, han fik meget hærfang;  han fangede dronning Yrsa, havde hende med til Leidra og tog hende tilegte; deres søn var Rolv Krake. 
King Helgi, Halvdan's son, was then ruling in Leidra; he came to Sweden with so great an army that King Adils saw naught for it but to flee thence.  King Helgi went with his army up into the land and harried, taking much booty;  he took Queen Yrsa, brought her with him to Leidra and took her in wedlock; their son was called Rolf Krake. 
Eɴ er Rolfr var þrévetr þa (12) com Alof drotning til Danmerkr (13) ſagði hon þa Yrso, at Hælgi konongr (14) maðr hennar var faþir hennar eɴ alof mo-(15)-þir hennar.  Fór þa Yrſa aptr til (16) Sviþióþar til Aþils. oc var þar dro-(17)-tning meþan hon lifðe ſiþan Hælgi konongr fell i hernaðe. Rolfr kraci (18) var þa viij. vetra oc var þa til konongs (19) tekiɴ at Hleiðro. 
En er Hrólfr var þrévetr, þá kom Álof dróttning til Danmerkr. Sagði hon þá Yrsu, at Helgi konungr, maðr hennar, var faðir hennar, (57) en Álof móðir hennar.  Fór þá Yrsa aptr til Svíþjóðar til Aðils ok var þar dróttning, meðan hon lifði síðan.  Helgi konungr fell í hernaði. Hrólfr kraki var þá átta vetra ok var þá til konungs tekinn at Hleiðru. 
     
Men daa Rolv var tri vetrar gamal, so kom dronning Aalov til Danmark og fortalde Yrsa, at mann hennar, kong Helge, var far hennar, og Aalov var mor hennar.  Daa fór Yrsa attende til Svitjod til kong Adils og var (32) dronning der sidan so lengi ho livde.  Kong Helge fall paa ei herferd. Daa var Rolv Krake 8 vetrar og vart tekin til konge i Leidra. 
Men da Rolv var 3 vintre gammel, kom dronning Aalov til Danmark og sagde da til Yrsa, at kong Helge, hendes mand, var hen(31)des fader, men Aalov hendes moder.  Da fór Yrsa tilbage til Adils i Svitjod og var dronning der, saalænge hun levede siden.  Kong Helge faldt i hærfærd. Rolv Krake var dengang otte vintre og blev da tagen til konge i Leidra. 
When Rolf was three winters old, Queen Alov came to Denmark and then told Yrsa that King Helgi, her husband, was also her father, and that Alov was her mother.  Then Yrsa went back to Adils in Sweden and was queen there as long as she lived.  King Helgi fell in battle, and Rolf Krake, who was then eight years old, became king in Leidra. 
Aþils konongr átti (20) deilor miclar, við konong þaɴ er ali (21) hét hiɴ Vpplendzci, hann var or Noregi.  Þeir átto oʀosto a vænis íſi. (22) þar fell ále konongr en Aþils hafði (23) ſigr.  Frá þessaʀi oʀosto er langt (24) ſagt i ſciolldủnga ſǫgo, oc ſva (25) fra þvi er Rólfr Kraci com (26) til upſala til Aðils. þa ſeri (27) Rólfr Kraci gullino a fýris (49,1) vǫllo. 
Aðils konungr átti deilur miklar við konung þann, er Áli hét inn uplenzki. Hann var ór Nóregi.  Þeir átti orrostu á Vænis ísi. Þar fell Áli konungr, en Aðils hafði sigr.  Frá þessarri orrostu er langt sagt í Skjǫldunga sǫgu ok svá frá því, er Hrólfr kraki kom til Uppsala til Aðils. Þá søri Hrólfr kraki gullinu á Fýrisvǫllu. 
     
Kong Adils laag i uvenskap med ein konge som heitte Aale den upplendske og var fraa Norig.  Kong Adils og kong Aale heldt slag ute paa isen paa Venern; der fall kong Aale, og Adils vann.  Dette slage er de mykje fortalt um i Skjoldunga-soga, og likeins um at Rolv Krake kom til Uppsalir til Adils; de var den gongen Rolv Krake saadde gulle paa Fyrisvollane. 
Kong Adils havde længe strid med den konge, som hed Aale den oplandske; han var fra Norge.  De holdt slag paa Væner-isen; der faldt Aale, men Adils fik seier;  om denne kamp fortælles længe i Skjoldungesagaen og ligesaa om, at Rolv Krake kom til Adils i Upsaler; da saaede Rolv Krake guldet paa Fyresvoldene. 
King Adils had a long struggle with a king who was called Ali the Uplander, who was from Norway.  They held battle on the Väner-ice, where Ali fell and Adils had the victory;  that battle is told of at length in the Skjoldungasaga, where it is also told how Rolf Krake came to Adils in Upsala and then sowed the gold on the Fyrisvold. 
Aþils konongr var mioc kæʀ (2) at goðhestom hann atti ena bezto he-(3)-ſta i þaɴ tima.  Slongvir hét heſtr hans (4) eɴ aɴaʀ hrafn. þaɴ toc hann af á-(5)-la dꜹðom oc þar undir aliɴ aɴarr (6) heſtr er hrafn hét þa ſendi hann til (7) Hálogalandz Goðgeſti konongi.  þeim (8) reið Goðgestr konongr oc fecc eigi ſtoðvat (9) aðr hann fell af baki oc fecc bana. (10) þat var í ꜹmð a Hálogalande. 
Aðils konungr var mjǫk kærr at góðhestum. Hann átti ina beztu hesta í þann tíma.  Sløngvir hét hestr hans, en annarr Hrafn. Þann tók hann af Ála dauðum, ok var þar undir alinn annarr hestr, er Hrafn hét. Þann sendi hann til Hálogalands Goðgesti konungi.  Þeim reið Goðgestr konungr ok fekk eigi stǫðvat, áðr hann fell af baki ok fekk bana. Þat var í Ǫmð á Hálogalandi. 
     
Kong Adils var kjær etter gode hestar; han hadde dei beste hestane paa den tid.  Han hadde ein hest som heitte Sløngve, og ein som heitte Ravn, som han tok fraa Aale, daa han var fallin; undan den vart ein annan hest alin, som heitte Ravn; den sende han til Haalogaland til kong Godgjest.  Kong Godgjest reid paa han, men kunde ikkje faa stagga han, og han reid av og fekk sin bane. Dette var paa Omd paa Haalogaland. 
Kong Adils var meget glad i gode hester, han havde de bedste hester i den tid.  En af hans hester hed Sløngve; en anden Ravn; den tog han fra den faldne Aale, og af den avledes en anden hest Ravn, som han sendte til Haalogaland til kong Godgest;  den red kong Godgest, men fik ikke stanset den, saa han faldt af og fik sin bane; det skede i Åmd paa Haalogaland. 
King Adils was very happy in owning good steeds, for he had the best of horses at that time.  One of them was called Slöngvir; another which he had taken from the fallen Ali was called Ravn, and from him he bred another horse, Ravn, which he sent to Halogaland to King Godgest.  King Godgest rode it, but he could not hold on to it, so that he fell off and came to his death; that happened in Amd in Halogaland. 
Aþils (11) konongr var at díſa blóti oc reið heſti (12) ủm diſar ſaliɴ.  heſtriɴ drap fó-(13)-tum undir honom oc fell. oc konongr affram. (14) oc com hǫfot hans a ſtein. ſva at (15) hꜹſiɴ brotnaðe. eɴ heiliɴ la á (16) ſteininom þat var hans bane. hann dó (17) at upſǫlum oc er þar heygðr. colloðo (18) Suiar hann ríkan konong. 
Aðils (58) konungr var at dísablóti ok reið hesti um dísarsalinn.  Hestrinn drap fótum undir honum ok fell ok konungr af fram, ok kom hǫfuð hans á stein, svá at haussinn brotnaði, en heilinn lá á steininum.  Þat var hans bani. Hann dó at Uppsǫlum ok var þar heygðr. Kǫlluðu Svíar hann ríkan konung. 
     
Kong Adils var aat og heldt dise-blot og reid umkring disar-salen;  hesten snaava under han og stupte, og kongen fram-yvi og av, og hovude hans kom mot ein stein, so hausen brotna, og heilen vart liggjande paa steinen.  De vart banen hans. Adils døydde i Uppsalir og er hauglagd der. Sviane kalla han ein megtug konge. 
Kong Adils var ved dise-blot og red paa sin hest rundt dise-salen;  hesten snublede under ham og faldt, og kongen stupte fremover, og hans hoved kom imod en sten, saa at skallen brast, men hjernen laa paa stenen.  Det var hans bane; han døde i Upsaler og er der haugsat. Svearne kaldte ham en mægtig konge. 
King Adils was at sacrifice to the goddesses and rode on his horse around the temple;  the horse stumbled under him and fell; so the king also rolled over, and his head fell against a stone, so that his skull burst and his brains lay on the stone.  That was his death; he died in Upsala and there now is his howe. The Swedes called him a mighty king. 
Sva ſegir þióðólfr (19) 
Svá segir Þjóðólfr: (59) 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Þat f ec eɴ (20)
at Aþils fiorvi (21)
vitta vettr (22)
vm viða ſcylde (23)
oc daðgiarn (24)
af draſils bogom (25)
freys attủngr (26)
falla ſcyldi (27)
Oc við ꜹr (28)
ægis hiarna
(50,1) bragnings bủrs (2)
vm blandiɴ varþ (3)
oc daðſæll (4)
deyia ſcyldi (5)
ála dólgr (6)
at upſǫlum. (7) 
21. Þat frák enn,
at Aðils fjǫrvi
vitta véttr
of viða skyldi
ok dáðgjarn
af drasils bógum
Freys ǫttungr
falla skyldi.
Ok við aur
ægir hjarna
bragnings burs
of blandinn varð,
ok dáðsæll
deyja skyldi
Ála dolgr
at Uppsǫlum. 
 
De spurde eg og,
at Adils skulde
live for vonde
vette lata,
og paa storverk huga
av heste-bogen
frenden hans Frøy
falla skulde,
og den høg-ætta
hovdingen fekk
heilen blanda
med blaute gyrma,
og døy skulde
daadsæle kongen,
uvenen hans Aale
i Uppsalir. 
Det hørte jeg og,
at onde vætter
skulde øde
Adils’s liv,
og hæder-rig
fra hestens bov
Frøis ætling
falde maatte.
Og blandet
den høie Bragnings
hjerne blev
med haarde grus.
Og daadsæl
dø skulde
Aales fiende
i Upsaler 
(23) I have also heard
That evil sprites
Should waste
Adils's life,
And the proud
Offspring of Frey
Must fall
From his steed's back,
And mingled
Should be the brains
Of that high king
With the hard gravel;
The deed-lusty
Foe of Ali
Should die
In Upsala. 
XXXIV. Cap. Fall Rólfs Kraca. (8) 
XXX. KAPÍTULI [Fall Hrólfs kraka] 
 
30. 
30. 
30. [Rolf Krake's Death] 
Eysteiɴ hét ſonr Aþils er þar (9) næſt reð Suia veldi,  a hans dǫgom (10) fell Rolfr Kraci at Hleiþro. I (11) þaɴ tima herioþo konongar míoc i (12) Suiavelde bæði Danir oc norðmenn (13)  váro margir ſækonongar þeir er reðo liði (14) miclo oc átto engi lꜹnd,  þótti ſa (15) eiɴ með fủllo mega heita Sækonongr (16) er hann ſvaf aldregi undir ſótkom áſe (17) oc dracc aldregi at arins horni. (18) 
Eysteinn hét sonr Aðils, er þar næst réð Svíaveldi.  Á hans dǫgum fell Hrólfr kraki at Hleiðru. Í þann tíma herjuðu konungar mjǫk í Svíaveldi, bæði Danir (60) ok Norðmenn.  Váru margir sækonungar, þeir er réðu liði miklu ok áttu engi lǫnd.  Þótti sá einn með fullu mega heita sækonungr, er hann svaf aldri undir sótkum ási ok drakk aldri at arinshorni. 
       
Øystein heitte son aat Adils, som deretter raadde for Sviavelde; i hans tid fall Rolv Krake i Leidra.  I den tid herja kongar mykje i Sveivelde, baade danir og nordmenn.  De var mange sjøkongar som raadde for mykje folk, men (33) hadde ikkje land.  Berre den totte dei med full rett heitte sjøkonge, som aldri sov under sotut aas og aldri drakk i peiskroken. 
Adils’s søn hed Øistein, som dernæst raadede for Sveavælde.  I hans dager faldt Rolv Krake ved Leidra. I den tid herjede konger meget i Sveavælde, baade Daner og Nordmænd.  Det var mange sjøkonger, som raadede for stor hær og intet land havde;  den alene tyktes med fuld ret at hede sjøkonge, (32) som aldrig sov under sodet bjelke og aldrig drak ved arnens hjørne. 
Adils's son was called Eystein, who next ruled over Sweden.  In his days, Rolf Krake died in Leidra. At that time kings, both Danes and Norsemen, were harrying in Sweden.  There were many sea kings, who had great armies but had no land.  They alone seemed to have the right to be called sea kings who never slept under the sooty beams nor drunk in the ingle nook. 
XXV. Cap. dꜹðe Sǫlva konongs (19) 
XXXI. KAPÍTULI [Dauði Sǫlva konungs] 
 
31. 
31. 
31. [Of Eystein and the Jutland King Solve] 
Sǫlvi hét ſækonongr ſonr Hǫgna i (20) Niarðey. er þa heriaðe i ꜹſtr veg. (21) hann atti ríki a jotlandi.  hann helt liþi (22) síno til Sviþioþar. þa var Eyſteinn konongr (23) a veizlo i heraðe þ er lofꜹnd (24) hét þar com Sǫlvi konongr a ủvart (25) ủm nótt oc toc hus a konongi oc breɴdi (26) hann iɴi með hirð sína alla. 
Sǫlvi hét sækonungr, sonr Hǫgna í Njarðey, er þá herjaði í Austrveg. Hann átti ríki á Jótlandi.  Hann helt liði sínu til Svíþjóðar. Þá var Eysteinn konungr á veizlu í heraði þvi, er Lófund heitir.  Þar kom Sǫlvi konungr á óvart um nótt ok tók hús á konungi ok brendi hann inni með hirð sína alla. 
     
Det var ein sjøkonge som heitte Solve, som hans Hogne paa Njardøy; han herja daa i Austerveg, men hadde eit rike i Jylland.  Han styrde med folke sitt til Svitjod. Kong Øystein var nett i gjestebod i ei bygd som heiter Lovund;  der kom kong Solve uventande paa han og kringsette huse og brende han inne med heile hirdi hans. 
Sålve hed en sjøkonge, søn af Hågne i Njardø, som da herjede i Østervei; han havde rige i Jylland.  Han førte sine skibe til Svitjod; da var kong Øistein til gjestning i det herred, som hed Lovund.  Der kom kong Sålve uventet om natten, omringede huset og brændte kongen inde med hele hans hird. 
Salve, son of Hogni in Njardöy, was the name of a sea king who was at that time harrying In the Baltic; he had great possessions in Jutland.  He steered his ship to Sweden when King Eystein was visiting a district called Lovund.  There King Salve came suddenly in the night, surrounded the house, and burned the king in it with all his men. 
Þa (27) feʀ Sǫlvi til Sigtủna, oc beiþir sér konongs (28) nafns oc viðr toco, en Sviar ſam-(29)-na her oc vilia veria land ſítt. (51,1)  oc varþ þar oʀosta ſva micil at þat er (2) ſagt at eigi ſleít a xi. dgrom þa (3) feck Sǫlvi konongr ſigr oc var hann þa konongr yfir (4) Sviavellde lánga hriþ til þess er Suiar (5) ſuiko hann oc var hann þar drepiɴ. 
Þá ferr Sǫlvi til Sigtúna ok beiðir sér konungsnafns ok viðrtǫku, en Svíar samna her ok vilja verja land sitt,  ok varð þar orrosta svá mikil, at þat er sagt, at eigi sleit á ellifu dœgrum.  Þar fekk Sǫlvi konungr sigr, ok var hann þá konungr yfir Svíaveldi langa hríð, til þess er Svíar sviku hann, ok var hann þar drepinn. 
     
So fór Solve til Sigtun og bad um kongsnamn og at dei skulde taka mot han, men sviane samla ein her og vilde verje lande mot han,  og de vart so stort slag der, at de er fortalt, at de fekk ikkje slutt paa 11 døger.  Daa vann kong Solve, og daa var han konge yvi Sviavelde ei lang tid, til dess sviane sveik han og han vart drepin der. 
Da farer Sålve til Sigtuner og kræver sig kongenavn og hyldning, men Svearne samler hær og vil verge sit land,  og der blev et saa stort slag, at det siges at have varet i 11 dager.  Der fik kong Sålve seier, og var han da konge en lang stund over Sverige, indtil Svearne sveg ham, og der blev han dræbt. 
Then Salve went to Sigtun and claimed for himself the name of king and demanded homage, but the Swedes gathered an army and wanted to protect their land;  then there was a great battle, said to have lasted eleven days.  King Salve had the victory and was then king over Sweden for a long time, till the Swedes broke trust with him and slew him. 
Sva (6) ſegir þióðólfr (7) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: (33) 
Thus says Tjodolv: 
Veit æc Eyſteins (8)
enda folginn (9)
lokins lifs (10)
a lofủndi. (11)
oc ſicling (12)
með Svium qvoþo (13)
jotzca menn (14)
iɴi breɴa. (15)
oc bit ſótt (16)
i brand nóe (17)
hliþar þangs (18)
a hilme raɴ. (19)
þa er timbr faſtr (20)
tóptar necj necqvi (21)
flotna fullr ủm fylke braɴ. (22) 
22. Veitk Eysteins
enda folginn
lokins lífs
á Lófundi,
(61) ok sikling
með Svíum kvǫ́ðu
józka menn
inni brenna.
Ok bitsótt
í brandnói
hlíðar þangs
á hilmi rann,
þás timbrfastr
toptar nǫkkvi,
flotna fullr,
of fylki brann. 
 
Øystein veit eg
enden fann
paa live i Lovund,
so lagnaden vilde.
Og juten, kvad dei,
inne brende
stor-kongen
med svia-menn.
Den som skogen
snøyder av,
paa hovdingen fauk
i heimen hans eigin,
daa den trauste
timber-stogo,
av kjempur full
yvi kongen brann. 
Ved jeg, at Øisteins
livs ende
lukket blev
paa Lovund,
og Svear sagde
Siklingen
indebrændt
af jydske mænd.
Og træets
tærende sott
hentede kongen
i eget hus,
da tømmerfast
træbygning,
fuld af folk,
om fyrsten brændte. 
I know that the end
Of Eystein's life
Was closed
On Lovund,
And Swedes said
The king
Was burned
By Jutish men.
And, tearing him away,
The sooty fire of wood
Seized the king
In his own house,
When the timbered
Dwelling place
Full of folk
Was burned with the prince. 
XXXVI Drap Yngvaʀs konongs. (23) 
XXXII. KAPÍTULI [Dráp Yngvars konungs] 
 
32. 
32. 
32. [Of Yngvar's Fall] 
Yngvaʀ hét ſonr Eyſteins konongs er þa (24) var konongr yfir Sviavellde.  hann var her-(25)-maðr micill. oc var opt a herſcipom. þ at (26) þa var aðr Suíariki mioc herſcátt (27) bæðe af dǫnom oc ꜹſtrvegs mǫnnom (28) .  Yngvaʀ konongr gerþi frið v Dani. toc (52,1) þa at heria ủm ꜹſtrvego. 
Yngvarr hét sonr Eysteins konungs, er þá var konungr yfir Svíaveldi.  Hann var hermaðr mikill ok var opt á herskipum, þvíat þá var áðr Svíaríki mjǫk herskátt, bæði af Dǫnum ok Austrvegsmǫnnum.  Yngvarr konungr gerði frið við Dani, tók þá at herja um Austrvegu. 
     
Yngvar heitte son hans Øystein, som daa vart konge yvi Sviavelde.  Han var ein stor hermann og var tidt ute paa herskip, for di at Sviarike hadde vori mykje ute for her-flokkar, baade av danir og folk fraa Austerveg.  Kong Yngvar gjorde fred med danine og tok daa til aa herja i Austerveg. 
Kong Øisteins søn hed Yngvar, som derefter var konge i Sverige.  Han var en stor hærmand og var ofte ude paa hærskibe, thi Sverige havde været meget herjet baade af Daner og Østerveis-mænd.  Kong Yngvar gjorde fred med Danerne og tog da til at herje paa Østerveiene. 
King Eystein's son was called Yngvar, who thereafter became king in Sweden.  He was a great warrior and was often out in his warships, for Sweden had been much harried both by Danes and (24) by men from the Baltic.  He made peace with the Danes and took to harrying in the Baltic. 
A eino (2) ſumre hafðe hann her ủti oc for til Eist-(3)-landz, oc heriaðe þar ủm ſủmarit (4) ſem hét at Steini.  þa comủ Ei-(5)-ſtr ofan með mikiɴ her oc atto (6) þeirosto. var þa Land herriɴ ſva (7) driủgr at Suíar fengo eigi mót-(8)-ſtoðo,  fell þa Yngvaʀ konongr eɴ lið (9) hans flyðe. hann er heygðr þar v ſia (10) ſialfan. þat er á aþalſiſlo.  Foro (11) Suiar heim eptir oſigr þeɴa. 
Á einu sumri hafði hann her úti ok fór til Eistlands ok herjaði þar um sumarit, sem hét at Steini.  Þá kómu Eistr ofan með mikinn her, ok áttu þeir orrostu. Var þá landherrinn svá drjúgr, at Svíar fengu eigi mótstǫðu.  Fell þá Yngvarr konungr, en lið hans flýði. Hann er heygðr þar við sjá sjálfan. Þat er á Aðalsýslu.  Fóru Svíar heim eptir ósigr þenna. 
       
Ein sumar hadde han ein her ute og fór til Eistland og herja der um sumaren ein staden som heiter Stein.  Daa kom estane ned med ein stor her og heldt slag med han. Landsheren var so drjug, at sviane fekk ikkje verja seg;  daa fall kong Yngvar, og heren hans flydde. Han er hauglagd der tett attmed sjøen i Adalsysla.  Sviane fór heim etter dette tape. 
En sommer havde han hær ude, fór til Estland og herjede der om sommeren paa et sted, som heder Stein.  Da kom Esterne ned med stor hær og holdt der strid; landshæren var da saa vældig, at Svearne ikke kunde staa sig.  Da faldt kong Yngvar, men hans folk flyede; han er haugsat der lige ved havet; det er i Adalsysla.  Efter denne useier fór Svearne hjem. 
One summer, he brought out his army, went to Estland, and harried there during the summer in a spot called Stein.  Then came down the Estland men with a mighty army and they held battle; the army of the Estland men was so strong that the Swedes could not withstand it.  King Yngvar fell and his folk fled; he was buried in a howe by the sea in Adalsysla.  After that defeat the Swedes went home. 
Sva (12) ſegir Þioðólfr (13) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Þat ſtock vpp (14)
at yngvare (15)
ſiſlo kind (16)
um ſóat hefði (17)
oc lios...... (18)
v lagarhiarta (19)
herr eiſtneſcr (20)
at hilme vá. (21)
Oc ꜹſtmaʀ (22)
jǫfri ſǫnſcom (23)
gymis lioð (24)
at gamni qveþr. (25) 
23. Þat stǫkk upp,
at Yngvari (62)
Sýslu kind
of sóit hafði
ok ljóshǫmum
við lagar hjarta
herr eistneskr
at hilmi vá,
ok austmarr
jǫfri fǫllnum
Gymis ljóð
at gamni kveðr. 
 
Kunnugt var de,
at konung Yngvar
for Sysla-folke
stupa laut.
Heren fraa Estland
ved havsens hjarta
den ljosleitte hovdingen
i hel drap.
Auster-have
havgudens kvæde
syng ved haugen
aat sviakongen. 
Og det kom,
at Yngvar var
af Syslas folk
slaaet ihjel,
og hvidhaaret høvding
ved havets hjerte
havde estnisk
hær dræbt,
Nu Østerhavet
for svenske ædling
søgudens sang
synger til gammen. 
And it came about
That Yngvar was
By the folk of Sysla
Slain dead,
And the hoary chief,
Near the rocky heart of the sea,
Was killed
By the Estland men's army.
And now the Baltic waves
Sang songs, for the sport
Of the sea god,
Over the Swedish prince. 
XXXVII. Fra Ǫnondi konongi. (26) 
XXXIII. KAPÍTULI [Frá Ǫnundi konungi] 
 
33. 
33. 
33. [Of Onund the Land-clearer] 
Avnundr hét ſonr yngvars er (27) þar næſt toc konongdom i Sviþioð. (53,1) Vm hans daga var friðr goðr i Sui-(2)-þioð. oc varþ hann mioc ꜹþigr at Lꜹ-(3)-ſa fe.  Ǫnundr konongr for með her sinn til (4) Eiſtlandz at hefna fǫðor síns, gecc (5) þar vp með her ſiɴ oc herjaði viþa ủm (6) landit oc fecc herfang micit. feʀ ap-(7)-tr ủm hauſtit til Sviþioþar Vm hans (8) daga var ár micit i Suiþioð. Ǫnondr (9) var allra kononga vinſælſtr. 
Ǫnundr hét sonr Yngvars, er þar næst tók konungdóm i Svíþjóð. Um hans daga var friðr góðr í Svíþjóð, ok varð hann mjǫk auðigr at lausafé.  Ǫnundr konungr fór með her sinn til Eistlands at hefna fǫður síns, gekk þar upp með her sinn ok herjaði víða um landit ok fekk herfang mikit, ferr aptr um haustit til Svíþjóðar.  Um hans daga var ár mikit í Svíþjóð. Ǫnundr var allra konunga vinsælstr. 
     
Onund heitte son hans Yngvar, som deretter tok kongsdøme i Svitjod. I hans tid var de god fred i Svitjod, og han vart rik paa lausøyre.  Kong Onund fór med heren sin til Estland, till aa hemna far sin, og gjekk upp der med heren sin og herja vidt umkring i lande og fekk mykje herfang; um hausten fór han attende til Svitjod.  I hans tid var de gode aaringar i Svitjod. Kong Onund var utifraa vensæl. 
Yngvars søn hed Ånund, som dernæst tog kongedømme i Svitjod; i hans dager var det god fred i Svitjod, og han blev meget rig paa løsøre.  Kong Anund for med sin hær til Estland for at hevne sin fader, gik der op med sin hær og herjede vide om i landet og fik meget hærfang; han farer om høsten hjem til Svitjod.  I hans dager var det godt aar i Svitjod; Ånund var mest vennesæl af alle konger. 
Yngvar's son was called Anund, who next took the kingdom in Sweden; in his days there was great peace in the land and he became wealthy.  King Anund went with his army to Estland to avenge his father; he went ashore, harried far over the land and took much booty; in the harvest he went back home to Sweden.  In his days, too, there were good seasons in Sweden and he became the best liked of all kings. 
Suiþioð er (10) marcland micit. oc liɢia þar ſva eyði (11) merkr, at margar dagleiþir ero yfir Ǫnondr (12) konongr lagði a þat kapp micit oc coſtnað at (13) ryðia markir, oc byɢia eptir ruðin. (14)  hann lét oc leɢia vego yfir eyði merkr. (15) oc fủɴủz þa viða i mǫrkonom ſcóg-(16)-lꜹs lꜹnd. oc bygðuz þar þa Stór (17) heroð.  varð af þessom hætti land by-(18)-gt. þ at landz folkit var gnogt til (19) bygþarar Ǫnủndr konongr let briota (20) vego ủm alla Suiþioð bæþi ủm (21) markir oc myrar oc fiallvego. firir þ (22) var hann brt ǫnundr callaðr Ǫnondr (23) konongr ſétti bu ſin i hvert ſtór herað (24) a Suiþioð. oc for um allt landit (25) at veizlủm. (26) 
Svíþjóð er markland mikit, ok liggja þar svá eyðimerkr, at margar dagleiðir (63) eru yfir.  Ǫnundr konungr lagði á þat kapp mikit ok kostnað, at ryðja markir ok byggva eptir ruðin.  Hann lét ok leggja vegu yfir eyðimerkr ok funnusk þá víða í mǫrkunum skóglaus lǫnd, ok byggðusk þar þá stór heruð.  Varð af þessum hætti land byggt, þvíat landsfólkit var gnógt til byggðarinnar.  Ǫnundr konungr lét brjóta vegu um alla Svíþjóð, bæði um markir ok mýrar ok fjallvegu. Fyrir því var hann Braut-Ǫnundr kallaðr.  Ǫnundr konungr setti bú sin í hvert stórherað á Svíþjóð, ok fór um alt landit at veizlum. 
           
Svitjod er eit stort skogland, og der ligg so store øydemarkir, at de er mange dagsleidir yvi.  Kong Onund lagde mykje vinn og kostnad paa aa rydja skogane og dyrka upp rudningi.  Han lét leggja vegir og yvi øydemarkine, og daa fann dei skoglaust land rundt umkring i skogane, og der vart de daa store bygdir.  Paa denne maaten vart lande bygt, for di de var landsfolk nok til aa byggja.  Kong Onund lét brjota vegir yvi heile Svitjod, baade i skogane og myrane og fjellvegir. Difor vart han kalla Braut-Onund.  Kong Onund bygde seg ein gard i kvar storbygd i Svitjod og fór yvi heile lande i gjestebod. 
Svitjod er et stort skogland, og der ligger ødemarker saa vidt, at det er mange dagsreiser over.  Kong Ånund lagde megen iver og omkostning paa at rydde skoger og bygge rydningene,  han lod og lægge veier over ødemarkene, og da fandt man vide i skogene skogløst land, og der byggedes da store herreder.  Paa denne vis blev land bygget, thi det var nok af landsfolk til at bygge det.  Kong Ånund lod bryde veier over hele Svitjod baade over skog og myr og fjeld; derfor blev han kaldt Braut-Ånund.  Kong Ånund satte sine gaarder i hvert storherred i Svitjod og fór over hele landet paa gjestning. 
Sweden was a much-wooded land, and the wastes were so wide that it took many days to ride over them.  King Anund went to great trouble and cost in ridding the land of woods and making clearings;  he also had roads built over the wastes. The land was cleared far into the woods and great lordships were formed there.  In that way the land was peopled, for there were plenty of people to cultivate it.  King Anund had roads made over all Sweden, over marsh, wood and fell, and for that he was called Braut-Anund.  He made himself estates in every part of Sweden and went visiting throughout his land. 
Uphaf Ingialdz Illraða XXXVIII. Cap. (27) 
XXXIV. KAPÍTULI [Uphaf Ingjaldz illráða] 
 
34. 
34. 
34. [Of Ingjald the Bad] 
Brꜹt ǫnondr atti ſon er Ingialdr hét(54,1)  þa var konongr a fiaðrynda landi yngvaʀ* (2) hann (3) atti ſono tua v kono ſiɴi. hét aɴaʀ Alfr (4) eɴ aɴaʀ Agnaʀ.  þeir váro miok jafnall-(5)-drar Ingialldz.  Vida ủm þaɴ Sui-(6)-þioð váro i þaɴ tima heraðs konongar (7) Braủt ǫnondar oc reð firir tiủnda landi Suip–-(8)-dagr blindi þar ero upſalir þar allra Suia (9) þing.  váro þar þa blót micil, ſottu (10) þaɴủg margir konongar. var þat at mi-(11)-þiom vetri. 
Braut-Ǫnundr átti son, er Ingjaldr hét.  Þá var konungr á Fjaðryndalandi Yngvarr. Hann átti sonu tvá við konu sinni, hét annarr Álfr, en annarr Agnarr.  Þeir váru mjǫk jafnaldrar Ingjalds.  Víða um Svíþjóð váru í þann tíma heraðskonungar. Braut-Ǫnundr réð fyrir Tíundalandi. Þar eru Uppsalir. Þar er allra Svía þing.  Váru þar þá blót mikil. Sóttu þannug margir konungar. Var þat at miðjum vetri. 
         
Braut-Onund hadde ein son som heitte Ingjald.  Daa var Yngvar konge i Fjadrundaland. Han hadde tvo sønir med kona si, den eine heitte Alv og hin Agnar.  Dei var mest jamgamle med Ingjald.  Umkring i Svitjod var de paa den tidi herads-kongar under Braut-Onund, og for Tiundaland raadde Svipdag den blinde. Der ligg Uppsalir, og der er tingstaden aat (35) alle sviar.  Den gongen var det store blot der, og mange kongar fór dit ved midvetters-leite. 
Braut-Ånund havde en søn, som hed Ingjald.  Da var Yngvar konge i Fjadrundaland; han havde med sin hustru to sønner, den ene hed Alv, den anden Agnar;  de var næsten jevnaldrende med Ingjald.  Vide om i Svitjod var det i den tid herredskonger. Braut-Ånund raadede for Tiundaland; der er (34) Upsaler, og der er alle Svears ting;  der var da store blot, og did søgte mange konger; det var ved midvinter. 
Braut-Anund had a son who was called Ingjald.  At that time the king in Fjadrundaland was Yngvar, who had by his wife two sons whose names were Alf and Agnar.  They were almost the same (25) as Ingjald.  There were now district kings in Sweden and Braut-Anund ruled over Tiundaland, in which Upsala stands and where all the things of the Swedes are held.  There a great offering was held and to it there came many kings; it was about midwinter. 
Oc eiɴ vetr þa er (12) fiolment var comit til ủpſala, var (13) þar yngvaʀ konongr oc ſynir hans. þeir (14) váro vi. vetra gamlir  Alfr ſonr Yng-(15)-vars konongs oc Ingialdr ſonr Ǫnondar konongs. þeir eflðo til ſveina leics, oc ſcyldi hʀ (16) ráða fyrir síno liði. Oc er þeir lekủz (17) viðr var Ingialdr oſterkari en Álfr (18) oc þótti honom þat ſva illt at hann gret (19) mioc.  Oc þa com til Gꜹtviðr (20) foſtbroþir hans. oc leiddi hann i brot til (21) Suipdags blinda foſtr fǫðor (22) hans oc ſagði honom at illa hafði (23) atfarit. oc hann var oſtercare oc oþrot-(24)-kare i leicnom en Alfr ſonr yngvars konongs.  Þa (25) ſvarar Suipdagr at þat væri micil ſcꜹmm. (26) 
Ok einn vetr, þá er fjǫlment var komit til Uppsala, var þar Yngvarr konungr ok synir hans. Þeir váru sex vetra gamlir.  Álfr, sonr Yngvars konungs, ok Ingjaldr, sonr Ǫnundar konungs, þeir eflðu til sveinaleiks, ok skyldi hvárr ráða fyrir sínu liði. Ok er þeir lékusk viðr, var Ingjaldr ósterkari en Álfr, ok þótti honum þat svá illt, at hann grét mjǫk.  Ok þá kom til Gautviðr, fóstbróðir hans, ok (64) leiddi hann í brot til Svipdags blinda, fóstrfǫður hans, ok sagði honum, at illa hafði at farit, ok hann var ósterkari ok óþrótkari í leiknum en Álfr, sonr Yngvars konungs.  Þá svaraði Svipdagr, at þat væri mikil skǫmm. 
       
Og ein vinter daa de var komi mykje folk til Uppsalir, var kong Yngvar og sønine hans der. Dei var 6 vetrar gamle,  baade han Alv son til kong Yngvar, og han Ingjald, son til kong Onund. Dei stelte til ein guteleik, og kvar skulde raa yvi sin flokk. Men daa dei leika med kvarandre, var Ingjald veikare enn Alv, og dette totte han var so harmelegt, at han grét.  Daa kom Gautvid, fosterbror hans, til, og leidde han burt til Svipdag Blinde, fosterfar hans, og sagde at de hadde gjengi ille med han, og at han var veikare og laakare i leiken enn Alv, son til kong Yngvar.  Daa svara Svipdag, at de var stor skam. 
Og en vinter, da det var kommet mange folk sammen til Upsaler, var kong Yngvar der og hans sønner; de var sex vintre gamle.  Alv, kong Yngvars søn, og Ingjald, kong Anunds søn, satte i gang en gutte-leg, og skulde hver raade for sin hær; men da de legte med hinanden, var Ingjald mindre sterk end Alv, og det tyktes ham saa ilde, at han græd meget.  Da kom hans fosterbroder Gautvid til og leiede ham bort til Svipdag Blinde, hans fosterfader, og sagde ham, at det var gaaet ilde med ham: han var mindre sterk og mindre kraftig i legen end Alv, kong Yngvars søn.  Da svarede Svipdag, at det var en stor skam. 
And one winter when many folks were gathered in Upsala, King Yngvar was there with his sons, who were six winters old.  Alf, King Yngvar's son, and Ingjald, King Anund's son, started some boyish game, and each commanded his own army, but when they played with each other, lngjald was not so strong as Alf and it seemed so unfair to him that he wept loudly.  Then came his foster-brother Gautvid, and led him away to Svipdag the Blind, his foster-father, and told him that things were ill with Ingjald; he was not so strong or skilful in the game as Alf, King Yngvar's son.  Then Svipdag answered that it was a great shame. 
Aɴan dag eptir Let Svipdagr taca (55,1) hiarta or vargi oc ſteikia a teini. (2) oc gaf ſiþan Ingialde konongs ſyni at eta.  oc (3) þan af varþ hann allra maɴa grimmaſtr. (4) oc verſt ſcaplủndaðr. 
Annan dag eptir lét Svipdagr taka hjarta ór vargi ok steikja á teini, ok gaf síðan Ingjaldi konungssyni at eta,  ok þaðan af varð hann allra manna grimmastr ok verst skaplundaðr. 
   
Dagen etter lét Svipdag taka hjarta or ein varg og steikja paa ein tein, og gav de so til Ingjald, kongssonen, at han skulde eta de;  og fraa den tid vart han meir hardhjarta og illhaatta enn andre folk. 
Dagen efter lod Svipdag tage hjertet af en ulv og stege paa ten, og gav det siden til Ingjald kongssøn at æde;  deraf blev han den grummeste og værste af sindelag. 
The next day Svipdag had the heart taken from a wolf, stuck it on a spindle, and afterwards gave it to Ingjald the king's son to eat;  after that Ingjald became the grimmest and most hasty-tempered of all men. 
Oc er Ingialdr var ro-(5)-ſkiɴ, þa bað Ǫnủndr kono til han-(6)-da honom, Gꜹthildar dóttur Algꜹta konongs. (7)  hann var ſonr Gꜹtrecs konongs hins milda ſo–-(8)-nar Gꜹtz er Gꜹtland er v keɴt.  Algꜹti (9) kononge þottiz vita at hans dottir mundi (10) væl gipt ef hon væri ſyni Ǫnủndar (11) konongs, ef hann hefði ſcaplyndi fǫðor síns. (12)  oc var ſend mærin til Sviþioþar (13) oc gorði Ingialldr brullꜹp til hennar. (14) 
Ok er Ingjaldr var roskinn, þá bað Ǫnundr konu til handa honum, Gauthildar, dóttur Algauta konungs.  Hann var sonr Gautreks konungs ins milda, sonar Gauts, er Gautland er við kennt.  Algautr konungr þóttisk vita, at hans dóttir myndi vel gipt, ef hon væri syni Ǫnundar konungs, ef hann hefði skaplyndi fǫður sins,  ok var send mærin til Svíþjóðar, ok gerði Ingjaldr brullaup til hennar. 
       
Daa Ingjald vart vaksin, fridde Onund for han til Gauthild, dotter til kong Algaute.  Han var son til kong Gautrek den milde, som var son hans Gaut, som Gautland hev fengi namn etter.  Kong Algaute tottest vita, at dotter hans vart godt gift, naar ho fekk son til kong Onund, soframt han hadde far sins huglynde,  og gjenta vart send til Svitjod, og Ingjald heldt brudlaup med ho. 
Og da Ingjald blev voxen, beilede Ånund for ham til Gauthild, datter af kong Algaute,  han var søn af Gautrek den gavmilde, som var søn af Gaut, som Gautland har faaet navn efter.  Kong Algaute tyktes at vide, at hans datter vilde være godt gift, om hun fik søn af kong Ånund og han var lig sin fader.  Møen blev sendt til Svitjod, og Ingjald holdt bryllup med hende. 
When he was grown up, Anund wooed for him Gauthild, the daughter of King Algaut,  the son of Gautrek the Generous, the son of Gaut, from whom Gautland took its name.  King Algaut seemed to think that his daughter would wed well if she wed the son of King Anund and if he were like his father.  The maid sent to Sweden (East Sweden) and Ingjald held a bridal feast with her. 
Dꜹðe Ǫnondar. XXXIX Cap. (15) 
XXXV. KAPÍTULI [Dauði Ǫnundar] 
 
35. 
35. 
35. [Of King Onund's Death] 
Ǫnundr konongr for milli bua sinna a ei-(16)-no hꜹſti með hirð sína, oc for þangat ſem (17) callat er himin heiðr.  þat ero fialldalir (18) nockorir þrꜹngvir, en há fioll tveim (19) megin. þa var micit regn, en aþr (20) hafþi ſniá lagt a fiollin. þa liop (21) ofan ſcriþa (22) micil með grioti oc leí-(23)-re.  þar varþ fyrir Ǫnủndr konongr oc lið (24) hans, fær konongr bana oc mart lið með honom (25) 
Ǫnundr konungr fór milli búa sinna á einu hausti með hirð sína, ok fór þangat, sem kallat er Himinheiðr.  Þat eru fjalldalir nǫkkurir þrǫngvir, en há fjǫll tveim megin. Þá var mikit regn, en áðr hafði snæ lagt á fjǫllin. Þá hljóp ofan skriða mikil með grjóti ok leiri.  Þar varð fyrir Ǫnundr konungr ok lið hans. Fær konungr bana ok mart lið með honum. 
     
Ein haust fór kong Onund millom gardane sine med hirdi si og kom til ein stad som heiter Himinheid.  Der er (36) nokre tronge fjelldalar, med høge fjell paa baae sidur. De var eit ofsa regn-vér, men i fyrivegen hadde de snøa paa fjelli. Der gjekk de ut ei stor skridu med stein og leir.  Kong Onund og heren hans kom ut for denne skrido, og kongen fekk sin bane, og mykje folk med honom. 
Kong Ånund fór en høst mellem sine gaarder med sin hird og kom did, som heder Himenheid;  det er nogle trange (35) fjelddaler, men høie fjeld paa begge sider. Det var da meget regn, men forud havde det faldt sne paa fjeldene. Da løb et stort skred med sten og ler ned;  der kom kong Ånund og hans hær under, og deraf fik kongen bane og mange mænd med ham. 
One harvest, King Anund went through his towns with his men, and came to a place called Himenheid;  there are some narrow dales with high fells on each side. There was at that time much rain, and snow had fallen on the fells; a great landslide shot down rock and (26) clay;  King Anund and his men were under it, and in that way the king got his death and many men with him. 
Sva ſegir Þióðólfr (26) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Varð Ǫnủndr (27)
jonacrs bura (56,1)
harmi heptr (2)
und himin fiollom. (3)
oc ofvæg (4)
eiſtra dolgi (5)
heipt hriſungs (6)
at hendi com. (7)
Oc ſa frꜹmuðr (8)
foldar beínom (9)
hꜹgna hrørs (10)
um horfiɴ var. (11) 
24. Varð Ǫnundr
Jónakrs bura
harmi heptr
und Himinfjǫllum, (65)
ok ofvæg
Eistra dolgi
heipt hrísungs
at hendi kom,
ok sá frǫmuðr
foldar beinum
Hǫgna hrørs
of horfinn vas. 
 
Som Jonakers sønir
stein-slegne,
vart Onund heft
under Himilfjelli,
daa steinskrido
sturtande
Estlands
uven drap.
Han, som verjo hans Hogne
veit aa bruka,
av urd og aur
vart yvi-breidd. 
Ånund blev
af Jonakrs sønners
sorg heftet
under Himenfjelde,
og kongen,
Esters kuer,
stygt blev rammet
af steners fald,
og hærmanden
helt blev dækket,
den vældige stridsmand,
af stenskredet. 
Anund was stopped
By the falling rock –
The sorrow of
Jonakr's sons–
Under the Himenfell;
And the king,
The Estland men's tamer,

Was badly struck
By the fall of stones;
And his army,
His valiant warriors,
All of them
Were covered over
By the landslide. 
40. Cap. Breɴa at Upsolvm. (12) 
XXXVI. KAPÍTULI [Brenna at Upsǫlum] 
 
36. 
36. 
36. [The Burning in Upsal] 
Iɴɢialdr ſonr nủndar konongs var konongr (13) at ủpſǫlom.  Upſala konongar váro ǫztir kononga (14) i Sviþioð. þa er þar váro margir heraðs (15) konongar, fra þ er Oðiɴ var hofþin-(16)--gi i Sviþioð, váro einvaldz hofþingiar (17) þeir er at upſǫlủm ſáto, um alt Svía (18) velde, til þess er Agni do. En þa com (19) rikit fyrst i brþra ſcipti. ſva ſem (20) fyʀ er ritit.  Eɴ ſiþan dreifðiz ríki (21) oc konong domr i ættir ſva ſem þær grein-(22)-duz. Eɴ ſủmir konongar rủddo marclꜹnd (23) ſtór oc bygðo þar oc toco þaɴug (24) ríki ſitt.  En þa er Ingialdr toc rikit (25) oc konongdom, váro margir heraðz konongar (26) ſem fyʀ er ritið. 
Ingjaldr, sonr Ǫnundar konungs, var konungr at Uppsǫlum.  Uppsalakonungar váru œztir konunga í Svíþjóð, þá er þar váru margir heraðskonungar. Frá því er Óðinn var hǫfðingi í Svíþjóð, váru einvaldshǫfðingjar þeir, er at Uppsǫlum sátu, um alt Svíaveldi, til þess er Agni dó, en þá kom ríkit fyrst i brœðraskipti, svá sem fyrr er ritit,  en síðan dreifðisk ríki ok konungdómr í ættir, svá sem þær greindusk, en sumir konungar ruddu marklǫnd stór ok byggðu þar ok jóku (66) þannug ríki sitt.  En þá er Ingjaldr tók ríkit ok konungdóm, váru margir heraðskonungar, sem fyrr er ritit. 
       
Ingjald, son til kong Onund, vart konge i Uppsalir.  Uppsala-kongane var dei høgste kongane i Svitjod, den tid daa de var mange herads-kongar der, alt fraa di Odin var hovding i Svitjod. Dei som sat i Uppsalir var einvaldshovdingar yvi heile Sviavelde, til dess Agne døydde.  Men daa vart rike fyrst skilt millom brør, som fyrr er fortalt, men sidan vart rike og kongedøme smaabytt, etter som ættine greina seg; men sume kongar rudde store skogland og bygde der og auka soleis rike sitt.  Men daa kong Ingjald tok rike og kongedøme, var de mange herads-kongar, som fyrr er fortalt. 
Kong Ånunds søn Ingjald var konge i Upsaler.  Upsale-kongerne var de ypperste konger i Svitjod, naar det var mange herredskonger der, fra den tid da Oden var høvding i Svitjod. De konger, som sad i Upsaler, var enekonger over hele Sverige indtil Agnes død, men da kom riget først i brødreskifte, saa som før er skrevet,  men siden splittedes rige og kongedømme i ætter, eftersom de delte sig, men nogle konger ryddede store skoglande og byggede dem og øgede saa sit rige.  Men da Ingjald tog rige og kongedømme, var det mange herredskonger, som før er skrevet. 
King Anund's son Ingjald became king in Upsala,  and at the time when there were many district kings, the Upsala kings had been uppermost in Sweden from the time that Odin was chieftain there. The kings who sat in Upsala were alone kings over all Sweden till Agni's death, when the kingdom was first shared between brothers, as is written above (chapter 20),  and afterwards the rule and kingdom were further split up amongst the royal family, as each of the members separated; some kings cleared the great woodland and peopled it, and so eked out their realms.  And when Ingjald took the rule and kingdom, there were many district kings, as is written above (chapter 34). 
Ingialdr konongr lét (27) bua veizlo micla at upſolom (57,1) oc ætlaði at erfa Ǫnund konong fǫðor (2) sinn hann let bua ſal eiɴ engom (3) mun miɴa eða uvegligra eɴ Vpſalr (4) var, er hann callaði vii. kononga ſal. þar váro (5) i gr vii. hasæti.  Ingialdr konongr ſendi menn (6) ủm alla Sviþioð. oc bꜹð til sín konongom (7) oc jǫrlom oc ꜹðrom merkis mǫnnom.  Til (8) þess erfis com Algꜹti konongr magr (9) Ingialdz oc Yngvaʀ konongr af fiaðrynda-(10)-landi, oc ſynir tveir Agnaʀ oc Alfr. (11) Sporſniallr konongr af Næriki. Sig-(12)-vertr konongr af attủnda landi. Granmaʀ (13) konongr af Sủðr manna landi var eigi co-(14)-miɴ.  Þar var vii. konongum ſcipat i (15) hiɴ nyia ſal. var þa eitt haſæti (16) ꜹtt þar er Ingialdr konongr hafði bua la-(17)-tit.  Ollo liði þvi er til var comit (18) var ſcipat i hiɴ nyia ſal.  Ingialdr (19) konongr hafði ſcipat hirþ sinni oc ǫllo (20) liði síno í uppſal. 
Ingjaldr konungr lét búa veizlu mikla at Uppsǫlum ok ætlaði at erfa Ǫnund konung, fǫður sinn.  Hann lét búa sal einn, engum mun minna eða óvegligra, en Uppsalr var, er hann kallaði sjau konunga sal. Þar váru í gǫr sjau hásæti.  Ingjaldr konungr sendi menn um alla Svíþjóð ok bauð til sin konungum ok jǫrlum ok ǫðrum merkismǫnnum.  Til þess erfis kom Algautr konungr, mágr Ingjalds, ok Yngvarr konungr af Fjaðryndalandi ok synir hans tveir, Agnarr ok Álfr, Sporsnjallr konungr af Næríki, Sigverkr konungr af Áttundalandi. Granmarr konungr af Suðrmannalandi var eigi kominn.  Þar var sex konungum skipat í inn nýja sal. Var þá eitt hásæti autt, þat er Ingjaldr konungr hafði búa látit.  Ǫllu liði því, er til var komit, var skipat í inn nýja sal.  Ingjaldr konungr hafði skipat hirð sinni ok ǫllu liði sínu í Upsal. 
             
Kong Ingjald lét laga til eit stort gjestebod i Uppsalir og etla seg til aa gjera erve-drykkje etter kong Onund, far sin.  Han lét stella til ein sal, som var likso stor og gild i alle maatar som Uppsalen var, og den kalla han Sjaukongesalen. Han gjorde sjau høgsæte i han.  Kong Ingjald sende menn yvi heile Svtjod og baud til seg kongar og jarlar og andre stormenn.  Til denne erve-drykkja kom kong Algaute, verfar hans Ingjald, og kong Yngvar fraa Fjadrundaland og dei tvo sønine hans, Alv og Agnar, kong Sporsnjall fraa Nærike, og kong Sigverk fraa Aattundaland; men kong Granmar fraa Sudermannland var ikkje komin.  Desse seks kongane vart sessa i den nye salen. De stod eit høgsæte tomt av deim som (37) kong Ingjald hadde lati gjera.  Alle dei, som var komne dit, vart sessa i den nye salen,  men si eigi hird og sitt eigi folk hadde kong Ingjald sessa i Uppsalen. 
Kong Ingjald gjorde rede et stort gjestebud i Upsaler og vilde gjøre arveøl efter sin fader, kong Ånund;  han lod indrede en sal, ligesaa stor og herlig som selve Upsalen, og kaldte den syv-konge-salen; deri blev reist syv høisæder.  Kong Ingjald sendte mænd over hele Svitjod og bød til sig konger og jarler og andre udmerkede mænd.  Til det arveøl kom kong Algauta, Ingjalds maag, og kong Yngvar af Fjadrundaland med hans to sønner, Agnar og Alv, kong Sporsnjall af Nærike, kong Sigverk af Aattundaland; kong Granmar af Sudermannaland var ikke kommen.  Der var det givet sex konger sæde i den nye sal; et høisæde var da øde, som kong Ingjald havde gjort istand.  Al den mængde, som var kommet med, havde faaet sæde i den nye sal.  Kong Ingjald havde givet sin hird og alle sine folk rum i Upsalen. 
King Ingjald then had a great feast made ready, which he wished to give in memory of his father, King Anund;  he had a hall prepared as big and noble as the Upsala itself and he called it the seven kings' hall, and therein were raised seven high-seats.  King Ingjald then sent men over all Sweden to bid kings and jarls and other outstanding men come to him.  To that funeral feast came King Algaut, his kinsman, and King Yngvar of Fjadrundaland with his two sons, Agnar and Alf, King Sporsnjall of Närike, King Sigverk of Attundaland; but King Granmar of Sudermannaland did not come.  There the six kings were given seats in the new hall, and one of the high-seats which King Ingjald had had prepared, was then wasted.  All the number who had come there then took their seats in the new hall.  King Ingjald had given his courtiers and all his folk places in the Upsala. 
Þat var ſiðvenia (21) i þaɴ tíma. þar er erfi ſcyldi (22) gera eptir kononga eða jarla. þa ſcyldi (23) ſa er gerði oc til arfs ſcyldi lei-(24)-ða. ſcyldi ſitia a ſcǫriɴi fyrir (25) háſætino allt þar til er iɴ væri (26) borit fủll þat er callat var Braga-(27)-fủll.  ſcyldi ſa þa ſtanda upp (58,1) i moti Bragafulli oc ſtrengia heit (2) drecka af fullit ſiþan ſiþan ſcyldi (3) hann leiða i haſæti þat ſem átti faþir (4) hans. var hann þa comiɴ til arfs allz (5) eptir hann
Þat var siðvenja í þann tíma, þar er erfi skyldi gera eptir konunga eða jarla, þá skyldi sá, er gerði ok til arfs skyldi leiða, sitja á skǫrinni fyrir hásætinu alt þar til er inn væri borit full, þat er kallat var bragafull,  skyldi sá þá standa upp i móti bragafulli ok strengja heit, drekka af fullit síðan,  síðan skyldi hann leiða í hásæti, þat sem átti faðir hans. Var hann þá kominn til arfs alls eptir hann. 
     
De var skikk i den tidi, naar dei skulde gjera erve-drykkje etter kongar eller jarlar, at den, som gjorde erve-drykkja og skulde taka mot arven, skulde sitja paa troppestige framanfor høgsæte, alt til dess dei bar inn den skaali, som dei kalla Brage-skaali.  Daa skulde han standa upp imot Brage-skaali og lova eitkvart og drikka ut skaali;  so skulde dei leida han til høgsæte, som far hans hadde havt; daa hadde han fengi rett til all arven etter han. 
Det var sedvane i den tid, at naar man gjorde arveøl efter konger og jarler, skulde den, (36) som gjorde arveøllet, og som man skulde leie til arv, sidde paa trinet foran høisædet, indtil det bæger blev baaret ind, som kaldtes Brage-bægret.  Da skulde han staa op med Brage-bægret og gjøre løfte og derpaa drikke bægret ud;  siden skulde man leie ham i det høisæde, som hans fader havde havt; da havde han ret til al arv efter ham. 
It was their wont at that time, when they made a funeral feast for kings or jarls, that he who made the feast and was entitled to come into the inheritance should sit on the step before the high-seat until the cup which was called the Bragi cup was borne in.  Then should he stand up with the (27) Bragi cup, make a vow and thereupon drink the cup dry;  after that he would be led to the high-seat which his father had had, and he then had a right to all the inheritance. 
Nu var ſva her gort at (6) þa er Braga fủll com iɴ, ſtoð (7) upp Ingialdr konongr oc tóc v eino miclo dy-(8)-rshorni. ſtrengði hann þa heít at (9) hann ſcyldi ꜹka ríki ſitt halfo i hveria (10) hof átt. eða deyia ella. dracc af ſiþan (11) af hornino.  Oc er menn váro drủcnir (12) ủm qveldit, þa mælti Ingialdr konongr til folc-(13)-viðar oc Hylviðar ſona Svipdags, at (14) þeir ſcyldo vapnaz, oc lið þeira ſem (15) ætlat var ủm qveldit.  þeir gengo (16) ủt oc til nyia ſals, báro þar (17) elld at, oc þvi næſt toc ſalriɴ (18) at loga, oc brủɴo þar iɴi vi. (19) konongar oc lið þeira allt. oc þeir er ut (20) leitaðo, þa váro ſciott drepnir
Nú var svá hér gǫrt, at þá er bragafull kom inn, stóð upp Ingjaldr konungr (67) ok tók við einu miklu dýrshorni, strengði hann þá heit, at hann skyldi auka ríki sitt hálfu í hverja hǫfuðátt eða deyja ella, drakk af síðan af horninu.  Ok er menn váru drukknir um kveldit, þá mælti Ingjaldr konungr til Fólkviðar ok Hulviðar, sona Svipdags, at þeir skyldu vápnask ok lið þeira, sem ætlat var um kveldit.  Þeir gengu út ok til ins nýja sals, báru þar eld at, ok því næst tók salrinn at loga, ok brunnu þar inni sex konungar ok lið þeira allt, ok þeir, er út leituðu, þá váru skjótt drepnir. 
     
Soleis vart de gjort no med, og daa Brage-skaali kom inn stod kong Ingjald upp og tok mot eit stort dyrehorn, og lova at han skulde gjera rike sitt ein gong til so stort til alle fire himils-ættir, eller so døy; sidan drakk han av horne.  Og daa dei vart drukne um kvelden, daa sagde kong Ingjald til Folkvid og Hulvid, sønine hans Svipdag, at dei skulde væpna seg og folke sitt, som dei hadde avgjort seg imillom um kvelden.  Dei gjekk ut og burt til den nye salen og kveikte eld paa han, og strakst tok salen til aa loga upp. Der brann seks kongar inne og alt folke deira; men dei, som freista paa aa koma seg (38) ut, vart radt drepne. 
Nu blev denne gang gjort saa, at da Brage-bægret kom ind, stod kong Ingjald op og tog et stort dyrehorn; han gjorde da det løfte, at han skulde øge sit rige til det dobbelte mod hvert verdenshjørne eller ogsaa dø; siden drak han hornet ud.  Og da folk var drukne om kvelden, talte kong Ingjald til Svipdags sønner Gautvid og Hulvid, og de skulde væbne sig og sine mænd om kvelden, som paatænkt var.  De gik ud og til den nye sal, bar ild paa den, og dernæst tog salen til at lue, og der brandt inde 6 konger og alle deres mænd; de, som søgte at komme ud, blev strax dræbte. 
Now it happened that when the Bragi cup came in, King Ingjald stood up and took a great horn; he made a vow that he would double the size of his kingdom towards every corner of the earth or else he would die; after that he drank the horn dry.  And when in the evening the folk were drunk, King Ingjald told Svipdag's sons, Gautvid and Hulvid, to arm themselves and their men in the evening, as they had proposed.  And these men went out to the new hall, bore fire there, and next set it aflame and burned therein the six kings and all their men; those that tried to come out were straightway slain. 
Ep-(21)-tir þetta lagði Ingialdr konongr undir ſic ǫll (22) þessi ríki er konongar hꜹfðo átt. (23) oc toc ſcatta af. (24) 
Eptir þetta lagði Ingjaldr konungr undir sik ǫll þessi ríki, er konungar hǫfðu átt, ok tók skatta af. 
 
Etter dette lagde kong Ingjald under seg alle dessa riki, som kongane hadde havt, og tok skattar av deim. 
Derefter lagde kong Ingjald under sig alle disse riger, som kongerne havde havt, og tog skat fra dem. 
After that, King Ingjald put under himself all the kingdoms which those kings had had and he took tribute from them. 
41. Cap. qnfang Hiorvarðs (25) 
XXXVII. KAPÍTULI [Kvánfang Hjǫrvarðs] 
 
37. 
37. 
37. [Of Hjorvard's Marriage] 
Granmaʀ konongr ſpurþi þessi tiðen-(26)-de oc þottiz hann vita at honom (27) mundi ſlicr coſtr hugaðr ef (59,1) hann gyldi eigi varúð v Þat ſama ſu-(2)-mar kmr liði síno Hiorvarðr konongr (3) er ylfingr var callaðr til Sviþioðar. oc lag-(4)-ði i fiorð þaɴ er myrkva hét Eɴ (5) er Granmarr konongr ſpyrr þat ſendir hann menn til (6) hans oc byðr honom til veizlo oc ǫllo (7) liðe hans.  hann þectiz þetta, þat hann hafðe (8) ecki heriat a ríki Granmars konongs. Oc (9) er hann com til veizloɴar, þa var þar (10) fagnaðr micill. 
Granmarr konungr spurði þessi tíðendi, ok þóttisk hann vita, at honum myndi slíkr kostr hugaðr, ef hann gyldi eigi varúð við.  Þat sama sumar kømr liði sínu Hjǫrvarðr konungr, er Ylfingr var kallaðr, til Svíþjóðar ok lagði í fjǫrð þann, er Myrkvafjǫrðr heitir.  En er Granmarr konungr spyrr þat, sendir hann menn til hans ok býðr honum til veizlu ok ǫllu liði hans.  Hann þekkðisk þetta, því at hann hafði ekki herjat á ríki Granmars konungs. Ok er hann kom til veizlunnar, þá var þar fagnaðr mikill. 
       
Kong Granmar spurde alle desse hendingane, og han tottest vita, at de same var etla honom, soframt han ikkje agta seg.  Same sumaren kjem kong Hjørvard, som dei kalla Ylving, med heren sin til Svitjod, og lagde inn i ein fjord som heiter Myrkvafjorden.  Men daa kong Granmar spør de, sender han bod til han og bed han sjølv og heile heren hans til gjestebod.  Han tok mot dette, av di han hadde ikkje herja paa rike til kong Granmar, og daa han kom til gjestebode, vart de stor glede. 
Kong Granmar spurgte disse tidender og tyktes da at vide, at samme vilkaar var tiltænkt ham, hvis han ikke tog sig ivare.  Kong Hjårvard, som blev kaldet Ylving, kom den samme (37) sommer med sin hær til Svitjod og lagde til i den fjord som hed Myrkvafjord.  Men da kong Granmar spørger det, sender han mænd til ham og byder ham og alle hans mænd til gjestebud.  Han tog imod det, thi han havde ikke herjet paa kong Granmars rige, og da han kom til gjestebudet, blev det der stor glæde. 
King Granmar heard these tidings and seemed to think that the same fate was meant for him unless he took care of himself.  King Hjörvard, who was called Ylving, the same summer came with his army to Sweden and lay by in the fjord which is called Myrkvafjord;  when King Granmar heard that, he sent men to him to ask him and his men to be his guests.  Hjörvard accepted the invitation, for he had (28) not harried in King Granmar's kingdom, and when he came to the feast there was great rejoicing. 
oc um qveldit er (11) fủll ſcyldi drecca. þa var þat ſið (12) venia kononga þeira er at lꜹndom ſáto (13) eða veizlom. er þeir leto gera at drecka (14) ſcyldi a qvelldom tvimenning.  hvar sér (15) karlmaþr oc kona ſva ſem yɴiz. eɴ (16) þeir ſer er fleri væri ſaman,  En þat (17) váro vikinga lꜹg, þott þeir væri at (18) veizlom, at drecka ſveitar dryckio. (19)  Haſæti Hiorvarðz konongs var bủit (20) gagnvart haſæti Granmars konongs oc ſato (21) allir hans menn a þaɴ pall.  þa mælti (22) Granmarr konongr v Hilldigủɴi dóttor sína at hon (23) ſcyldi bua ſic oc bera ǫl vikin-(24)-gom. hon var allra qvenna friþuz. (25) 
Ok um kveldit, er full skyldi drekka, þá var þat siðvenja konunga, þeira er at lǫndum sátu eða veizlum, er þeir létu gera, at drekka skyldi á kveldum tvímenning,  hvárr sér, karlmaðr ok kona, (68) svá sem ynnisk, en þeir sér, er fleiri væri saman.  En þat váru vikinga lǫg, þótt þeir væri at veizlum, at drekka sveitardrykkju.  Hásæti Hjǫrvarðs konungs var búit gagnvart hásæti Granmars konungs, ok sátu allir hans menn á þann pall.  Þá mælti Granmarr konungr við Hildigunni, dóttur sina, at hon skyldi búa sik ok bera ǫl víkingum. Hon var allra kvinna fríðust. 
         
Um kvelden, daa dei skulde drikka skaalir, var de skikk hjaa dei kongane som sat heime og heldt gjestebod, at dei skulde drikka tvo og tvo i lag,  ein mann og ei kvinne, so langt de rakk, men for seg sjøve dei som de var flest av.  Men vikingane hadde den lovi, at dei skulde drikka alle i lag med kvarandre, endaa dei var i gjestebod.  Høgsæte til kong Hjørvard var tilstelt gjegnt imot høgsæte til kong Granmar, og paa same benken sat alle mennane hans.  Daa sagde kong Granmar ved Hildegunn, dotter si, at ho skulde laga seg til og bera øl aat vikingane. De var ei overlag væn gjente. 
Om kvelden, naar man skulde drikke bægre, var det de kongers sedvane, som sad i sine lande, eller i de gjestebud, som de lod gjøre, at man skulde om kvelden sidde ved drikken to og to,  sammen for sig mand og kvinde, saa langt det rak, men de, som var tilovers, skulde sidde sammen for sig.  Men det var vikingers lov, at om de var i gjestebud, skulde de alle sidde sammen ved drikken.  Kong Hjårvards høisæde var reist ligeoverfor kong Granmars høisæde, og alle hans mænd sad paa den bænk.  Da sagde kong Granmar til sin datter Hildegunn, at hun skulde gjøre sig rede og bære øl til vikingene; hun var en meget skjøn kvinde. 
In the evening when they drank their cups, it was the custom of kings who stayed in his land or sat at his feasts (which they had caused to be made ready), that they should sit drinking two by two,  a man and a woman together by themselves as far as possible, but they who were over should sit together by themselves.  But it was the law of the vikings that when they were in a guest house they should all sit drinking together.  King Hjörvard's high-seat was raised opposite King Granmar's high-seat, and all his men sat on this bench.  Then King Granmar told his daughter Hildegunn to make herself ready and bear ale to the vikings; she was a very beautiful woman. 
Þa toc hon ſilfr kálc eiɴ oc fyl-(26)-lti, oc gecc fyrir Hiorva⟨r⟩ð konong oc (27) mælti. Allir heilir ylfingar at Rolfs (60,1) miɴi kraca, oc dracc af til halfs, oc (2) ſeldi Hiorvarði konongi.  Nu toc hann (3) kálc hiɴ oc hond hennar með, oc mælti at (4) hon ſcylde ganga at ſitia hia honom. (5) hon ſegir þat ecki vikinga ſið at drec-(6)-ca hia conom tvimeɴing.  Hiorvarðr ſvaraði (7) let þess vera meire vn at hann mynde þat (8) ſcipti agera, at láta helldr vikinga (9) lǫgin. oc drecka tvimenning v hana.  Þa (10) ſettiz Hilldiguðr hiá honom oc druc-(11)-ko þꜹ bæðe ſaman oc toloðo mart (12) ủm qveldit. 
Þá tók hon silfrkálk einn ok fyldi ok gekk fyrir Hjǫrvarð konung ok mælti: "Allir heilir Ylfingar at Hrólfs minni kraka" – ok drakk af til hálfs ok seldi Hjǫrvarði konungi.  Nú tók hann kálkinn ok hǫnd hennar með ok mælti, at hon skyldi ganga at sitja hjá honum. Hon sagði þat ekki víkinga sið at drekka hjá konum tvímenning.  Hjǫrvarðr lét þess vera meiri ván, at hann myndi þat skipti á gera, at láta heldr vikingalǫgin ok drekka tvímenning við hana.  Þá settisk Hildiguðr hjá honum ok drukku þau bæði saman, ok tǫluðu mart um kveldit. 
       
Daa tok ho eit sylvstaup og fyllte og gjekk til kong Hjørvard og sagde: « Heile og sæle alle Ylvingar, til minne Rolv Krake», og drakk helvti og gav de til kong Hjørvard.  No tok han staupe, og handi hennar med, og sagde at ho skulde setja seg hjaa han. Ho segjer, at de ikkje var viking-skikk aa drikka tvo og tvo i lag med kvende.  Hjørvard sagde, at de var von um, at han heller vilde skifta skikk og slutta med viking-lovi og drikka i lag med henne.  Daa sette Hildegunn seg hjaa han, og dei tvo drakk ihop og svalla um mangt og mykje um kvelden. 
Da tog hun en sølvkalk, fyldte den, gik for kong Hjårvard og talte: «Hil alle Ylvinger ved Rolv Krakes minde» og drak halvt af, men rakte den til kong Hjårvard.  Nu tog han kalken og hendes haand med og sagde, at hun skulde gaa og sidde hos ham; hun svarer, at det var ikke vikingesed at drikke to og to med kvinder.  Hjårvard svarede, at det var mere at vente, at han vilde gjøre det skifte at give vikingeloven op og drikke to og to med hende.  Da satte Hildegunn sig hos ham, de drak begge sammen og talte mangt om kvelden. 
Then she took a silver bowl, filled it and went before King Hjörvard and said, "Hail, all Ylvings, in memory of Rolf Krake". She drank half of it and then handed it to King Hjörvard.  He now took the bowl and her hand with it and said that she should go and sit with him; she answered that it was not the wont of vikings to sit out in pairs with women.  Hjörvard answered that there was more to look forward to, if he made a change in giving up the vikings' custom and drinking with her.  So Hildegunn sat with him, and they both drank together and talked much during the evening. 
Eptir ủm dagiɴ er þeir (13) konongar hittủz Granmarr oc Hiǫrvarðr þa hóf (14) Hiorvarðr ủpp bonorð ſitt, oc bað Hilldigunnar. (15)  Granmarr konongr bar þetta mál fyrir kono sína (16) Hildi, oc aþra rikis menn. oc ſagði at þeim (17) myndi vera micit trꜹſt at Hiorvarði (18) konongi.  Oc nu varþ romr at. oc þótti (19) þetta ǫllom raðlict oc lc ſva at (20) Hilldiguðr var foſtnoð Hjǫrvarði konongi. oc (21) gerþi hann brủllaup til hennar  ſcyldi þa (22) Hjǫrvarðr konongr dueliaz með Granmar konongi fyrir (23) þ at hann atti engan ſon til rikis at (24) varðveita með sér. (25) 
Eptir um daginn, er þeir konungar hittusk, Granmarr ok Hjǫrvarðr, þá hóf Hjǫrvarðr upp bónorð sitt ok bað Hildigunnar.  Granmarr konungr bar þetta mál fyrir konu sína, Hildi, ok aðra ríkismenn, ok sagði, at þeim myndi vera mikit traust at Hjǫrvarði konungi.  Ok nú varð rómr at, ok þótti þetta ǫllum ráðligt, ok lauk svá, at Hildiguðr var fǫstnuð Hjǫrvarði konungi, ok gerði hann brullaup til hennar.  Skyldi þá Hjǫrvarðr konungr dveljask með Granmar konungi, fyrir því at hann átti engan son til ríkis at varðveita með sér. (69) 
       
Dagen etter, daa kongane Granmar og Hjørvard raakast, fridde Hjørvard og bad um Hildegunn.  Kong Granmar bar denne saki fram for kona si, Hild, og andre stormenn, (39) og sagde at de vilde vera god hjelp i kong Hjørvard.  Alle ropte daa at dei samtykte og totte at dette var raadelegt, og enden vart, at Hildegunn vart trulova med kong Hjørvard, og han heldt brudlaup med ho.  Kong Hjørvard skulde verta verande hjaa kong Granmar, for di han hadde ikkje nokon son til aa hjelpa seg med aa taka vare paa rike. 
Dagen efter, da kongerne Granmar og Hjårvard kom sammen, beilede Hjårvard til Hildegunn.  Kong Granmar bar denne sag for sin hustru Hild og andre stormænd og sagde, at de vilde kunne faa megen støtte i kong Hjårvard.  Nu blev det sterke tilraab til det, og dette tyktes alle raadeligt, og det endte med, at Hildegunn blev fæstet til kong Hjårvard, og han holdt bryllup med hende.  Kong Hjårvard skulde nu blive hos kong Granmar, thi han havde ingen søn til at styre riget med sig. 
The next day, when the Kings Granmar and Hjörvard met, Hjörvard wooed Hildegunn.  King Granmar bore the news to his wife Hild and to his chief men and said they would get great help from King Hjörvard.  Now this was greatly approved of and all thought it advisable, and so it ended in Hildegunn being betrothed to King Hjörvard, who then held a bridal feast with her.  King Hjörvard now remained with King Granmar, for Granmar had no son to rule the kingdom after him. 
LXII. Cap. Oʀosta i Suiþioð. (26) 
XXXVIII. KAPÍTULI [Orrosta Ingjaldz konungs ok Granmars] 
 
38. 
38. 
38. [War Between Ingjald and Granmar and Hjorvard] 
Þat ſama hꜹſt ſamnaði Ingialdr (27) konongr sér liðe oc ætlar á hendr þeim (28) mágom,  hann hefir her af ǫllom (61,1) þeim rikiom err hafðe hann undir (2) ſic lagt,  Oc er þeir ſpyria þat mágar ſam-(3)-na þeir liði i síno ríki ocmr til liðs (4) v þa Hǫgni konongr oc Hilldir ſonr hans er (5) reðo fyrir eystra gꜹtlandi.  Hꜹgni var (6) faðir Hildar er atti Granmarr konongr
Þat sama haust samnaði Ingjaldr konungr sér liði ok ætlar á hendr þeim mágum.  Hann hefir her af ǫllum þeim ríkjum, er áðr hafði hann undir sik lagt.  Ok er þeir spyrja þat mágar, samna þeir liði í sínu ríki, ok kømr til liðs við þá Hǫgni konungr ok Hildir, sonr hans, er réðu fyrir Eystra-Gautlandi.  Hǫgni var faðir Hildar, er átti Granmarr konungr. 
       
Same hausten samla kong Ingjald seg folk og etla seg mot Granmar og Hjørvard, maagen hans.  Han hadde ein her ute fraa alle dei riki, som han hadde lagt under seg.  Daa Granmar og Hjørvard spør de, samlar dei folk i sitt rike, og kong Hogne og Hilde, son hans, som raadde for Øystre-Gautland, kjem til hjelp.  Hogne var far hennar Hild, som var gift med kong Granmar. 
Den samme høst samlede kong Ingjald en hær og vilde (38) drage imod Granmar og hans maag;  han havde mænd fra alle de riger, som han før havde lagt under sig.  Og da maagene spørger dette, samler de folk i sit rige, og til deres hjælp kommer kong Hågne og hans søn Hilde, som raadede for Østergautland.  Hågne var fader til Hild, som kong Granmar havde til hustru. 
The same harvest time King Ingjald gathered an army and wished to go against Granmar and his kinsman;  he had men from all those kingdoms which he had put under him.  And when the kinsmen learned of it they gathered the folk in their kingdom and to their (29) help there came King Hogni and his son Hildir who ruled over East Gautland.  Hogni was the father of Hild whom King Granmar had taken to wife: 
Ingialdr konongr (7) gecc a land með ǫllom her sínom. oc hafði (8) lið miclo meira.  Sigr þa ſaman oʀosta (9) oc er horð. En er litla hriþ hafðe (10) barz verit, þa flyia þeir hofþingiar (11) er reðo fyrer fiaðrynda landi oc veſtr (12) gꜹtom oc af nǽríki oc attundalandi. oc (13) allr ſa heʀ er af þeim londom hafðe (14) farit oc fóro til ſcipa ſiɴa. (15)  Eptir þetta var Ingialdr konongr ſtaddr nꜹþolega (16) oc fecc ſar morg. oc comz v þetta a (17) flótta til ſcipa sinna. En þar fell (18) Suipdagr blindi foſtri hans, oc ſynir hans (19) baþir Gꜹtviðr oc Hylviðr. 
Ingjaldr konungr gekk á land með ǫllum her sínum ok hafði lið miklu meira.  Sígr þá saman orrosta ok er hǫrð. En er litla hríð hafði barzk verit, þá flýja þeir hǫfðingjar, er réðu fyrir Fjaðryndalandi ok Vestr-Gautum ok af Næríki ok Áttundalandi ok allr sá herr, er af þeim lǫndum hafði farit, ok fóru til skipa sinna.  Eptir þetta var Ingjaldr konungr staddr nauðuliga ok fekk sár mǫrg ok komsk við þetta á flótta til skipa sinna, en þar fell Svipdagr blindi, fóstri hans, ok synir hans báðir, Gautviðr ok Hulviðr. 
     
Kong Ingjald gjekk upp paa land med heile heren sin og hadde mykje meir folk.  Daa seig herane ihop, og de vart eit hardt slag. Men daa dei hadde slegist ei liti stund, so flydde dei hovdingane, som raadde for Fjadrundaland, og for vest-gautane og dei fraa Nærike og Aattundaland, og heile den heren som var komin fraa desse landi, og fór til skipi sine.  Dermed kom kong Ingjald i stor naud og fekk mange saar og kom seg undan og flydde til skipi sine. Men der fall Svipdag Blinde, fosterfar hans, og baae sønine hans, Gautvid og Hulvid. 
Kong Ingjald gik paa land med hele sin hær og havde meget større hær.  De kjæmpende seg sammen, og kampen var haard; men da man havde kjæmpet en kort stund, flyede de høvdinger, som raadede for Fjadrundaland og Vestergautland og Nærike og Aattundaland, og hele den hær, som var kommet fra disse lande, og de fór til sine skibe.  Derpaa kom kong Ingjald i stor nød, fik mange saar og kom sig derefter paa flugt til sine skibe; men der faldt hans fosterfader Svipdag Blinde og begge hans sønner, Gautvid og Hulvid. 
King Ingjald went ashore with his army and had far more men.  They fought together and the battle went hard, and when they had fought for a short while, the chiefs fled who ruled over Fjadrundaland, West Gautland, Närike and Attundaland together with the army which had come from these lands, and they all made for their ships.  Thereupon King Ingjald met with dire need, got many wounds and thereafter escaped to his ship, but his foster-father Svipdag the Blind with both his sons, Gautvid and Hulvid, fell there. 
Ingialdr (20) konongr for aptr v ſva bủit til ủp-(21)-ſala. oc ủnde illa sinni ferð. oc þot-(22)-tiz þat fiɴa at honom myndi vera (23) heʀ ſa utr er hann hafðe or síno (24) ríki þ er hann fecc með hernaðe.  Ep-(25)-tir þetta var ófriþr micill millom (26) Ingialdz konongs oc Granmars konongs.  Nủ er (27) langar hriðir hafði þannug fram fa- (62,1)-rit, comủ vinir beɢia þ v at þeir ſæt-(2)-tiz.  oc lꜹgðo konongar ſtefno með sér, (3) oc hittủz. oc gerþo friþ millom sín (4) Ingialdr konongr oc Granmarr konongr oc Hiǫrvarðr konongr magr hans. (5) ſcylldi friþr ſa ſtanda millom þeira (6) meþan þeir lifðe iij. konongar.  var þat bundit (7) eiþum oc trygðom. 
Ingjaldr konungr fór aptr við svá búit til Uppsala ok unði illa sinni ferð, ok þóttisk þat finna, at honum myndi vera herr sá ótrúr, er hann hafði ór sínu ríki, því er hann fekk með hernaði.  Eptir þetta var ófriðr mikill millum Ingjalds konungs ok Granmars konungs.  Nú er langar hríðir hafði þannug fram farit, kómu vinir beggja því við, at þeir sættisk,  ok lǫgðu konungar stefnu með sér ok hittusk ok gerðu frið millum sín, Ingjaldr konungr ok Granmarr konungr ok Hjǫrvarðr konungr, mágr hans. Skyldi friðr sá standa millum þeira, meðan þeir lifði þrír konungar.  Var þat (70) bundit eiðum ok tryggðum. 
         
Kong Ingjald fór attende til Uppsalir etter dette og var ille nøgd med ferdi, og han tottest merka, at den heren var utru, som han hadde fraa de rike som han fekk med herferd.  Etter dette var de stor ufred millom kong Ingjald og kong Granmar.  Men daa de hadde gjengi ei lang stund paa den visi, fekk venine deira forlik i stand,  og kongane sette stemnelag med kvarandre og møttest og gjorde fred med kvarandre, kongane Ingjald og Granmarr og Hjørvard, maagen hans; denne freden skulde standa ved lag so lengi dei tri kongane livde.  Dette gjorde dei eiden sin paa og lova kvarandre truskap. 
Kong Ingjald fór efter dette tilbage til Upsaler og var ilde tilfreds med sin færd; han tyktes at finde, at den hær var ham utro, som han havde fra de deler af sit rige, som han havde vundet ved hærfærd.  Efter dette var det stor ufred mellem kong Ingjald og kong Granmar.  Da dette havde gaaet saa i lang tid, fik begges venner det bragt dertil, at de skulde forliges;  kongerne Ingjald og Granmar og hans maag Hjårvard aftalte stævne mellem sig, mødtes og gjorde fred indbyrdes; den fred skulde vare mellem dem, saalænge de tre konger levede;  det blev styrket med eder og forsikringer. 
After that King Ingjald went back to Upsala and was ill pleased with his expedition; he seemed to think that the army, which he had had from those parts of his kingdom that he had won by force, had been faithless to him.  Afterwards there was little peace between King Ingjald and King Granmar.  When this had gone on for a long time, the friends of both of them tried to bring about a reconciliation;  the kings Ingjald and Granmar and his kinsman Hjörvard arranged a talk between themselves, met, and made their peace and agreed that it should last as long as the three kings lived;  they made it binding by oaths, and protestations of good faith. 
Eptir ủm várit (8) for Granmarr konongr til uppſala at blóta (9) ſem ſiðvenia var til, móti ſumre at (10) friþr væri.  Fell honom þa ſva ſpánn (11) ſem hann myndi eigi lengi lifa. for hann (12) þa heim i ríki ſitt. (13) 
Eptir um várit fór Granmarr konungr til Uppsala at blóta, sem siðvenja var til móti sumri, at friðr væri.  Feil honum þá svá spánn sem hann myndi eigi lengi lifa. Fór hann þá heim í ríki sitt. 
   
Um vaaren etter fór kong Granmar til Uppsalir til aa blota for fred, som skikk var, naar de leid mot sumaren.  Spaadommen fall daa slik aat (40) han, at han ikkje skulde liva lengi; sidan fór han heim til rike sitt. 
Vaaren efter fór kong Granmar til Upsaler for at blote, som (39) sedvane var, ved sommerdag, for at freden skulde vare.  Blotspaanen faldt da saaledes for ham, at han ikke skulde leve længe. Derefter fór han hjem i sit rige. 
The next spring King Granmar went to Upsala to the blood offering which was usually held (30) about summer's day in order that the peace should last.  Then it was prophesied at the offering that he could not live long. Thereafter he went home to his kingdom. 
LXIII. Cap. Dꜹðe Granmars konongs. (14) 
XXXIX. KAPÍTULI [Dauði Granmars konungs] 
 
39. 
39. 
39. [Death of the Kings Granmar and Hjorvard] 
Vm hꜹstit eptir for Granmarr konongr oc (15) Hiǫrvarðr konongr mágr hans at taca veizlo (16) i ey þeire er Sili hét at buum ſínom (17)  oc þa er þeir váro at veizloɴi kmr (18) þar Ingialdr konongr með her sinn a eiɴi (19) nott. oc tóc hủs a þeim. oc breɴ-(20)-de þa iɴe með ǫllo liðe síno Eptir (21) þat lagði hann ủndir ſic ríki þat allt er (22) átt hafðo konongar, oc ſetti yfir ho-(23)-fþingia. 
Um haustit eptir fór Granmarr konungr ok Hjǫrvarðr konungr, mágr hans, at taka veizlu í ey þeiri, er Sili heitir, at búum sínum,  ok þá er þeir váru at veizlunni, kømr þar Ingjaldr konungr með her sinn á einni nótt ok tók hús á þeim ok brendi þá inni með ǫllu liði sínu.  Eptir þat lagði hann undir sik ríki þat alt, er átt hǫfðu konungar, ok setti yfir hǫfðingja. 
     
Um hausten etter fór kongane Granmar og Hjørvard, maagen hans, i gjestebud paa gardane sine paa ei øy som heiter Sile.  Daa dei var i gjestebode, kjem kong Ingjald dit ei natt med heren sin og kringsætte huse og brende deim inne med alt folke deira.  Etter dette lagde han under seg heile de rike, som kongane hadde havt, og sette hovdingar yvi. 
Om høsten efter for kong Granmar og hans maag kong Hjårvard at tage gjestning paa den ø, som heder Sile, paa sine gaarder,  og medens de var ved gjestebudet, kom kong Ingjald did med hele sin hær en nat, slog ring om huset og brændte dem inde med alle deres folk.  Derefter lagde han under sig alt det rige, som kongerne havde havt, og satte høvdinger over det. 
The next harvest King Granmar and his kinsmah Hjörvard went to meet guests on an island called Sili at their own estates,  and whilst they were at the feast King Ingjald came during the night with all his army, surrounded the dwelling and burned them inside with all their folk.  He then laid under himself all the kingdom which these kings had had and set chiefs over it. 
Hǫgni konongr oc Hildir ſonr (24) hans riðo opt upp i Suiavellde oc (25) drapo menn Ingialds konongs þa er hann haf-(26)-ðe ſett yfir þat riki er att hafði Granmarr (27) konongr magr þeira.  ſtoð þar langa hr-(28)-iþ micil deila millom Ingialds (63,1) konongs oc Hǫgna konongs, fecc Hogni konongr (2) þo haldit síno ríki fyrir Ingialdi konongi alt til (3) dꜹða dags. 
Hǫgni konungr ok Hildir, sonr hans, riðu opt upp í Svíaveldi ok drápu menn Ingjalds konungs, þá er hann hafði sett yfir þat ríki, er átt hafði Granmarr konungr, mágr þeira.  Stóð þar langa hríð mikil deila millum Ingjaldz konungs ok Hǫgna konungs. Fekk Hǫgni konungr þó haldit sínu ríki fyrir Ingjaldi konungi allt til dauðadags. 
   
Kong Hogne og Hilde, son hans, reid tidt upp i Sviavelde og drap mennane til kong Ingjald, som han hadde sett yvi de rike som kong Granmar, maagen hans, hadde aatt.  De var lang stund stor uvenskap millom kongane Ingjald og Hogne, men kong Hogne fekk likevel hava rike sitt for kong Ingjald alt til sin døyande-dag. 
Kong Hågne og hans søn Hilde red ofte op i Sverige og dræbte kong Ingjalds mænd, dem han havde sat over det rige, som deres maag Granmar havde eiet.  Det stod da i lang tid sterk strid mellem kong Hågne og kong Ingjald, men Hågne fik dog holde sit rige imod kong Ingjald lige til sin dødsdag. 
King Hogni and his son Hildir often rode up into Sweden and slew the men that Ingjald had set over the kingdom which their kinsman Granmar had owned.  Then was there a great strife for a long time between King Hogni and King Ingjald. Hogni, however, kept his kingdom against King Ingjald right to the day of his death. 
Ingialdr konongr atti ij. bǫrn v (4) kono sínni oc het it ellra Asa eɴ aɴat (5) Olafr tretelgia, oc ſendir Gauthilldr (6) kona Ingialds konongs ſveiniɴ til bova fo-(7)-ſtra síns i veſtra Gꜹtland.  hann var þar (8) uppfddr oc Saxi ſonr bóva er callaðr (9) var flettir
Ingjaldr konungr átti tvau bǫrn við konu sinni ok hét it ellra Ása, en annat Óláfr trételgja, ok sendir Gauthildr, kona Ingjaldz konungs, sveininn til Bóva, fóstra síns, í Vestra-Gautland.  Hann var þar upp (71) fœddr ok Saxi, sonr Bóva, er kallaðr var flettir. 
   
Kong Ingjald hadde tvo born med kona si, den eldste heitte Aasa og hin Olav Tretelgja; Gauthild, kona til kong Ingjald, sende guten til Vester-Gautland, til Bove, fosterfar sin;  der vart han uppfødd baade han og Sakse, son hans Bove, som dei kalla Flette. 
Kong Ingjald havde med sin hustru to børn: det første hed Aasa, det andet Olav Trætelgja. Gauthild, kong Ingjalds hustru, sender gutten til sin fosterfader Bove i Vester(40)gautland;  han blev der opfødt sammen med Boves søn Saxe, som blev kaldt Flette. 
King Ingjald had by his wife two children; the first was called Asa, the second, Olav the Tree-feller. Gauthild, King Ingjald's wife, sent the boy to her foster-father Bovi in West Gautland,  and he was there brought up with Bovi's son Saxi, who was called Fletta
Þat er ſǫgn manna at Ingialdr konongr (10) drępi xij. kononga. oc ſuiki alla i griþom, (11) Hann var callaðr Ingialdr hiɴ illráði. (12)  hann var konongr yfir meſtom lut Sviþjóðar. Aso (13) dóttor ſina gipti hann Guðrøði konongi a Sca-(14)-ni. hann var ſcaplicr feðr sínom Aſa (15) olle þ er hann drap Halfdan bróðor (16) sinn. Halfðan var faðir Ivars ens við-(17)-faðma. Aſa reð oc bana Goðrøði boanda ſinom. (18) 
Þat er sǫgn manna, at Ingjaldr konungr dræpi tólf konunga ok sviki alla í griðum. Hann var kallaðr Ingjaldr inn illráði.  Hann var konungr yfir mestum hlut Svíþjóðar. Ásu, dóttur sína, gipti hann Guðrøði, konungi á Skáni. Hon var skapglík feðr sínum. Ása olli því, er hann drap Hálfdan, bróður sinn. Hálfdan var faðir Ívars ins víðfaðma.  Ása réð ok bana Guðrøði, bóanda sínum. 
     
Folk segjer, at kong Ingjald drap 12 kongar og sveik deim alle ihop, endaa han hadde lova deim fred, og han vart kalla Ingjald Illraade;  han var konge yvi mesteparten av Svitjod. Aasa, dotter si, gifte han med (41) Gudrød, konge i Skaane. Ho liktest far sin i huglynde. Aasa var skuld i at Gudrød drap Halvdan, bror sin. Halvdan var far hans Ivar Vidfamne.  Aasa var skuld i de med, at husbonden hennar, kong Gudrød, vart drepin. 
Det er folks tale, at kong Ingjald dræbte tolv konger og sveg dem alle imod løfter; han fik navnet Ingjald den illraade;  han var konge over det meste af Svitjod. Sin datter Aasa giftede han med kong Gudrød i Skaane; hun var i sind lig sin fader, og hun voldte det, at han dræbte sin broder Halvdan; Halvdan var fader til Ivar Vidfavne.  Aasa raadede ogsaa sin husbonde Gudrød bane. 
It is a folk tale that King Ingjald slew twelve kings and broke his trust with them all, and he got the name of Ingjald the Ill-minded;  he was king over most of Sweden. His daughter Asa he gave in wedlock to King Gudröd in Scania; she was like her father in temper and she made him slay his brother Halvdan, who was father to Ivor the Widefathom.  She also brought about the death of her husband Gudröd. 
Dꜹðe Ingialldz Illraða. . LXIV (19) 
XL. KAPÍTULI [Dauði Ingjaldz illráða] 
 
40. 
40. 
40. [Of Ingjald's Death] 
Ivaʀ hiɴ viðfaðmi com a ſcani (20) eptir fall Guðrøþar fǫðor bþor (21) síns oc d þegar her mikiɴ ſaman. (22) for þegar upp a Suiþioð.  Aſa hin (23) illraða var aðr farin a fủnd fǫ-(24)-ðor síns, Ingialdr konongr var þa ſtaddr a (25) Ræningi at veizlo. er hann ſpurþi at (26) heʀ Ivars konongs var þar nær comiɴ. (27)  þottiz Ingialdr engan ſtyrc hafa til (64,1) at beriaz v Ivar. honom þotti oc ſa (2) ſyɴ coſtr ef hann legðiz a flótta, at (3) hvaþanæva mundo fiandmenn hans atdri-(4)-fa.  Toco þꜹ Aſa þat rað er frægt (5) er orðit, at þꜹ gerþo folc alt dꜹ–-(6)-ða drủckit. Siþan léto þꜹ leɢia elld (7) i hǫllina.  braɴ þar hǫlliɴ oc allt (8) folc þat er iɴi var með Ingialdi konongi. (9) 
Ívarr inn víðfaðmi kom á Skáni eptir fall Guðrøðar, fǫðurbróður síns, ok dró þegar her mikinn saman, fór síðan upp á Svíþjóð.  Ása in illráða var áðr farin á fund fǫður síns. Ingjaldr konungr var þá staddr á Ræningi at veizlu, er hann spurði, at herr Ívars konungs var þar nær kominn.  Þóttisk Ingjaldr engan styrk hafa til at berjask við Ívar. Honum þótti ok sá sýnn kostr, ef hann legðisk á flótta, at hvaðanæva mundu fjandmenn hans at drífa.  Tóku þau Ása þat ráð, er frægt er orðit, at þau gerðu fólk alt dauðadrukkit, síðan létu þau leggja eld í hǫllina.  Brann þar hǫllin ok alt fólk, þat er inni var, með Ingjaldi konungi. 
         
Ivar Vidfamne kom til Skaane, etter Gudrød, farbror hans, var fallin, og drog straks ein stor her ihop og gjekk radt upp i Svitjod.  Aasa Illraade var reist til far sin i fyrivegen. Kong Ingjald var nett i gjestebod paa Ræning, daa han spurde at heren til kong Ivar ikkje var langt undan.  Ingjald totte ikkje han hadde magt til aa slaast med Ivar; han totte de var berrsynlegt og, at um han gav seg til aa fly, vilde fiendane hans driva til fraa alle leidir.  Han og Aasa gjorde daa noko, som hev vorte vidgjeti; dei drakk alle folk dauddrukne, sidan lét dei leggja eld i halli.  Daa brann halli upp og alt de folk som inne var, kong Ingjald med. 
Ivar Vidfavne kom til Skaane efter sin farbroder Gudrøds fald, drog strax en stor hær sammen og fór op til Svitjod.  Aasa den illraade havde allerede forud faret til sin fader. Kong Ingjald var da i gjestebud paa Ræning da han spurgte, at kong Ivars hær var kommen i nærheden.  Ingjald tyktes ikke at have styrke til at stride med Ivar; det vilkaar tyktes ham og aabenbart, at om han lagde sig paa flugt, da vilde fra alle kanter hans fiender samle sig mod ham.  Da tog han og Aasa det raad, som er blevet navnkundigt, at de drak alle sin folk døddrukne og lod siden tænde ild i hallen;  der brandt hallen og alle de, som inde var, med kong Ingjald. 
Ivor the Widefathom came to Scania after the death of Gudröd, his father's brother, and straightway gathered a large army and went up to Sweden.  Asa the Ill-minded had already gone to her father. King Ingjald was at a feast in Räning when he learned that King Ivor's army had come in the neighbourhood.  Ingjald seemed to have no strength to fight with Ivor, and the state of affairs appeared so clear to him that if he prepared for flight, his foes would (31) be gathering against him from all quarters.  Then he and Asa decided on the well-known plan of making all their folk dead drunk and afterwards setting fire to the hall;  the hall was burned and all who were in it together with King Ingjald. 
Sva segir Þióðólfr. (10) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: (42) 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Oc Ingialld (11)
i fiorvan trað (12)
reycs rꜹſủðr (13)
a ræningi. (14)
þa er husþiofr (15)
hyriar leíſtom (16)
goð konung (17)
i gognom ſteig. (18)
Oc ſa urðr (19)
allri þioðo (20)
ſiallgætaſtr með (21)
ſuium þótti. (22)
er hann ſialfr (23)
síno fiorvi (24)
frcno fyrſtr (25)
um fara ſcyllde. (26) 
25. Ok Ingjald
ífjǫrvan trað
reyks rǫsuðr
á Ræningi, (72)
þás húsþjófr
hyrjar leistum
goðkynning
í gǫgnum steig.
Ok sá yrðr
allri þjóðu
sanngǫrvastr
með Svíum þótti,
es hann sjalfr
sínu fjǫrvi
frœknu fyrstr
of fara vildi. 
 
Og fraa Ingjald
elden rjukande
skulde paa Ræning
røva live,
daa hus-tjuven
med heite solar
gude-kongen
gjenom tro.
Den hending totte
heile folke
sjeldsynt var
i Sviavelde,
daa den gjæve
gjeva vilde
utrædd aat elden
sitt eigi liv. 
Og Ingjalds
livsgnist ødte
røg-reiseren
paa Ræning,
da hus-tyven
paa ild-hoser
gjennem-steg
gude-ætlingen.
Og den undergang
for alt folket
i Svitjod tyktes
sandskyldigst,
at han selv
sit liv
uforfærdet
ende skulde. 
And Ingjald's life spark
The smoke-raising pile
Did waste
On Räning,
When the house thief
With fire
Destroyed
The god's prince,

And the fate
(That he himself
Dauntlessly
Should end
His own life)
Seemed to all
The people in Sweden
Most likely. 
⟨X⟩LXV. Cap. Fra Ivare Við faðma. (27) 
XLI. KAPÍTULI [Frá Ívari víðfaðma] 
 
41. 
41. 
41. [Of Ivar] 
Ivaʀ Viðfaðme lagðe undir ſic (28) alt Suiavelde.  hann eignaðiz oc allt (65,1) Danavelde oc miciɴ lủt Saxlandz, (2) oc allt ꜹstr ríki oc iɴ v. ta lủt Englandz. (3)  Af hans ætt ero comnir Danakonongar oc (4) Suia konongar, þeir er þar hafa einvald (5) haft.  Eptir Ingiald illráða hvarf (6) ủpſala veldi or æt ynglinga þat (7) er langfeðgom mætti telia. (8) 
Ívarr víðfaðmi lagði undir sik alt Svíaveldi.  Hann eignaðisk ok alt Danaveldi ok mikinn hlut Saxlands ok alt Austrríki ok inn fimmta hlut Englands.  Af hans ætt eru komnir Danakonungar ok Svíakonungar, þeir er þar hafa einvald haft.  Eptir Ingjald illráða (73) hvarf Uppsalaveldi ór ætt Ynglinga, þat er langfeðgum mætti telja. 
       
Ivar Vidfamne lagde under seg heile Sviavelde;  han eigna til seg Danavelde med, og ein stor lut av Saksland og heile Aust-rike og femteparten av England.  Av hans ætt er sidan danakongane og sviakongane komne, dei som hev havt einvelde der.  Etter Ingjald Illraade kom Uppsala-velde ut or ætti til Ynglingane; so lenge styrde dei, son etter far. 
Ivar Vidfavne lagde under sig hele Sveavælde,  han tilegnede sig ogsaa hele Danevælde og en stor del af Saxland (41) og hele Østriget og en femtedel af England.  Af hans æt er de danekonger og sveakonger komne, som der har havt enevælde.  Efter Ingjald Illraade kom Upsale-riget ud af Ynglingeætten, den som kunde regnes mand efter mand. 
Ivor the Widefathom laid under himself all Sweden;  he also won for himself all Denmark, a great part of Saxland, all the Östrik, and a fifth part of England.  From his race have come those Danish and Swedish kings who have had the sole rule.  After Ingjald the Ill-minded the Upsala kingdom went from the race of the Ynglings, who have been spoken of, man for man. 
Fra oláfi ttelgio. ⟨X⟩LXVI. Cap. (9) 
XLII. KAPÍTULI [Frá Óláfi trételgju] 
 
42. 
42. 
42. [Of Olaf the Tree-feller] 
Olafr ſonr Ingialdz konongs þa er hann ſpurþi (10) frafall foðor síns þa for hann (11) með þat liþ er honom vilde fylgia  þ-(12)-at allr mủgr ſia liop ủpp með ei-(13)-no ſamþycki at rǽkia ætt Ingialdz (14) konongs oc alla hans vini.  Olafr for fyrſt (15) ủpp a nęriki. en er Suiar ſpur–-(16)-þo til hans. þa mátti hann ecki þar vera. (17)  Fór hann þa veſtr marcleiði til ár þeir-(18)-ar er norðan fellr i Vǽni oc elfr heitir. (19)  þar dueliaz þeir, taca þar at ryðia (20) morkina oc breɴa oc byɢia ſiþan. (21)  Vrðo þar brátt ſtor heroð. cǫlloðo (22) þeir þat vermaland. þar váro goþir Landz coſtir. (23)  Eɴ er ſpurþiz til Oláfs i Sviþjóð at (24) hann ryðr markir, cǫlloðo þeir hann ttelgio (25) oc þótti hæþilict hans rað. 
Óláfr, sonr Ingjalds konungs, þá er hann spurði fráfall fǫður síns, þá fór hann með þat lið, er honum vildi fylgja,  því at allr múgr Svía hljóp upp með einu samþykki at rækja ætt Ingjaldz konungs ok alla hans vini.  Óláfr fór fyrst upp á Næríki, en er Svíar spurðu til hans, þá mátti hann ekki þar vera.  Fór hann þá vestr markleiði til ár þeirar, er norðan fellr í Væni ok Elfr heitir.  Þar dveljask þeir, taka þar at ryðja mǫrkina ok brenna ok byggva síðan.  Urðu þar brátt stór heruð. Kolluðu þeir þat Vermaland. Þar váru góðir landskostir.  En er spurðisk til Óláfs í Svíþjóð, at hann ryðr markir, kǫlluðu þeir hann trételgju, ok þótti hæðiligt hans ráð. 
             
Daa Olav, son til kong Ingjald, spurde far sins avferd, so fór han av med deim som vilde fylgja han;  for heile aalmugen i Svitjod reiste seg som ein mann til aa jaga ut ætti til kong Ingjald og alle venine hans.  Olav fór fyrst upp i Nærike. Men daa sviane fekk spurlag paa han, fekk han ikkje vera der  og reiste skogleides vestetter til ei aa som kjem nordantil ut i Venern og heiter Elvi.  Der gav dei seg til og tok til aa rydja og brenna skogane og byggja.  Der vart de snart store bygdir, som dei kalla det Vermeland, og de var godt for jord der.  Men daa dei spurde i Svitjod, at Olav rudde skogane, kalla dei han Tretelgja og totte dette var svivyrdlegt. 
Da kong Ingjalds søn Olav spurgte sin faders død, fór han bort med de mænd, som vilde følge ham,  thi hele den svenske almue stod op med ét samtykke for at drive bort kong Ingjalds æt og alle hans venner.  Olav fór først op til Nærike; men da Svearne hørte om ham der, kunde han ikke blive der.  Han fór da vester skogveiene til den aa, som falder nordenfra i Væner og heder Elven;  der dvæler de, tager der fat paa at rydde og brænde skogen og bygger der siden.  Der blev snart store herreder; det kaldte de Vermeland; der var gode landskaar.  Men da man i Svitjod hørte om Olav, at han ryddede skoger, kaldte de ham Trætelgja, og hans stilling syntes dem vanærende. 
When King Ingjald's son Olav learned of his father's death, he went away with such men as would follow him,  for all the Swedish peasantry stood up with one accord to drive out King Ingjald's race and all his friends.  Olav first went up to Närike, but when the Swedes there heard about him he could not stay.  He then went west along the forest road to the river which falls from the north into Väner and is called the Elv;  there they remained and set about clearing and burning the wood and building a settlement.  A great lordship soon rose there and they called it Värmland; there was good living there.  But when they heard in Sweden about Olav, how he was clearing the woods, they called him Tree-feller and his position seemed to them disgraceful. 
Oláfr (26) fecc þeirar cono er Sǫlveig hét eða (27) Sǫlva dóttir Halfdanar Gulltaɴar (28) veſtan af Soleyiom Hálfdan var ſonr (66,1) Sǫlua. Sǫlvarsſonar Sǫlua ſonar hins (2) gamla er fyrstr ruddi Soleyiar.  Mo-(3)-þir Oláfs ttelgio hét Gꜹthildr. en (4) hennar móðir Alof dóttir Olafs ens Scyg-(5)-na konongs af næriki.  Oláfr oc Solva (6) atto ija. ſono Ingiald oc Halfdan.  hann (7) var uppfddr i Soleyiom með Sol-(8)-ua moðor brðr sínom. hann var callaðr (9) Halfdan Huítbeiɴ. (10) 
Óláfr fekk þeirar konu, er Sǫlveig hét eða Sǫlva, dóttir Hálfdanar gulltannar vestan af Sóleyjum.  Hálfdan var sonr Sǫlva Sǫlvarssonar, Sǫlvasonar ins gamla, er fyrstr ruddi Sóleyjar.  Móðir Óláfs trételgju hét Gauthildr, en hennar móðir Álof, dóttir Óláfs ins skyggna, konungs af Næríki.  Óláfr ok Sǫlva áttu tvá sonu, Ingjald ok Hálfdan.  Hann var upp fœddr (74) i Sóleyjum með Sǫlva móðurbrœðr sínum. Hann var kallaðr Hálfdan hvítbeinn. 
         
Olav fekk seg ei kone, som heitte Solveig eller Solva, og var dotter hans Halvdan Gulltann vestantil Solør.  Halvdan var son hans Solve Solvarsson, som var soneson hans Solve den gamle, som fyrst rudde Solør.  Mor hans Olav (43) Tretelgja heitte Gauthild, og mor hennar heitte Olov, dotter hans Olav den skygne, som var konge i Nærike.  Olav og Solveig hadde tvo sønir, Ingjald og Halvdan;  Halvdan vart uppfødd i Solør hjaa Solve, morbror sin; han vart kalla Halvdan Kvitbein. 
Olav fik den hustru, som hed Sålveig eller Sålva, datter af Halvdan Guldtand vestenfra Solør.  Halvdan var søn af Sålve, søn af Sålvar, søn af Sålve den gamle, som først ryddede Solør.  Olav Trætelgjas moder hed Gauthild, men hendes moder var Aalov, datter af Olav den skygne, konge i Nærike.  Olav og Sålva havde to sønner, Ingjald og Halvdan;  han blev opfødt i Solør hos sin morbroder Sålve; han blev kaldt Halvdan Hvitbein. 
Olav took a wife who was called Solveig, or Solva, the daughter of Halvdan Gold-tooth from the west in Solör.  Halvdan was the son of Salve, the son of Salvar, the son of Salve the Old, who first cleared Solör.  Olav Tree-feller's mother was called Gauthild, and her mother was Alov, the daughter of Olav the Sharp-sighted, king in Närike.  Olav and Solva had two sons, Ingjald and Halvdan;  Halvdan was brought up in Solör with his mother's brother Salve, and he was called Halvdan Whiteleg. 
XLXVII Cap. Fra Halfdani Hvítbein (11) 
XLIII. KAPÍTULI [Brendr inni Óláfr trételgja] 
 
43. 
43. 
43. [Olaf the Tree-feller's Death] 
þar var micill maɴfiolði er utla-(12)-gi for af Sviþjóð fyrir Ivari konongi (13)  þeir ſpủrðo at Oláfr tretelgia hafði (14) landz coſti goða a vermalande. oc dreif (15) þaɴug til hans ſva micill maɴ-(16)-fiolðe at landit fecc eigi borit. (17) gerþiz þar hallæri micit oc ſulltr. (18)  keɴdo þeir þat konongi sínom ſva (19) ſem Suiar ero vanir at keɴa konongi (20) bæði ár oc hallæri. 
Þat var mikill mannfjǫlði, er útlagi fór af Svíþjóð fyrir Ívari konungi.  Þeir spurðu, at Óláfr trételgja hafði landskosti góða á Vermalandi, ok dreif þannug til hans svá mikill mannfjǫlði, at landit fekk eigi borit. Gerðisk þar hallæri mikit ok sultr.  Kendu þeir þat konungi sínum, svá sem Svíar eru vanir at kenna konungi bæði ár ok hallæri. 
     
De var mykje folk, som fór fredlause or Svitjod for kong Ivar.  Dei spurde at Olav Tretelgja hadde godt for jord i Vermeland, og de dreiv dit so tjukt med folk til han, at lande kunde ikkje bera de, og de vart grøtelegt uaar og svult der.  Dette gav dei kongen skuldi for, liksom sviane plar gjeva kongen skuldi baade for gode aaringer og uaar. 
Det var en stor mængde folk, som fór landflygtige fra Svitjod for kong Ivar.  De spurgte, at Olav Trætelgja havde gode landskaar i Vermeland; derfor drev det did til ham en saa stor mængde, at landet ikke kunde nære dem, og det blev meget uaar og sult der;  de gav sin konge skylden, saa som Svearne er vante til at give kongen skyld for baade gode aar og uaar. 
A great number of folk fled from Sweden because of King (32) Ivor.  They learned that Olav Tree-feller had good living in Värmland and so they drove thither to him in such big numbers that the land could not support them and there was much poverty and hunger there;  they gave their king the blame for it, just as the Swedes were wont to give the king the blame both for good and bad years. 
Oláfr konongr var (21) litill blótmaðr. þat lícaðe ꜱuium (22) illa. oc þótti þan mundo ſtan-(23)-da hallærit.  drogo Suíar þa (24) her ſaman, gerþo fr at Oláfi konongi, (25) oc toco hús a honom. oc breɴdo hann (26) iɴi, oc gafo hann Óðni, oc bléto (27) honom til árs sér Þat var v Vǽni. (28) 
Óláfr konungr var lítill blótmaðr. Þat líkaði Svíum illa ok þótti þaðan mundu standa hallærit.  Drógu Svíar þá her saman, gerðu fǫr at Óláfi konungi ok tóku hús á honum ok brendu hann inni, ok gáfu hann Óðni ok blétu honum til árs sér.  Þat var við Væni. 
     
Kong Olav var ikkje nokon blotmann; dette mislika sviane, og trudde at uaare kunde koma av de;  daa samla sviane ein her, drog imot kong Olav og kringsette huse og brende han inne og gav han til Odin og blota han for gode aaringar.  Dette var ved Venern. 
Olav var lidet blotmand; det likte Svearne ilde, og de mente, at uaaret kom deraf.  Svearne drog da hær sammen, fór imod (42) kong Olav, lagde ring om huset og brændte ham inde; de gav ham til Oden og blotede ham for at faa godt aar.  Det skede ved Vænern; 
Olav did not give many blood offerings and the Swedes liked that ill and thought that bad seasons came through it.  They gathered an army, went against King Olav, surrounded the house and burned him in it; they gave him to Odin and made blood offerings in order to have a good season.  That happened near Lake Väner. 
Sva ſegir Þióðólfr. (67,1) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Oc v vág
hiɴ (2) er viðiar (3)
hræ Olafs (4)
hofgylþir ſvalg. (5)
oc glaðfialgr (6)
gꜹrvar leyſti (7)
ſonar fiorniotz (8)
af Suia iǫfri. (9)
Sva átt konr (10)
fra ủpſolủm (11)
lofða kyns (12)
fyrir lꜹngo hvarf. (13) 
26. Ok við vág
hinns viðjar . . .,
hræ Óláfs
ǫlgylðir svalg,
ok glóðfjalgr
gǫtvar leysti
sonr Fornjóts
af Svía jǫfri.
Sá áttkonr
frá Uppsǫlum
lofða kyns
fyr lǫngu hvarf. (75) 
 
Attmed vaagen
veit eg elden
Tretelgja
tok og gløypte,
og frasande
Fornjots-sonen
klædi svidde
av svia-kongen.
Burt kvarv ætti
fraa Uppsalir,
Lovde-ætti,
longe sidan. 
Og ved vaagen
― ― ―
Olavs lig
ilden slugte,
og glo-fulde
Fornjots søn
Klæderne sved
af Svea-kongen.
Fra Upsaler
drog den ætling
af Lovdes æt
for længe siden. 
And in the bay
By the lake's side
The fire consumed
Olav's body.
And the glowing
Son of Fornjot

Sweated the clothes
Of the Svia king.
From Upsala
The prince
Of loved kin
Withdrew long ago. 
Þeir er vitrari váro af Suivm fủndo (14) þa, at þat olli hallærino at maɴfol-(15)-kit var meira en landit mætti bera. (16) enn konongr hafði engo ủm valdit.  Taca (17) nu þat rað at fara með heriɴ (18) allan veſtr yfir eiða ſcóg. oc coma (19) fram i Soleyiom mioc a ovart.  þeir (20) drapo Solva konong, oc tóco hꜹndom (21) Halfdan Huitbein, þeir taca hann til hofðin-(22)-gia yfir ſic, oc gefa honom konongs nafn. (23)  lagði hann þa ủndir ſic Soleyiar. Siþan (24) for hann með heriɴ út a Rꜹma (25) ríki oc heriar þar. oc fecc fylci þat (26) af hernaðe. (27) 
Þeir er vitrari váru af Svíum fundu þá, at þat olli hallærinu, at mannfólkit var meira, en landit mætti bera, en konungr hafði engu um valdit.  Taka nú þat ráð at fara með herinn allan vestr yfir Eiðaskóg, ok koma fram í Sóleyjum mjǫk á óvart.  Þeir drápu Sǫlva konung ok tóku hǫndum Hálfdan hvítbein. Þeir taka hann til hǫfðingja yfir sik ok gefa honum konungsnafn.  Lagði hann þá undir sik Sóleyjar. Síðan fór hann með herinn út á Raumaríki ok herjar þar ok fekk fylki þat af hernaði. 
       
Dei vitugaste av sviane skyna daa, at uaare kom av de, at folkemengdi var større enn lande kunde bera, og at kongen ikkje var skuldi.  De vart til de, at dei fór med heile heren vestetter yvi Eidskogen og kom fram i Solør reint uventande;  dei drap kong Solve, men fanga Halvdan Kvitbein; dei tok han til hovding yvi seg og gav han kongsnamn, og han lagde under seg Solør.  Sidan fór han med heren ut til Raumarike og herja der og tok dette fylke med magt. 
De klogeste af Svearne fandt ud, at det, som voldte uaaret, var, at landsfolket var talrigere, end landet kunde bære, men kongen havde ingen skyld deri.  De tager nu det raad at fare med hele hæren vester over Eidaskog og kommer meget uventet frem i Solør;  de dræbte kong Sålve og tog Halvdan Hvitbein tilfange; ham tager de til høvding over sig og giver ham kongenavn.  Han lagde da Solør under sig; siden fór han med hæren ud paa Raumarike og herjede der og fik det fylke ved hærfærd. 
The wisest men of Sweden found out that hard times were due to the folk being more numerous than the land could support, and the king was not to blame for it.  They now took counsel to go with all the army to the west over Eidaskog and they suddenly came forth into Solör.  They slew King Salve and took Halvdan Whiteleg prisoner, but they made him their chief and gave him the name of king.  He then laid Solör under himself; afterwards he went with the army out into Raumarik, harried there and with his army he took the land. 
Fra Halfdani. LXVIIII (28) 
XLIV. KAPÍTULI [Frá Hálfdani] 
 
44. 
44. 
44. [Of Halfdan Hvitbein] 
Halfdan Huítbeinn var konongr rícr (68,1) hann atti aſo dóttor Eyſteins hins harð-(2)-raða ủpplendinga konongs. hann reð fyrir Heið-(3)-morc.  þꜹ Halfdan atto ij ſono. Eystein (4) oc Guðrð. Halfdan eignaðiz micit (5) af Heiðmǫrc oc þotn oc Haðaland oc micit af veſtfold.  hann varð gamall (6) maðr. hann varð ſottdðr a þótni. oc (7) var ſiþan flủttr ủt á veſtfolld. oc hey-(8)-gðr þar ſem hét Scęreið i Skirisſal (9) 
Hálfdan hvítbeinn var konungr ríkr. Hann átti Ásu, dóttur Eysteins ins harðráða Uplendingakonungs. Hann réð fyrir Heiðmǫrk.  Þau Hálfdan áttu tvá sonu, Eystein ok Guðrøð. Hálfdan eignaðisk mikit af Heiðmǫrk ok Þótn ok Haðaland ok mikit af Vestfold.  Hann varð gamall maðr. Hann varð sóttdauðr á (76) Þótni ok var síðan fluttr út á Vestfold ok heygðr þar, sem hét Skereið i Skíringssal. 
     
Halvdan Kvitbein var ein megtug konge; han var gift med Aasa, dotter hans Øystein den hardraade, kongen yvi upplendingane; han raadde for Heidmarki.  Ho og Halvdan hadde tvo sønir, Øystein og Gudrød. Halvdan eigna til seg (44) mykje av Heidmarki og Toten og Hadaland og mykje av Vestfold.  Han vart ein gamal mann og døyde straadaude paa Toten, og vart sidan flutt ut paa Vestfold og hauglagd ein stad som heiter Skæreid i Skiringssal. 
Halvdan Hvitbein var en mægtig konge; han fik Aasa, datter af Øistein den haardraade, Oplændinge-konge; han raadede for Hedemarken.  Halvdan havde med hende to sønner, Øistein og Gudrød. Halvdan tilegnede sig meget af Hedemarken og Toten og Hadeland og meget af Vestfold.  Han blev en gammel mand, døde sottedød paa Toten og blev siden ført ud til Vestfold og haugsat paa det sted, som hed Skæreid i Skiringsal. 
Halvdan Whiteleg was a mighty king; he married Asa, the daughter of Eystein the Hardrede, king of the Uplanders and ruler over Hedemark.  Halvdan had by her two sons, Eystein and Gudröd. He obtained possession of much of Hedemark, Tote and Hadeland and much of Vestfold.  He grew to be an old man and died in his bed in Tote, and was afterwards borne out to Vestfold and buried in a howe at a place called Skræreid in Skiringsal. 
Sva ſegir Þióðólfr (10) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Þat fra hyʀ (11)
at Halfdanar (12)
ſǫcc miðlendr (13)
ſacna ſcyldo. (14)
oc hallvarps (15)
hlifi nꜹma (16)
þioð konong (17)
a þotni toc. (18)
Oc ſcæreið (19)
i ſcíris ſal. (20)
ủm brynialfs (21)
beinom drvpir. (22) 
27. Pat frá hverr,
at Halfdanar
sǫkmiðlendr
sakna skyldu,
ok hallvarps
hlífinauma
þjóðkonung
á Þótni tók.
Ok Skereið
í Skíringssal
of brynjalfs
beinum drúpir. 
 
De hev alle høyrt gjeti,
at gjæve menn
skulde Halvdan
sakna faa,
og den løynske
Loke-dotter
paa Toten hæve
hovdingen tok,
og Skæreid
i Skiringssal
i sorg yvi beini
aat den brynju-klædde luter. 
Det hver hørte,
at over Halvdan
tingbønderne
taarer fældte,
da dødens
dræbende mø
tjodkongen
tog paa Toten.
Og Skæreid
i Skiringsal
over brynje-heltens
ben luder. (43) 
Everyone heard
That over Halvdan
The bonders
Shed tears,
When the slaying maid,
The hand of death,
In Tote took
The folk-king.
And Skræreid
In Skiringsal
Enclosed the bones
Of the armoured prince. (33) 
L. Cap. Fra Ingialdi. (23) 
XLV. KAPÍTULI [Frá Ingjaldi] 
 
45. 
45. 
45. [Of Ingjald, Brother of Halfdan] 
Iɴgialdr bróðir Halfdanar var konongr i (24) Vermalandi. Eɴ eptir dꜹða hans (25) lagði Halfdan konongr vermaland undir (26) ſic oc toc ſcatta af oc ſetti þar (69,1) iarla yfir meþan hann lifðe. (2) 
Ingjaldr, bróðir Hálfdanar, var konungr í Vermalandi, en eptir dauða hans lagði Hálfdan konungr Vermaland undir sik ok tók skatta af ok setti þar jarla yfir, meðan hann lifði. (77) 
 
Ingjald, bror hans Halvdan, var konge i Vermeland; men daa han hadde slokna, lagde Halvdan Vermeland under seg og tok skattar og sette jarlar yvi de, medan han levde. 
Halvdans broder Ingjald var konge i Vermeland, men efter hans død lagde kong Halvdan Vermeland under sig, tog skatter deraf og satte jarler derover, saalænge han levede. 
Halvdan's brother Ingjald was king in Värmland, and after his death King Halvdan laid Värmland under himself, took tribute and set jarls over it for as long as he lived. 
Dꜹðe Eyſteins konongs LI. Cap. fra Eiſteine Kononge DC (3) 
XLVI. KAPÍTULI [Dauði Eysteins konungs] 
 
46. 
46. 
46. [Of King Eystein's Death] 
Eyſteiɴ ſonr Halfdanar Huítbeins er konongr var (4) eptir hann a rꜹmaríki oc a veſtfold, hann atti (5) Hilde dóttor Eirics Agnarsſonar er konongr var (6) a Veſtfold.  Agnaʀ faðir Eirics var (7) ſonr Sigtryɢs konongs a vindlande. Eiríkr konongr atti (8) engan ſon. hann do þa er Halfdan konongr Huítbeinn (9) lifðe.  Toco þeir feðgar Halfdan (10) oc Eyſteinn þa ủndir ſic alla veſtfolld. (11) Reð Eyſteinn veſtfolld meþan hann lifði. 
Eysteinn, sonr Hálfdanar hvítbeins, er konungr var eptir hann á Raumaríki ok á Vestfold, hann átti Hildi, dóttur Eiriks Agnarssonar, er konungr var á Vestfold.  Agnarr, faðir Eiríks, var sonr Sigtryggs konungs af Vindli. Eirikr konungr átti engan son. Hann dó, þá er Hálfdan konungr hvítbeinn lifði.  Tóku þeir feðgar, Hálfdan ok Eysteinn, þá undir sik alla Vestfold. Réð Eysteinn Vestfold, meðan hann lifði. 
     
Øystein, son hans Halvdan Kvitbein, var konge etter han paa Raumarike og Vestfold; han var gift med Hild, dotter hans Eirik Agnarsson, som var konge paa Vestfold.  Agnar, far hans Eirik, var son hans Sigtrygg, som var konge i Vendil. Kong Eirik hadde ingin son, og døydde medan kong Halvdan Kvitbein livde.  Halvdan og Øystein tok daa og lagde under seg heile Vestfold. Øystein raadde for Vestfold so lengi han livde. 
Halvdan Hvitbeins søn Øistein, som blev konge efter ham paa Raumarike og i Vestfold, egtede Hild, datter af Eirik Agnarsøn, som var konge paa Vestfold.  Agnar, Eiriks fader, var søn af kong Sigtryg paa Vendel. Kong Eirik havde ingen søn; han døde, medens Halvdan Hvitbein endnu levede.  Øistein og hans fader Halvdan tog da under sig hele Vestfold; Øistein styrede Vestfold, saalænge han levede. 
Halvdan Whiteleg's son Eystein, who after him became king in Raumarik and Vestfold, married Hild, the daughter of Eric Agnarson who was king in Vestfold.  Agnar, Eric's father, was the son of King Sigtryg in Vendel. King Eric had no son, and he died whilst Halvdan Whiteleg was still living.  Eystein and his father Halvdan then took to themselves all Vestfold, and Eystein ruled there as long as he lived. 
Þa (12) var ſa konongr a Vꜹrno er Scioldr hét. (13) hann var allmioc fiolkủɴigr.  Eyſteinn (14) konongr for með herſcip nokor yfir a (15) Vǫrno oc heriaðe þar, toc ſlíct er fyrir (16) varð clæði ocra gripi oc gogn (17) boanda. oc hioɢo ſtrandhøɢ. fóro (18) i brot ſiþan
Þá var sá konungr á Vǫrnu, er Skjǫldr hét. Hann var allmjǫk fjǫlkunnigr.  Eysteinn konungr fór með herskip nǫkkur yfir á Vǫrnu ok herjaði þar, tók slikt, er fyrir varð, klæði ok aðra gripi ok gǫgn bóanda, ok hjoggu strandhǫgg, fóru i brot síðan. 
   
Den tid var de ein konge paa Varna, som heitte Skjold og var ein stor trollmann.  Kong Øystein fór med nokre herskip yvi til Varna og herja der og tok de han raaka paa, klæde og andre eignelutir og reidskapen til bøndane, og hogg strandhogg; sidan fór dei burt. 
Da var den konge paa Varna, som hed Skjold; han var meget tryllekyndig.  Kong Øistein fór med nogle hærskibe over til Varna og herjede der, tog sligt, han fandt, klæder og andre sager og bøndernes redskaber, og hugg strandhugg; siden fór de bort. 
At that time there was a king in Varna called Skjold; he was very troll-wise.  King Eystein went with some warships over to Varna and harried there; he took such clothes as he found, various other things and bonders' tools and made a raid on their cattle on the shore; after that they went away. 
Sciolldr konongr com til ſtrandar (19) með her sinn. var Eyſteinn konongr þa i (20) brotto oc comiɴ yfir fiorðiɴ, oc ſa Scioldr (21) ſegl þeira.  Þa toc hann mottủl sinn (22) oc veifðe oc blés v Þa er þeir (23) ſigldo iɴ ủm Iarlsey ſat Eysteinn konongr (24) v ſtyri. ſcip aɴat ſigldi nær þeim. (25)  baro ſcot nackot var í lꜹſt (26) beiti áſſiɴ af ꜹðro ſcipi konong (27) fyrir borð. þat var hans bani.  Menn (70,1) hans naþo líkíno. var þat flutt iɴ a (2) boʀo, oc orpiɴ hꜹgr eptir a rꜹð-(3)-iɴi ủt við ſiá við Vꜹðlo. 
Skjǫldr konungr kom til strandar með her sinn, var Eysteinn konungr þá í brottu ok kominn yfir fjǫrðinn, ok sá Skjǫldr segl þeira.  Þá tók hann mǫttul sinn ok veifði ok blés við.  Þá er þeir sigldu inn um Jarlsey, sat Eysteinn konungr við stýri. Skip annat sigldi nær þeim.  Báruskot nǫkkut var í. Laust beitiássinn af ǫðru skipi konung fyrir borð. Þat var hans bani.  Menn hans náðu likinu. Var þat flutt inn á Borró, ok orpinn haugr eptir á rǫðinni út við sjá við Vǫðlu. 
         
Kong Skjold kom til strandi med heren sin; daa var kong Øystein alt burte og komin yvi fjorden, og Skjold saag segli deira.  Daa tok kappa si og veivde og blés.  Daa dei siglde inn um Jarlsøy, sat kong Øystein ved styre; eit anna skip siglde tett attmed.  De sjøa noko, og seglbommen paa de andre skipe (45) slo kongen yvi bord, og de vart banen hans.  Mennane hans fekk like upp og førde de inn til Borro og kasta upp ein haug etter han paa Rae ute ved sjøen ved Vadla. 
Da kong Skjold kom til stranden med sin hær, var kong Øistein borte og kommen over fjorden, og Skjold saa deres seil.  Da tog han sin kappe, svingede den og blæste til.  Da de seilede ind forbi Jarlsø, sad kong Øistein ved roret; et andet skib seilede nær ham;  det var lidt bølgegang; seilbommen af det andet skib slog kongen over bord; det var hans bane.  Hans mænd fik taget liget; det blev flyttet ind paa Borro, og haug blev kastet efter ham paa Raden nær Vadla ude ved sjøen. 
When King Skjold came to the strand, King Eystein was away and had gone across the fjord, and Skjold saw the sails of his ships.  He took his cape, waved it and blew into it.  When they sailed past Jarlsöy, King Eystein sat at the helm; another ship sailed near him;  there was some swell and the sail boom of the second ship swept the king overboard; that was his bane.  His men took his body and it was carried into Borro; a howe was cast up for him out by the sea near Vadla. 
Sva (4) ſegir Þióðólfr (5) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Eɴ Eyſteiɴ (6)
fyr Áſi for (7)
til byleiſtiz (8)
broþor meyiar. (9)
oc nủ liɢr vndir (10)
lagar beinom (11)
reics lꜹþuðr (12)
a raðar broddi (13)
Þar er élkaldr (14)
hiá jofre gꜹzcom (15)
vꜹðlo ſtrꜹmr (16)
at vagi kømr (17) 
28. En Eysteinn
fyr ási fór
til Býleists
bróður meyjar, (78)
ok nú liggr
und lagar beinum
rekks lǫðuðr
á raðar broddi,
þars élkaldr
hjá jǫfur gauzkum
Vǫðlu straumr
at vági kømr. 
 
Men for seglbommen
stupte Øystein
og til brordotter
hans Byleist fór.
Paa kanten av Rae
kviler han
den storgjæve kongen
under steinen gøymd.
Uvérs-kald,
der kongen ligg,
Vadle-straumen
ut i viki renn. 
Øistein sank
for seilbommen
til Byleists
broder-datter
og nu hviler
under haug af stener
paa Radens kant
kjæmpers høvding,
der hvor nær kongen
kommer den iskolde
Vadle-strøm
til gautske vig. (44) 
The sail boom caused
Eystein to fare
To Hel, the daughter
Of Byleist's brother Loki.
And there now rests
Under the rocky' howe
Out by the sea
The Chief of the Warriors.
There near the Gautish king
Comes the icy cold
Vadla stream
Up to the calm creek. 
52 Cap dꜹðe Halfdanar konongs. (18) 
XLVII. KAPÍTULI [Dauði Hálfdanar konungs] 
 
47. 
47. 
47. [Of Halfdan the Mild] 
Halfdan hét ſonr Eysteins konongs er konongdom (19) toc eptir hann Hann var callaðr Halfdan (20) hiɴ mildi oc hinn matar illi. Sva (21) er ſagt at hann gaf þar i mála mǫnnom (22) ſínom jam marga gullpeɴinga, ſem (23) aþrir konongar ſilfr-(24)-penninga. eɴ hann (25) ſvelti menn at mat.  Hann var hermaðr (26) micill, oc var lꜹngom i vikingo (27) oc fecc sér fiár.  Hann atti Hlíf (28) dóttor Dags konongs af Veſtmꜹrom. (29)  Holltar a veſtfolld var (71,1) hǫfbr hans. þar varð hann ſottdꜹðr. oc (2) er hann heygðr a baʀo. 
Hálfdan hét sonr Eysteins konungs, er konungdóm tók eptir hann.  Hann var kallaðr Hálfdan inn mildi ok inn matarilli. Svá er sagt, at hann gaf þar í mála mǫnnum sínum jammarga gullpenninga sem aðrir konungar silfrpenninga, en hann svelti menn at mat.  Hann var hermaðr mikill ok var lǫngum í víkingu ok fekk sér fjár.  Hann átti Hlíf, dóttur Dags konungs af Vestmǫrum.  Holtar á Vestfold var hǫfuðbœr hans. Þar (79) varð hann sóttdauðr, ok er hann heygðr á Borró. 
         
Halvdan heitte son til kong Øystein, som tok kongedøme etter han;  han vart kalla Halvdan den milde og mat-ille. Dei segjer, at han gav mennane sine likso mange gullpengar i løn, som andre kongar gav sylvpengar, men at han svelte folk med kosten.  Han var ein stor hermann og var lengi i viking og fekk seg rikdom.  Han var gift med Liv, dotter til kong Dag paa Vestmar.  Holtar paa Vestfold var hovudgarden hans; der sottdøydde han og er hauglagd paa Borro. 
Kong Øisteins søn hed Halvdan, som tog kongedømme efter ham;  han blev kaldet den gavmilde og madknappe. Saa er sagt, at han gav sine mænd i sold ligesaa mange guldpenninger, som andre konger gav sølvpenninger, men han sultede dem i mad.  Han var en stor hærmand, som var længe i viking og vandt sig gods.  Han egtede Liv, datter af kong Dag af Vestmare.  Holtar paa Vestfold var hans hovedgaard; der døde han sottedød, og han er haugsat paa Borro. 
King Eystein's son was called Halvdan, who took the kingdom after him;  he was called the Generous and the Food-stinter, for it is said that to keep his men he gave them as many gold pennies as other kings gave silver pennies but he starved them in food.  He was a great warrior, he was often for a long time on viking raids, and he won goods for himself.  He married Liv, the daughter of King Dag of Vestmare.  His chief town was Holtar in Vestfold; there he died (34) in his bed and he was buried in a howe in Borro. 
Sva ſegir Þióðólfr (3) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Oc til þings (4)
þriþia iǫfri (5)
hveðrungs mær (6)
or heime bꜹð. (7)
þa er Halfdan (8)
ſa er a holti bio (9)
norna doms (10)
ủm nottit hafði. (11)
Oc buðlủng (12)
a boʀoe (13)
ſigr hafendr (14)
ſiþan fálo. (15) 
29. Ok til þings
þriðja jǫfri
Hveðrungs mær
ór heimi bauð,
þás Halfdan,
sás Holtum bjó,
norna dóms
of notit hafði.
Ok buðlung
á Borrói
sigrhafendr
síðan fǫlu. 
 
Og til tings
den tridje kongen
løynske Hel
or heimen baud,
den gong daa Halvdan,
som paa Holtar budde,
lagnadens dom
lyda maate,
og paa Borro
dei beste kjempur
hovdingen
i haug ladge. 
Og til ting
den tredje konge
Lokes mø
fra livet bød,
da Halvdan, som
paa Holtar boede,
norners dom
nydt havde.
Og hærmænd
hyllede siden
Budlungen
paa Borro. 
And at the thing
Loki's maiden, HeI,
Bade the third king
Leave his life.
Then Halvdan
Who dwelt at Holtar
Had to suffer
The Norns' doom.
And the victorious
Chieftain
Was shrouded
In Borro. 
Dꜹðe Guðrøðar 53. Cap (16) 
XLVIII. KAPÍTULI [Dauði Guðrøðar] 
 
48. 
48. 
48. [Of Gudrod the Hunter] 
Guðreyðr hét ſonr Halfdanar er konong-(17)-dom toc eptir hann. hann var callaðr Guðrøðr (18) hiɴ micillati. eɴ ſumir cǫlloðo haɴ (19) veiði konong hann atti þa cono er Alfhildr (20) hét dóttir Alfarins konongs or Alfheimum oc (21) hafði með henne hálfa Vingul mǫrc. (22)  þeirra ſonr var Olafr, er ſiþan var callaðr geir-(23)-ſtaða alfr.  Alfheimar váro þa callaðir (24) millom Rꜹmelfar oc Gtelfar. (25) 
Guðrøðr hét sonr Hálfdanar, er konungdóm tók eptir hann. Hann var kallaðr Guðrøðr inn gǫfugláti, en sumir kǫlluðu hann veiðikonung.  Hann átti þá konu, er Álfhildr hét, dóttir Alfarins konungs ór Álfheimum, ok hafði með henni hálfa Vingulmǫrk.  Þeira sonr var Óláfr, er síðan var kallaðr Geirstaðaálfr.  Álfheimar váru þá kallaðir millum Raumelfar ok Gautelfar. 
       
Gudrød heitte son hans Halvdan, som tok kongedøme etter han; han vart kalla Gudrød den storlaatne, men sume kalla han Veidekonge.  Kona hans heitte Alvhild, dotter til kong Alvarin fraa Alvheim, og han fekk halve Vingulmark med henne.  Son deira heitte Olav, som sidan vart kalla Geirstada-Alv.  Alvheim kalla dei den gongen lande millom Raum(46)elvi og Gautelvi. 
Halvdans søn hed Gudrød, som tog kongedømme efter ham; han blev kaldt Gudrød den storladne, men nogle kaldte ham veidekonge.  Han havde den hustru, som hed Alvhild, datter af kong Alvaren af Alvheimar, og fik med hende halve Vingulmark;  deres søn var Olav, som siden blev kaldt Geirstade-alv.  Alvheimar var da navn paa landet mellem Raumelv og Gautelv. 
Halvdan's son was called Gudröd, who took the kingdom after him; he was called Gudröd the Magnificent, and some called him the Hunting king.  He had a wife who was called Alfhild, the daughter of King Alvaren of Alvheim, and with her he received half of Vingulmark;  their son was Olav, who was called Geirstader-Alf.  Alvheim was then the name of the land between Raumelv and Gautelv. 
Eɴ er Alfhilldr var onnduð, þa ſendi (26) Guðreyðr menn sína veſtr a Agþir til (27) konongs þess er þar reð, fyrir. Sa er nefndr (28) Haraldr hin granrꜹði. Scyldo þeir (29) biðia Aſo, dóttor hans til handa konongi, eɴ (30) Haraldr ſyniaðe.  comu ſendi menn (72,1) aptr, oc ſogðo konongi ſitt erende.  Eɴ (2) nokoʀi ſtủndo ſiþaʀ ſcꜹt Guðrꜹðr (3) konongr ſcipom a vatn, for ſiþan með liði (4) miclo ủt a Agþir, com mioc a ovart (5) oc veitti upprás. com um nott a b (6) Haralds konongs.  Eɴ er hann varð vaʀ v at (7) heʀ var comiɴ a hendr honom, Þa (8) gecc hann ủt með þat lið ſem hann hafði. (9)  varð þarosta oc liðs munr micill. (10)  Þar fell Haraldr oc Gyðr ſonr hans. (11) toc Guðrøðr konongr herfang micit hann hafði (12) heim með sér Aſo dóttor Haʀaldz konongs. oc (13) gerþi brullꜹp til hennar.  Þꜹ átto ſon (14) er Halfdan hét
En er Álfhildr var ǫnduð, þá sendi Guðrøðr konungr menn sína vestr á Agðir til konungs þess, er þar réð fyrir – sá er nefndr Haraldr inn granrauði – skyldu þeir biðja Ásu, dóttur hans, til handa konungi, en Haraldr synjaði.  Kómu sendimenn aptr ok sǫgðu (80) konungi sitt ørendi.  En nǫkkurri stundu síðarr skaut Guðrøðr konungr skipum á vatn, fór síðan með liði miklu út á Agðir, kom mjǫk á óvart ok veitti uprás, kom um nótt á bœ Haralds konungs.  En er hann varð varr við, at herr var kominn á hendr honum, þá gekk hann út með þat lið, sem hann hafði.  Varð þar orrosta, ok liðsmunr mikill.  Þar fell Haraldr ok Gyrðr, sonr hans. Tók Guðrøðr konungr herfang mikit.  Hann hafði heim með sér Ásu, dóttur Haraldz konungs, ok gerði brullaup til hennar.  Þau áttu son, er Hálfdan hét. 
               
Men daa Alvhild hadde slokna, sende kong Gudrød sendemenn vest til Agdir, til den kongen som raadde der, som heitte Harald Granraude. Dei skulde fri for kongen til Aasa, dotter hans; men Harald sagde nei,  og sendemennane kom heim og fortalde korleis de hadde gjengi.  Ei tid etter skuva kong Gudrød skipi sine paa vatne og fór sidan med ein stor her ut til Agdir og kom reint uventande og gjekk i land. Han kom ved nattetidir til garden aat kong Harald.  Daa han vart var, at de hadde komi ein her mot han, so gjekk han ut med de mannskape han hadde;  de kom til slag, men folkemunen var stor;  der fall kong Harald og Gyrd, son hans. Kong Gudrød tok mykje herfang.  Han hadde heim med seg Aasa, dotter til kong Harald, og heldt brudlaup med ho;  dei fekk ein son, som heitte Halvdan. 
Men da Alvhild var død, sendte kong Gudrød sine mænd vest til Agder til den konge, som raadede der; han kaldtes Harald den granraude; de skulde beile for kongen til Aasa, hans datter, men Harald afviste ham.  Sendemændene kom tilbage og bragte kongen svaret.  Nogen tid efter skjød kong Gudrød sine skibe paa vandet og fór med en stor hær ud til Agder, kom meget uventet, gjorde landgang og kom om natten til kong Haralds gaard.  Men da han blev var, at hær (45) var kommen imod ham, gik han ud med de mænd, han havde.  Der blev kamp, men det var stor folkemon.  Der faldt kong Harald og hans søn Gyrd; kong Gudrød tog stort hærfang.  Han førte med sig hjem kong Haralds datter Aasa og holdt bryllup med hende;  de fik en søn, som hed Halvdan. 
And when Alfhild died, King Gudröd sent his men to the west to Agder to the king who was ruling there, called Harald Redbeard; they were to ask the king for Asa his daughter, but Harald refused it.  The men thus sent came back and brought the king the answer.  Some time after this, King Gudröd launched his ships and went out with a great army to Agder; he came there very suddenly, made a landing and in the night came about King Harald's houses.  And when Harald was aware that an army had come against him, he went out with such men as he had.  There was battle and a great clash of men.  There fell King Harald and his son Gyrd, and King Gudrod took great booty.  He took home with him King Harald's daughter, Asa, and held a bridal feast with her;  they had one son who was called Halvdan. 
Eɴ þa er Halfdan (15) var vetrgammall, þat hſt fór Guð-(16)-røðr konongr at veízlum.  hann lá með ſci-(17)-pi síno i Stiflo ſundi. váro þar dryc-(18)-kior miclar. var konongr mioc druckiɴ. (19)  oc um qveldit er myrckt var, gecc konongr (20) af ſcipi. Eɴ er hann com a bryɢio (21) ſporð, þa hlióp maðr at honom oc lagði ſpióti i gognom hann. var þat (22) hans bane.  Sa maðr var þegar drepiɴ. (23) Eɴ ủm morgoniɴ eptir er lioſt var (24) þa var maðr ſa keɴdr, var þat ſcó-(25)-ſveiɴ áſo drotningar Dủlþi hon þa (26) ecki at þat váro hennar rað. 
En þá er Hálfdan var vetrgamall, þat haust fór Guðrøðr konungr at veizlum.  Hann lá með skipi sínu í Stíflusundi. Váru þar drykkjur miklar. Var konungr mjǫk drukkinn.  Ok um kveldit, er myrkt var, gekk konungr af skipi. En er hann kom á bryggjusporð, þá hljóp maðr at honum ok lagði spjóti í gǫgnum hann. Var þat hans bani.  Sá maðr var þegar drepinn. En um morguninn eptir, er ljóst var, þá var maðr sá kendr. Var þat skósveinn Ásu drótningar.  Dulði hon þá ekki, at þat váru hennar ráð. 
         
Daa Halvdan var aarsgamal, fór kong Gudrød same hausten i gjestebod.  Han laag med skipe sitt i Stivlesund; der var de eit stort drykkjelag, og kongen vart dugeleg full.  Um kvelden, daa de var myrkt, gjekk kongen i land; men daa han kom til bryygje-sporden, flaug de ein mann paa han og stakk igjenom han med eit spjot; de vart banen hans.  Mannen vart drepin paa flekken. Men morgonen etter, daa det vart ljost, bar dei kjensel paa karen, og de var skosveinen til dronning Aasa.  Og ho dulde ikkje heller for, at de var ho som hadde raadt til de. 
Men den høst, da Halvdan var vintergammel, fór kong Gudrød paa gjestning;  han laa med sit skib i Stivlesund; der var da stort drikkelag, og kongen blev meget drukken.  Om kvelden, da det var mørkt, gik kongen fra skibet; men da han kom til bryggeenden, løb en mand imod ham og stak et spyd gjennem ham; det blev hans bane.  Den mand blev strax dræbt; men om morgenen efter, da det var lyst, blev han kjendt; det var dronning Aases skosvend.  Hun negtede da ikke, at det var gjort efter hendes raad. 
But in the harvest, when Halvdan was a year old, King Gudröd fared on a round of feasts;  he lay with his ship in Stivlesund, and there was much drinking and the king became very drunk.  In the evening, when it was dark, the king went from his ship; and when he came to the end of the gangway a man leaped out and stuck a spear into him, and that was his bane.  The man was straightway slain, and the next morning when it was light he was recognised as Queen Asa's shoe lad.  She did not deny that it was done by her counsel. 
Sva ſegir Þióðólfr (27) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Varð Guðrøðr (28)
hiɴ Gofủgláti (73,1)
lómi beíttr (2)
ſá er fyrir lꜹngo var (3)
oc vm ráþ at lom ſtilli (4)
hꜹfot heiptrct (5)
at hilmi dró (6)
Oc ln ſigr (7)
hiɴ lómgeði (8)
áſo áʀ (9)
af jofri bar. (10)
oc bủðlủngr (11)
a beði fornom (12)
ſtiflo ſundz (13)
ủm ſtủngiɴ var. (14) 
30. Varð Goðrøðr,
enn gǫfugláti,
lómi beittr,
sás lǫngu vas,
ok umbrǫ́ð,
at ǫlum stilli,
hǫfuð heiptrækt
at hilmi dró. (81)
Ok launsigr
enn lómgeði
Ǫ́su ǫ́rr
af jǫfri bar,
ok buðlungr
á beði fornum
Stíflusunds
of stunginn vas. 
 
Gudrød,
den gode kongen,
dei lurde seg paa,
longe sidan.
Daude-raad
mot den drukne kongen
hemnefust
hovud fann paa.
Løyn-siger
den løynske tenaren
hennar Aasa vann
yvi kongen,
og paa Stivlesunds
seng den gamle
drap han i hel
hovdingen gjæve. 
Blev Gudrød,
den gjævladne,
lokket ved svig
for længe siden,
da dødsraad
mod drukne fyrste
hevngjerrigt
hoved fandt.
Og løn-seier
den listige
Aases karl
paa kongen vandt,
og Budlungen
paa bredden af
Stivlesund
stukket blev. 
Gudröd the Generous
Was encircled
By guile
For a long time,
When a death plan
Of revenge
Against the drunken prince
Found outlet,
(35) And to win money
That sneaky carl
Of Asa
W on against the king,
And the, prince
Was stabbed
On the shore
Of Stivlesund. 
Dꜹðe Oláfs konongs. 54. Cap (15) 
XLIX. KAPÍTULI [Dauði Óláfs konungs] 
 
49. 
49. 
49. [Of King Olaf's Death] 
Olafr toc konongdom eptir fꜹðor ſinn (16) Hann var ríkr maðr oc her maðr mikill, hann var (17) allra friðaztr oc meſtr vexti.  hann (18) hafðe Veſtfold. þ at Alfgeiʀ konongr (19) toc þa ủndir ſic vingủl morc alla. (20) ſetti hann þar yfir Gandalf konong ſon sinn (21)  Þa gengo þeir feðgar mioc a Rꜹ-(22)-ma ríki oc eignoðủz meſtan lủt þeꜱ (23) rikis oc fylkis. 
Óláfr tók konungdóm eptir fǫður sinn. Hann var ríkr maðr ok hermaðr mikill. Hann var allra manna fríðastr ok mestr vexti.  Hann hafði Vestfold, því at Álfgeirr konungr tók þá undir sik Vingulmǫrk alla. Setti hann þar yfir Gandálf konung, son sinn.  Þá gengu þeir feðgar mjǫk á Raumaríki ok eignuðusk mestan hlut þess ríkis ok fylkis. 
     
Olav tok kongedøme etter far sin; han var ein megtug mann og ein stor hermann og utifraa væn og ein (47) storvaksin kar.  Han hadde berre Vestfold, av di kong Alvgeirr lagde under seg heile Vingulmark og sette kong Gandalv, son sin, yvi de.  Dermed tok Alvgeir og Gandalv paa Raumarike og eigna til seg mesteparten av dette rike og fylke. 
Olav tog kongedømme efter sin fader; han var en mægtig mand og en stor hærmand, han var meget fager og stor af vext.  Han havde bare Vestfold, thi kong Alvgeir tog da under sig hele Vingulmark; derover satte han sin søn kong Gandalv.  Han og hans fader gik meget ind paa Raumarike og tilegnede sig den største del af det rige og fylke. 
Olav took the kingdom after his father; he was a mighty man and a great warrior, and he was very good-looking and had grown big.  He had only Vestfold, for King Alvgeir had subdued all Vingulmark, over which Alvgeir set his son King Gandalv.  Gandalv and his father went often into Raumarik and got for themselves the greatest part of that kingdom and its people. 
Hꜹgni hét ſonr Ey-(24)-ſteins hins rika uplendinga konongs. (25) hann lagði þa ủndir ſic Heiðmorc (26) alla* oc þotn oc Haþaland.  þa (27) hvarf oc ủndan þeim Gủðreyþar (74,1) ſonum vermaland. oc ſneruz þeir þa (2) at ſcattgiofủm til Svia konongs. 
Hǫgni hét sonr Eysteins ins ríka Uplendingakonungs. Hann lagði þá undir sik Heiðmǫrk alla ok Þótn ok Haðaland.  Þá hvarf ok undan þeim Guðrøðarsonum Vermaland, ok snørusk þeir þá at skattgjǫfum til Svíakonungs. 
   
Hogne heitte son hans Øystein den megtuge, som var kongen til upplendingane. Han lagde under seg heile Heidmarki og Toten og Hadaland.  Daa snudde Vermeland seg og fraa Gudrødssønine og gav seg til aa leggja skatt til sviakongen. 
Hågne hed søn af Øistein den mægtige, oplændingekongen; han lagde da under sig hele Hedemarken og Toten og Hadeland.  Da faldt ogsaa Vermeland fra Gudrøds sønner, og Vermerne tog til at yde skattegaver til sveakongen. 
Hogni was the name of the son of Eystein the Mighty, the Upland king; at that time he put under himself all Hedemark and Tote and Hadeland.  Then Värmland was also lost to Gudröd's sons and the Värmer began to pay tribute to the Swedish kings. 
Olafr (3) var þa a tvitogs alldri er Guðrǫðr (4) andaþiz. eɴ er Halfdan bróðir hans gecc (5) til rikis með honom, þa ſkiftủ þeir (6) rikino með sér hafþi Olafr iɴ (7) eyſtra lủt eɴ Halfdan iɴ ſyðra (8) Oláfr konongr hafþi atſætủ a Geir-(9)-ſtꜹðum,  hann toc fotar verc oc anda-(10)-ðiz þar af. oc er heygðr a Geir-(11)-ſtꜹðum. 
Óláfr var þá á tvítøgsaldri, er Guðrøðr konungr andaðisk. (82) En er Hálfdan konungr, bróðir hans, gekk til ríkis með honum, þá skiptu þeir Vestfold með sér.  Hafði Óláfr inn vestra hlut, en Hálfdan inn iðra. Óláfr konungr hafði á Geirstǫðum atsetu.  Hann tók fótarverk ok andaðisk þar af, ok er hann heygðr á Geirstǫðum. 
     
Olav var i tjugeaars-alderen, daa Gudrød døydde; men daa Halvdan, bror hans, vart med i styringi, so skifte dei rike millom seg;  Olav fekk den øystre luten, og Halvdan synste luten. Kong Olav budde paa Geirstad.  Han fekk verk i foten og døydde av de, og er hauglagd paa Geirstad. 
Olav var i 20aars-alderen, da Gudrød døde; men da Halvdan, hans broder, gik til rige med ham, delte de riget mellem sig;  Olav fik den vestre del, men Halvdan den østre. Olav havde sit sæde paa Geirstader.  Han (46) fik fodverk og døde deraf, og han er hauglagt paa Geirstader. 
Olav was in his twentieth year when Gudröd died, and then Halvdan, his brother, took the kingdom with him, and they shared it between themselves;  Olav took the western half and Halvdan the eastern. Olav had his seat at Geirstader.  He died from a foot disease and was buried in a howe at Geirstader. 
Sva queðr Þióðólfr. (12) 
Svá segir Þjóðólfr: 
 
So segjer Tjodolv: 
Saa siger Tjodolv: 
Thus says Tjodolv: 
Oc nið kviſl (13)
i Noregi (14)
þrottar þros (15)
ofþroaz hafþi reþ Olafr (16)
ofſa forðủm (17)
viðri grủnd (18)
of veſtmari (19)
Unz fotverkr (20)
v foldar þrꜹm (21)
vigmiþlung (22)
ofviða ſkyllde (23)
nủ liɢr guɴdiarfr (24)
a geirſtꜹðom (25)
her konongr (26)
hꜹgi ꜹſinn (27) 
31. Ok niðkvísl
i Nóregi
þróttar Þrós
of þróazk hafði.
Réð Óláfr
ofsa forðum
víðri grund
of Vestmari,
unz fótverkr
við Foldar þrǫm
vígmiðlung
of viða skyldi.
Nú liggr gunndjarfr
á Geirstǫðum
herkonungr
haugi ausinn. (83) 
 
Ei grein voks ut
paa gude-tree,
i Norigs rike
de retteleg treivst.
Sterkt kong Olav
styrde lande,
vidt og breidt
han i Vestmar raadde,
til dess fotverken
paa Foldar-strandi
røva live
fraa rauste kongen.
No ligg paa Geirstad
gjæve stridsmann,
her-kongen
under haugen gøymd. 
Og i Norge
nu en gren
af guders æt
groet havde:
Olav styrede
sterkt fordum
vidt og bredt
over Vestmare,
indtil fodverk
ved Foldens kant
bønders ven
over-vandt.
Paa Geirstader
nu den gjæve
hærkonge ligger,
i haugen dækket.
 
And now in Norway
A Branch
Of the god's race
Had grown:
Olav once
Strongly ruled
Far and wide
Over Vestmare,
Till a foot ache
In the Fold
Overcame
The bonders' friend
At Geirstader
The generous king
Now lies,
Buried in a howe. 
 
L. KAPÍTULI [Rögnvaldur heiðumhæri] 
 
50. 
50. 
50. [Of Rognvald the Mountain-high] 
Rꜹgnvaldr hét ſonr Oláfs konongs er konongr (75,1) var a veſtfold eptir fꜹðor ſinn. hann var (2) callaðr heiðum hæʀi,  um hann orti þioðólfr (3) enn hvinverſki ynglinga tal. þar (4) ſegir hann ſva (5) 
Rǫgnvaldr hét sonr Óláfs, er konungr var á Vestfold eptir fǫður sinn. Hann var kallaðr heiðum-hæri.  Um hann orti Þjóðólfr inn hvinverski Ynglingatal. Þar segir hann svá: 
   
Rognvald heitte son til kong Olav, som var konge paa Vestfold etter far sin. Han vart kalla Heidum-hære.  Um honom dikta Tjodolv fraa Kvine Ynglinga-tal; der segjer han soleis: 
Kong Olavs søn hed Ragnvald, som var konge paa Vestfold efter sin fader; han blev kaldet «heidum-hære».  Om ham digtede Tjodolv den kvinverske Ynglinge-tal; der siger han saa: 
King Olav's son was named Ragnvald, who was king in Vestfold after his father; he was called 'the Glorious'.  About him has Tjodolv of Kvin edited the Ynglinga-tal; there he says: 
þat veit ec bazt (6)
ủnd blam himni (7)
keɴi nafn. (8)
ſva at konongr eigi (9)
er rꜹgnvaldr (10)
reiðar ſtiori (11)
heiðum hár (12)
of hæitủm deʀ 
32. Þat veitk bazt
und blǫ́um himni
kenninafn,
svát konungr eigi,
es Rǫgnvaldr
reiðar stjóri
heiðumhǫ́r
of heitinn es. 
 
Aldri eg høyrde
under himilen blaa,
at konge bar
betre namn,
enn daa Rognvald,
ror-styraren,
«Heidum-hære»
heita fekk. 
Det ved jeg bedst
under blaa himmel
kjendinge-navn,
som en konge eier:
at Ragnvald,
ror-styreren,
den hæder-rige
nu mon hede. 
I know best
Under the blue heaven
The most famous name
Which a king owned,
That Ragnvald
The rudder-steerer
Is now called
'The Glorious'. 
Go to Wiki Documentation
Utviklet av: Jens Braarvig, Asgeir Nesøen, Damir Nedic and Heidi Løken
Login